Bruker du det uttrykket om “Det Unevnelige”?

Eller kanskje du bruker ord som “Bimmelibim” og “Bommelibom”?

 

Altså: “Bimmelibim” = tisse, og “Bommelibom” = bærsje.

 

Særlig det sistnevnte virker det som om mange synes er et vanskelig ord.

 

Jeg føler litt på det sjøl.

Jeg merker at enkelte ser rart på meg hvis jeg bruker ordet “bærsje”.

 

Egentlig er jeg en tilhenger av: “Det enkle er ofte det beste”

i sånne sammenhenger.

 

Når noen sliter med forstoppelse,

sier de gjerne at de “ikke kommer på do”.

 

Det kan jo tolkes på flere vis…

 

I vår kjøpte jeg ei bok som heter :

“Jenter som kommer”.

Den er skrevet av Ida Jackson og Maren Kristiane Solli.

 

Boka handler definitivt ikke om bærsj…

 

I følge forfatterne er det ei “Penisfri Pulebok”.

Jeg kjøpte den selvfølgelig av ren nysgjerrighet,

og har kommet omtrent halvveis (i å lese boka!!).

(Innlegget er sponse-fritt!)

 

Men altså:

Jeg har aldri problemer med “Å komme på do”.

I alle fall ikke hvis jeg ikke befinner meg nede i byen,

og det meste er nedstengt på grunn av et virus.

 

For en alminnelig, frisk person er det slik,

at å komme seg på do handler mest om å ha tilgang til en sådan.

Dernest om å åpne døra, og gå inn og sette seg.

 

En helt annen sak er at man noen ganger opplever…

…at til tross for store anstrengelser og iherdig innsats,

så blir det intet resultat!

 

Jeg har funnet ut noe som funker rimelig bra for meg:

Jeg starter dagen med dette:

Ett til to glass sitronvann og en kopp sterk kaffe!

 

Clouet her er å la være å innta fast føde ved siden av.

Det må pent vente.

Belønningen for å avstå fra “noe attåt kaffen” kan bli…

 

…formidabel!

 

Når denne coctailen har fått godgjort seg innvortes i 15-30 minutter,

er det nemlig nesten garantert at jeg vil “komme på do”.

 

Da Frodithen og jeg var i Bergen,

var vi skjønt enige om at det var viktig å få bærsjet

før vi la ut på ekspedisjoner som Missekåringer og annen moro.

 

Hvis ikke hadde det nemlig blitt langt fra så moro…

 

 

Om morgenen, før vi skulle gå til Fløyen,

var det ekstra viktig for meg å “komme på do” først.

 

Lykkelig var jeg da morgenkaffen og sitronvannet

hadde hatt den ønskede effekten:

“Nå trur je at jeg kjæm tel å væra ganske grei

å ha med å gjøra resten tå dagen!”

 

I brøkdelen av et sekund

ante jeg at det gikk et streif av lettelse over Frodithens fjes…

Hun øynet trolig et håp om en dag uten mitt nevrotiske møkkamas! 

 

Fornøyd og lettet kjerring i fullt driv oppover mot Fløyen!

 

Man trenger selvfølgelig ikke å “utdype temaet”

i det vide og brede (slik som jeg gjør her),

men det bør ikke være tabubelagt heller!

 

 

 

I går oppdaget jeg at min radiostyrte veggklokke hadde stanset.

Etter at jeg hadde skiftet batteri, ruslet den i gang igjen.

Like etterpå gikk jeg på badet.

Mens jeg sto og pusset tenner,

hørte jeg plutselig et skarpt smell rett bak meg.

 

Klokka hadde deiset i golvet! 

Jeg priset meg lykkelig over at jeg ikke sto rett under da det “smalt”.

 

Har du forresten hørt “ordtaket”:

“Hun har ikke akkurat funnet opp kruttet,

men hun sto rett ved da det smalt!” ?

 

Det viste seg at det var festet som hadde løsnet fra veggen.

(En sånn stift med “pigger” som ikke lager så stygge sår i murveggen.)

 

Sjølve urverket overlevde fallet, men klokkefasaden revnet, rett og slett.

 

Da jeg prøvde å henge den opp igjen “flagret” flakene.

 

I dag ble det ny klokke. 

 

Denne kostet en drøy hundrings,

så det var ei overkommelig investering!

 

Jeg liker variasjon.

Derfor gikk jeg for svart ramme denne gangen.

Jeg banket stiften omhyggelig inn,

så nå håper jeg at klokka slipper å gå på en smell med det første!

 

 

 

 

Fra vi er bittesmå prøver vi å etterligne andre.

Det er jo den måten vi lærer på.

 

Dette er noe vi også fortsetter med i voksen alder,

enten vi vil vedkjenne oss det eller ei.

 

Jeg innser at jeg ofte “aper” etter andre.

Det kan gjelde både væremåte, ord og uttrykk jeg bruker, eller klesstil.

 

 

Jeg har arvet noen klesplagg av Frodithen.

Her er et lite utvalg:

Denne kjolen arvet jeg for et par år siden.

Den er florlett og fargerik.

Dessuten “skrukker” den ikke så lett; noe som er et stort pluss!

 

 

Dette skjørtet arvet jeg i vår. Det er elastisk og med en bred strikk i livet.

Jeg bruker det mest som “shorts”, enten på stranda eller her hjemme. 

Skal jeg bevege meg ut i byen, tar jeg på meg en trekvart-lang tights under.

 

 

Buksa under arvet jeg i fjor.

Den er også elastisk og med strikk/knyting i livet.

Mjuk, behagelig og lett å pakke med seg, for den tar liten plass!

Denne: “Slik får du lange bein”– poseringa har jeg “lært” av Frodithen! 

Det funker, men man må helst strekke foten enda lenger fram for å få full effekt! 😉

 

Egentlig har vi ikke så veldig lik klesstil.

Frodith er nok en del mer “rocka” og “hippie” enn meg!

Likevel skjer det ganske ofte at vi liker de samme plaggene.

Denne kjolen har jeg ikke arvet etter Frodithen!

 

Jeg kjøpte den nylig. Den er mjuk, behagelig og anvendelig.

Slett ikke dyr heller!! 

 

Tidligere i kveld la jeg ut et innlegg

om “Gryende” sin parodi på meg og bloggen min.

Det var selvfølgelig nærliggende å tøyse litt om fotoshootene

og venninne-greiene som Frodith og jeg har på bloggen! 😀

 

 

Frodith var en ganske erfaren blogger da jeg startet min blogg.

Ganske fort oppdaget jeg at det var henne jeg kunne spørre “på bakrommet” 

dersom det var noen tekniske greier jeg ikke forsto.

 

Hun var flink til å forklare for “dummies”, for hun hadde “vært der” sjøl.

Blant annet lærte hun meg hvordan jeg skulle linke.

Det var også hun som inspirerte meg til å begynne tegne i Paint.

Jeg gjør ikke det så ofte,

men jeg synes det er veldig moro en gang i blant!

 

På mange måter ble Frodith et forbilde, både på blogg og ellers.

(Det er hun fortsatt!)

 

En gang fikk jeg en kommentar i retning av at jeg, og bloggen min,

kunne oppleves som en slags dårlig blåkopi av henne og hennes blogg.

 

Jeg tror egentlig ikke det var vondt ment,

men det traff et ømt punkt hos meg…

 

Jeg reagerte med å bli lei meg, rett og slett.

 

Det handlet kanskje mye om at jeg var i en ekstra sårbar fase.

Jeg hadde nylig brutt opp fra “livet på landet”, sagt opp en fast stilling

og skulle skape meg nytt fotfeste her i byen.

Også på det området var Frodith en viktig støttespiller for meg.

 

Å være en dårlig blåkopi av noen ønsker jeg ikke.

 

Jeg ønsker å ha mitt eget særpreg, både på bloggen og ellers.

En form for “grunntone” som er min.

 

Samtidig setter jeg veldig pris på “Karidansen og Frodithen”- delen av blogginga.

Den fungerer ofte som et lekent, lite løft i hverdagen!

 

Nå har jeg forresten “apt” etter Frodithen igjen.

Da vi var i Bergen, spurte jeg:

“Er det greit for deg at je…?”

“Ja, Kari, det er helt greit!”

 

Så da gjorde jeg det…

Resultatet av “apinga” får du kanskje se om ikke så lenge…

 

 

Det var det jeg tenkte i begynnelsen

av mitt “bekjentskap” med denne dama…

 

Dramatiske selvportretter…

Svært sterke, til dels bastante meninger…

 

I tillegg skrev hun ofte så laaaaange setninger,

at jeg måtte lese dem flere ganger før jeg (i alle fall trodde at jeg)

hadde klart å få med meg essensen.

 

Du har antagelig gjettet hvem jeg snakker om?

 

Det er selvfølgelig bloggeren “Gryende”.

 

Hun har en slags “serie” gående på bloggen sin,

der hun parodierer andre bloggere ved å “bli” dem.

 

I dag gikk hun inn i rollen som…

…meg:

“Twinning med Grydith”

(Som en naturlig følge av det,

måtte hun sjølsagt også gå inn i rollen som Frodithen!)

 

Jeg fikk meg en god latter da jeg leste innlegget!!

 

Å parodiere noen er en kunst;

og en hårfin balansegang…

 

Det skal nemlig gjøres med kjærlighet og omtanke.

 

Man kan ikke mislike, være misunnelig på,

eller ha som bakenforliggende motiv å ville “ta” noen

om man skal begi seg ut på noe slikt!

 

Akkurat det vil nemlig skinne i gjennom.

Så kan det sørgelig fort ende opp med å bli både slemt og stygt.

 

Rett og slett alt annet enn morsomt!

 

Mitt førsteinntrykk av Gryende, har endret seg radikalt.

 

Visst kan hun enkelte ganger se litt skummel og “bitchy” ut

på bildene hun legger ut.

Visst kan hun virke bastant,

og dermed bli oppfattet som nokså kontroversiell.

 

Jeg er ofte høyst uenig med henne i noe av det hun skriver.

 

Og: Innimellom skriver hun fortsatt milelange setninger…

 

Like fullt har jeg fått mer og mer sansen for denne dama!

 

Gryende holder seg til sak.

Hun er bevisst på å unngå personangrep.

Til tross for sterke meninger,

har hun flere ganger vist at hun er i besittelse av diplomatiske evner!

 

Jeg er rimelig sikker på at hun er typen

som er villig til å kjempe som en løve 

for å støtte en venn i nødens stund!

 

Her er det ingen skjult agenda.

Dama er rimelig direkte og rett fra levra!

 

Gry går heller ikke av veien for å tulle litt med egne “begrensninger”.

Blant annet har hun beskrevet seg sjøl som temmelig umusikalsk,

og fullstendig blottet for sangstemme.

 

Hennes forsøk på å etterape dialekta mi (i dagens innlegg)

har resultert i et herlig sammensurium av både et slags “soknamaul”,

trønderdialekt, og Ringsaker-dialekt.

(Bare for å nevne noen!)

 

Likevel kaster hun seg ut i det, og lar det stå til!

 

Vi trenger folk som er modige.

Rett og slett folk som har sine meningers mot,

uten å være ufine!

 

Jeg oppfatter bloggeren “Gryende” som en slik person!

 

 

Jeg syntes Gryende hadde gjort seg fortjent til et aldri så lite “dikt” i dag!

 

 

Det er garantert veldig mange ulike meninger om akkurat det!

Denne paviljongen, i nærheten av togstasjonen i Bergen, er et kunstverk synes jeg! Den er omkranset ett av naturens kunstverk, nemlig blomster. 

 

Denne figuren var det noen som hadde laget på veien opp til Fløyen. Litt ull og en treknapp gjorde susen!

 

Street art.

Denne flotte Ladyen stiftet jeg bekjentskap med i et galleri i Arendal. Hun var til salgs, og egentlig ikke veldig dyr. Jeg klarte å motstå fristelsen til å kjøpe henne sjøl om jeg syntes hun var utrolig vakker!

 

De fleste er vel interessert i kunst.i en eller annen form.

Det er nemlig et så vidt begrep, og favner så mye, at man knapt kan si at man er totalt uinteressert i alt som har med kunst å gjøre.

 

 

 

Det er rart med det…

Sjøl om det knirker litt i knær og hofter, og rynkene blir stadig flere, så føler jeg meg ganske ung på innsida…

Når Frodith foreslår lek med parykker, rotter eller hva det måtte være, så er det den unge, barnlige delen av meg som ” vinner” over ho som kan tenke:

“Det ser fell litt rart ut at ei som nærmer seg 60 er med på slikt fjas? Nå lyt je sjå tel til å bli vaksin og slutte med detta fjolleriet. Det er sikkert noen som tenkjer at je drit’meg skikkelig ut!”

Nei!! Den stemmen skal ikke få dominere!!

Bergensoppholdet har vært en vitamin-innsprøytning. Ikke minst Misse-seansen med Kjersti og Frodith på Gamlehaugen!

Tenk om vi ikke turte å tillate oss slikt!

Misseprinsesse for ei lita stund…

Missetrio som har det moro!

 

 

Når det nærmer seg hjemreise,

snart er tid for utsjekking fra hotellrommet

og det regner ute…

…da er det tid for “Hairy Day”!

 

Under Misse-kåringa på Gamlehaugen,

hadde Frodith rosa hår, mens jeg hadde lilla.

Kjersti (Min Matgale verden) var “blåhåret” den dagen!

 

I dag måtte vi derfor ta noen bilder av oss med de andre parykkene på:

 

 

 

Nå er det bare å pakke sammen både parykker og annen “pønt”.

 

Østlandet kaller…

Ut fra værvarselet på “yr”,

ser det ut til at vi har en ny runde med sol og varme i vente!

 

 

 

Det er midt på natta…

Jeg bråvåkner av skumle lyder:

 

“Uæææææh…

Uæææææh…

Uææææææh!!”

 

Det er liv og røre i nabosenga…

…for å si det mildt!

“Uææææææh!!!”

 

“Å er det for no’?? Har du vondt no’n stann??”

 

Brått blir det stille.

“Jeg har mareritt!”

 

Nattens “samtale” stopper der.

“Faren” er over, og jeg sovner raskt igjen.

 

 

På morgenkvisten i dag kan Frodithen melde

at det var godt å bli vekket.

 

Hun husker ikke hva hun har drømt;

bare at det var noe veldig ubehagelig!

 

Det blir spennende å se hva denne natta vil bringe!

Kanskje det er min tur til å holde leven i natt??

 

(For ordens skyld:

Bildet av Frodithen er en “rekonstruksjon” av nattens begivenheter!)

 

 

 

Jeg tror ikke det er så mye som er helt tilfeldig.

 

Da vi spiste avskjedsmåltid med Kjersti (Min Matgale Verden) i ettermiddag,

nevnte Frodith og jeg at vi hadde drukket kaffe på et spesielt sted i går kveld.

“Var det paraplystedet?” spurte Kjersti.

 

Det var det ikke…

…men da vi skulle gå tilbake til hotellet nå i kveld, gikk vi inn i feil gate.

Plutselig fikk vi øye på et særdeles fargerikt lokale!

 

Da vi gikk inn, oppdaget vi at taket var fullt av…

…paraplyer!

Vi hadde “tilfeldigvis” havnet på “paraplystedet”!

 

 

Her var alle flater dekket av kunst/dekor i ulike former.

 

Doene lå i underetasjen.

 

Ingen tvil om hvor dametoalettet befant seg!

 

Nysgjerrig som jeg er,

gikk jeg for å se etter om det var en tilsvarende tegning

ved inngangen til herretoalettet.

Det var det ikke, men jeg syntes å skimte

tegninger av lettkledde damer oppunder taket der inne…

 

 

Dette er innehaverne av BarBarista.

Ingen tvil om at disse folka har humor så det holder!

 

Da vi hadde sittet der med kaffekoppene våre ei stund,

dukket de opp “live”.

De plasserte seg i “tronstolene” som sto ved veggen

på motsatt side av der vi satt.

 

“Kari, når vi blir pensjonister kan vi lage oss et sånt sted som dette!”

Frodithen fikk stjerner i øynene bare ved tanken.

 

Dette var virkelig et originalt, morsomt og koselig sted å besøke!

 

 

 

 

Dette er en…

…elg…

 

I alle fall i følge Frodithen.

 

Meg:

“Dætta er ingen ælj!

Æljen har itte slike hønn og itte slikt nasaparti! Dætta er en hjort!

Nå hørtes du jammen meg ut som ei ornt’li byfrøken!”

 

Og da jeg først var på hogget:

“Kom hit da, og sjå på’n!”

 

Frodithen var ikke særlig lysten på

å stifte nærmere bekjentskap med “Elgen”.

 

Den kjepphøge, belærende turkameraten

begynte hun visst også å få metta si av!

 

Men…

…omsider kom hun tuslende…

En aldri så liten nær-studie av hjortedyret

var absolutt på sin plass i dag!

 

Faktisk ble jeg litt i tvil sjøl nå.

Kunne dette være…

…en rådyrbukk?

 

Etter et aldri så lite google-søk

velger jeg imidlertid fortsatt å kalle dette en hjort.

 

Elg er det i alle fall ikke!