Jeg vet at det har ekstremt liten betydning
i den store sammenhengen.
Omtrent som et lite sandkorn
blant alle sandkorn på verdens største strand.
Altså det at man synes man er litt for tjukk.
Det er et luksusproblem…
Likevel har jeg lyst til å dele en episode
som fant sted for mer enn tjue år tilbake.
Jeg vil dele denne hendelsen fordi
den representerer kvinners sårbarhet
i forhold til kroppsidealet.
Dessuten handler det om dårlig selvfølelse.
Jeg var i et hyggelig lag.
Vi var vel 10 -12 personer.
Alle satt i ei sofagruppe rundt et salongbord.
Vi hadde spist og drukket, og tonen var gemyttlig.
Noen var kanskje litt småbrisne, men ingen var synlig beruset.
Plutselig sier en av mennene:
“A’ Kari har lagt på seg 5kg!”
Jeg ble helt nummen der jeg satt.
Ordene traff meg som knyttneveslag.
Jeg visste det jo så inderlig vel.
Jeg hadde mye angst i den perioden av livet.
Jeg brukte antidepressiva.
I tillegg trøstespiste jeg.
Den mørkegrønne drakta jeg hadde på meg,
føltes alt annet enn “fiks”,
men jeg hadde vokst ut av det meste av pentøyet jeg hadde.
Jeg hadde nok lagt på meg mer enn 5 kg.
Det var heller snakk om 10 kg.
Derfor burde jeg kanskje være takknemlig
over at han ga meg “kvantumsrabatt”?
Uttalelsen resulterte i noen sekunder med pinlig stillhet,
før en av de andre mennene kom med en jovial kommentar.
Jeg opplevde det som en form for støtte.
Resten av kvelden kvernet disse ordene i hodet mitt:
“Je er tjukk. Je ser itt’no fin ut, samma å je har på meg.
Om manda’n må je byne å slanke meg!”
Selvfølgelig var jeg også såret og sint…
…inni meg.
Jeg syntes at han oppførte seg som en drittsekk.
Hva var poenget med å si dette?
Var det virkelig nødvendig å komme med noe slikt i et hyggelig lag?
Hva hadde han med å kommentere kroppen min?
Jeg tror ingen av de andre som var der syntes det var ok.
Jeg tror heller ingen av de andre mennene,
kunne ha prestert å si noe tilsvarende til noen av damene,
sjøl om flere av oss var i “godt hold”.
Denne mannen var kjent for å oppføre seg flabbete,
(særlig når han hadde drukket)
men jeg opplevde aldri at noen satte ham på plass.
Selvfølgelig innser jeg at min reaksjon
handlet om min dårlige selvfølelse.
At jeg ikke følte meg bra nok,
og at mitt selvbilde var ekstremt dårlig på den tida.
Noe som også medførte at jeg følte meg som et offer.
Hva kunne jeg ha sagt
for å sette grenser for slik oppførsel,
uten samtidig å gjøre situasjonen
enda mer ubehagelig for vertskap og gjester?
Det beste for å parkere ham, ville vært å svart leende tilbake med noe på hans utseende, som f.eks et tiltagende hårtap; “Ja, hit har vi kommet; Jeg er tjukk og du er i ferd med å bli skallet.. – Jeg kan iallfall slanke meg!..”
Legg til et lett overbærende smil og en øyehimling, samt en anelse nedlatende tone der, så ville han vært parkert for godt den kvelden 😉
Ja, noen ganger kan det være på sin plass å være skarp tilbake. Han hadde “fortjent” å bli satt på plass! I videoen skisserer jeg en litt snillere variant. 😉
Folk som sier sånt til andre burde få seg en kommentar tilbake, kanskje rett ut og ærlig: Det der var ikke noe ok å si, jeg skjønner ikke hva du har med å kommentere kroppen min! Uansett om det blir litt rar stemning etterpå. Men som du sier, du var ikke DER akkurat da. Og folk som slenger med leppa velger seg vel ofte ut de de ser ikke kan/kommer til å ta igjen. Tenker likevel DEN GANGEN at det var han som tapte på slik oppførsel. De andre så.
Det er det som har vært min utfordring: Jeg har latt meg dupere og overrumple. Så har jeg blitt fly forbannet i ettertid, og dermed strevd med å legge det bak meg.
Ja om man kunne være snarrådig i replikken, som Gry over her, nevner, hadde han nok blitt satt på plass/parkert.
Det er sårende når andre kommenterer slike ting…..
Lag deg en fin mandag gode du 🙂 Jeg er på vei til jobben nå snart 🙂
Takk!Jeg tror faktisk at det er en treningssak. Ta det der og da! 😊