Det var jeg faktisk i går…

Jeg satt nesten bare i sofaen og sløvet. Hadde liksom ikke ork til noe.

Foreløpig er det ingen ting her som minner om jul.

Jeg har ikke en gang funnet fram adventsstaken.

Omtrent slik følte jeg meg…

Temmelig sigen…

 

Neida, jeg har det slett ikke så ille…

Jeg har vært så heldig å få muligheten til å jobbe

en del ekstra i november og desember.

Det har vært mange og lange dager.

Denne helga er min første, fulle frihelg på fire uker.

 

Når det står på, så tenker jeg ikke over at jeg egentlig er litt sliten…

…men når jeg endelig har fri,

så er det akkurat som om piffen går helt ut av meg.

 

Frodithen og jeg har ikke møttes på flere uker.

Hun har vært litt i landflyktighet på grunn av ubudne “husdyr”,

og jeg har altså jobbet flere helger på rad,

 

Men…

…i dag var det endelig tid for å møtes igjen!

 

På trikken prøvde vi å begrense skravlinga.

Munnbindet blir så fort klamt og ekkelt når man snakker mye…

Men…så fort vi kom oss ut i friluft, og fikk frigjort fjeset…

…så kaklet jeg uavlatelig i sikkert ti minutter…

Jeg hadde nemlig så mye på hjertet.

 

(Jeg har ikke møtt noen “live” utenom jobb på flere uker.

Alt “sosialt” har begrenset seg til telefon- og videosamtaler.)

 

Så var det Frodithens tur…

 

Etter hvert kom vi over i mer “normal modus” igjen…

“Noen” bare gjør seg til… Jeg nevner ikke navn…

 

 

Litt modellvirksomhet ble det også…

Frodithen i ekte fjortis-bukse…

 

Dette er faktisk også min nyeste bukse,

men det er noen måneder siden den ble kjøpt.

 

Modellen har forbedringspotensiale når det kommer til benføring…

 

Humøret mitt er mye bedre nå i kveld.

Det var godt å få en følelse av “normalitet”.

At nesten alle går med munnbind igjen,

oppleves dessverre som nokså normalt det også…