Nå i kveld nærmest “snublet” jeg over et lydspor

der psykolog og parterapeut Sissel Gran omtaler sin egen bok:

“Hekta på et Håp om Kjærlighet”.

Jeg leste boka for noen år tilbake.

I 2015 skrev jeg ei “novelle” her på bloggen

der jeg “lånte” boktittelen til Sissel Gran.

Innlegget har jeg delt flere ganger før.

Hovedpersonen i novella er ganske nært “i slekt” med…

 

…meg…;)

 

Jeg har vært hekta på et håp om kjærlighet flere ganger.

Egentlig har jeg nok hatt nokså urealistiske forventninger

til det å være i et forhold.

Gjennom livet tror jeg at jeg har hatt en slags naiv overbevisning

om at forelskelsesfasen skal vare evig. 

 

Det gjør den ikke…

 

Derfor er det så viktig at det også er et vennskap i bunnen.

Altså at man liker hverandres personlighet

og at relasjonen handler om så mye mer enn fysisk tiltrekning.

Det er dette vennskapet som kan bære forholdet gjennom

de mest utfordrende periodene.

I alle fall er jeg overbevist om det.

 

Nylig var det noen som spurte meg om dette med datingsider.

Vedkommende visste at jeg hadde en viss erfaring…

 

Jeg vil verken fraråde eller anbefale noen å lage seg en profil på ei slik side.

Personlig er jeg imidlertid 100% sikker på at jeg er ferdig med det.

 

Både erfaring og alder (58) tilsier at slike nettsteder

er et avsluttet kapittel for meg.

 

Det er også flere år siden jeg var der

at jeg oppsøkte miljøer med det i bakhodet at jeg kanskje kunne “treffe noen”.

Dels fordi jeg ikke føler noe stort behov for det.

Dels fordi jeg tenker at jeg vil la tilfeldighetene råde.

 

Jeg har ikke det store behovet for den altoppslukende forelskelsen lenger.

Ikke har jeg lyst til å ha så mye drama og spenning heller.

Om jeg skal ha en relasjon til en mann igjen,

ønsker jeg mest av alt at det skal oppleves som relativt ukomplisert og trygt.

 

Det vil si:

To mennesker som godt kan ha ulikt syn på enkelte ting,

men som trives i hverandres selskap, og har omsorg for hverandre.

Noen ganger kan faktisk den omsorgen handle om

å respektere at den andre trenger å få være litt i fred.

 

Jeg er mer klar over hva som virkelig er viktig for meg

og hva jeg absolutt ikke er villig til å godta.

Derfor tror ikke at jeg lenger vil ha så lett for å gå i den grøfta

at jeg bruker masse energi på å ville “forandre” noen.

Er det for mye som skurrer, så er bedre å si takk for seg

enn å fortsette i håp om at det skal “gå seg til etter hvert.”

 

Jeg tror heller ikke jeg vil ta det som et personlig nederlag

om jeg blir avvist.

 

I min periode på datingsider, opplevde jeg både “ghosting”

og avvisning i form av: “Beklager det hele!”

 

Å “henge etter” i et forsøk på å få “bekreftelser”

tror jeg også at jeg er ferdig med.

 

Vissheten om at jeg kan ha et fullverdig liv som single,

har medført at jeg har fått et mye mer avslappet forhold til dette.

Jeg tror aldri jeg kommer til å bli “hekta” på samme måte igjen,

sjøl om jeg selvfølgelig ikke kan vite det sikkert…

 

 

For noen uker siden var jeg på Munchmuseet.

Det var første gang jeg så noen av maleriene til Munch på nært hold.

 

“Livets dans”.

 

Jeg identifiserer meg ikke så mye med kvinnen til høyre.

for jeg føler meg ikke “Ute av dansen”

sjøl om jeg er “Godt voksen og single”.

 

Periodevis har jeg nok følt litt ekstra på isolasjon og ensomhet

når det har vært som mest nedstengt her.

Samtidig har jeg funnet mye glede i å delta på nettkurs

og i å praktisere verktøyene jeg har fått i forbindelse med det.

 

Jeg ønsker meg slett ikke tilbake til det som har vært.

Jeg innser nemlig at mine “hekt” på kjærlighetsfronten

helt klart har hatt en sammenheng med

at jeg har vært så vanvittig usikker og “trengende”.