Bruker du det uttrykket om “Det Unevnelige”?

Eller kanskje du bruker ord som “Bimmelibim” og “Bommelibom”?

 

Altså: “Bimmelibim” = tisse, og “Bommelibom” = bærsje.

 

Særlig det sistnevnte virker det som om mange synes er et vanskelig ord.

 

Jeg føler litt på det sjøl.

Jeg merker at enkelte ser rart på meg hvis jeg bruker ordet “bærsje”.

 

Egentlig er jeg en tilhenger av: “Det enkle er ofte det beste”

i sånne sammenhenger.

 

Når noen sliter med forstoppelse,

sier de gjerne at de “ikke kommer på do”.

 

Det kan jo tolkes på flere vis…

 

I vår kjøpte jeg ei bok som heter :

“Jenter som kommer”.

Den er skrevet av Ida Jackson og Maren Kristiane Solli.

 

Boka handler definitivt ikke om bærsj…

 

I følge forfatterne er det ei “Penisfri Pulebok”.

Jeg kjøpte den selvfølgelig av ren nysgjerrighet,

og har kommet omtrent halvveis (i å lese boka!!).

(Innlegget er sponse-fritt!)

 

Men altså:

Jeg har aldri problemer med “Å komme på do”.

I alle fall ikke hvis jeg ikke befinner meg nede i byen,

og det meste er nedstengt på grunn av et virus.

 

For en alminnelig, frisk person er det slik,

at å komme seg på do handler mest om å ha tilgang til en sådan.

Dernest om å åpne døra, og gå inn og sette seg.

 

En helt annen sak er at man noen ganger opplever…

…at til tross for store anstrengelser og iherdig innsats,

så blir det intet resultat!

 

Jeg har funnet ut noe som funker rimelig bra for meg:

Jeg starter dagen med dette:

Ett til to glass sitronvann og en kopp sterk kaffe!

 

Clouet her er å la være å innta fast føde ved siden av.

Det må pent vente.

Belønningen for å avstå fra “noe attåt kaffen” kan bli…

 

…formidabel!

 

Når denne coctailen har fått godgjort seg innvortes i 15-30 minutter,

er det nemlig nesten garantert at jeg vil “komme på do”.

 

Da Frodithen og jeg var i Bergen,

var vi skjønt enige om at det var viktig å få bærsjet

før vi la ut på ekspedisjoner som Missekåringer og annen moro.

 

Hvis ikke hadde det nemlig blitt langt fra så moro…

 

 

Om morgenen, før vi skulle gå til Fløyen,

var det ekstra viktig for meg å “komme på do” først.

 

Lykkelig var jeg da morgenkaffen og sitronvannet

hadde hatt den ønskede effekten:

“Nå trur je at jeg kjæm tel å væra ganske grei

å ha med å gjøra resten tå dagen!”

 

I brøkdelen av et sekund

ante jeg at det gikk et streif av lettelse over Frodithens fjes…

Hun øynet trolig et håp om en dag uten mitt nevrotiske møkkamas! 

 

Fornøyd og lettet kjerring i fullt driv oppover mot Fløyen!

 

Man trenger selvfølgelig ikke å “utdype temaet”

i det vide og brede (slik som jeg gjør her),

men det bør ikke være tabubelagt heller!