Av og til kan jeg føle at jeg er “mentalt avkledd”.

Det kan være hvis jeg synes jeg har dummet meg loddrett ut…

Eller at jeg har opplevd å bli avvist…

 

Når jeg er engstelig og lei meg opplever jeg også at jeg er ganske sårbar.

 

Noen ganger har jeg hatt den følelsen etter å ha delt blogginnlegg som har vært nokså personlige.

Samtidig tenker jeg at det er viktig (og riktig for meg) å gjøre det en gang i blant.

 

Jeg liker å lese blogger der folk deler noe som gir et innblikk i hva de tenker og føler…

Det vil si:

Uten at det dermed blir en form for total utbretting av privatlivet,

eller nærmest “ren sutring” over lang tid.

 

Jeg har gått en vei der…

Enkelte ganger har jeg snublet, men jeg tror jeg har blitt klokere underveis.

I løpet av de seks årene jeg har blogget, har jeg vel valgt å slette to-tre innlegg.

(Fordi jeg har innsett at jeg har gått over streken i forhold til andre.

Min grense kan nemlig være ulik andres.)

 

Når jeg føler meg naken, er jeg sårbar.

 

Det er vel derfor at ordet naken ofte blir brukt i overført betydning.

 

 

 

Jeg har aldri stått aktmodell.

Det tror jeg ikke jeg hadde vært særlig bekvem med.

 

Jeg har badet på nudiststrand et par ganger.

Da var alle i samme båt, så da hadde det føltes rart å være påkledd.

I en slik setting synes jeg ikke at man bør være det heller

På en nudiststrand går man jo nettopp fordi det er tillatt å være naken der.

 

Det er viktig å vise respekt for andres sårbarhet.

Det gjelder jo både om det dreier seg om å føle seg mentalt avkledd…

…eller om man faktisk er naken…

…i ordets rette forstand.

 

Jeg følger litt med på bloggen til “Mamma på hjul”.

Hun skriver en del om hvordan det oppleves å være avhengig av hjelp til det aller meste.

 

Det er jo alltid to sider av en sak. 

Uansett forstår jeg veldig godt hennes frustrasjon over mye av det hun opplever.

 

For eksempel dette med nakenhet.

Sjøl om du er helt avhengig av hjelp til det aller mest private,

så kan hjelperne opptre hensynsfullt og vise diskresjon.

 

For eksempel er det sjelden nødvendig å brette dyna helt til side,

slik at den som ligger der i nettoen blir fullstendig blottstilt.

Det bør begrenses så mye som mulig.

 

Enten et menneske er på sykehus, institusjon, eller mottar hjelp i sitt eget hjem,

så skal tjenesteyterne unngå å blottstille vedkommende mer enn høyst nødvendig. 

 

Fordi om du ligger i en seng og trenger pleie…

…er du ikke en “ting”!!

 

Det handler om å bli vist respekt og å få beholde verdigheten.

I alle fall så langt det er mulig, til tross for man er avhengig av andre for å få utført personlig hygiene.

 

Jeg vet at jeg ville følt det temmelig ubehagelig om det var jeg som ble blottlagt på den måten.

Særlig hvis det var flere personer til stede når dyna ble “flådd” av meg.

 

 

I programmet “Helene sjekker inn” synes jeg at det har skjedd en del overtramp.

Dette gjelder særlig når Helene har vært på institusjoner der de som har blitt eksponert ikke har hatt forutsetning for å kunne gi sitt samtykke til det.

 

For eksempel var Helene en gang med inn på et rom…

…der en svært gammel, dement kvinne ble byttet bleie på

mens hun lå i senga med bamsen sin.

Kameraet var relativt nærgående.

Jeg synes at både tv-teamet og sjukehjemsledelsen gikk langt over streken ved å vise denne situasjonen.

Jeg tror neppe kvinnen i senga oppfattet så mye av det som skjedde,

men det har lite med saken å gjøre.

 

Det bør være et prinsipp at slikt ikke skal skje!

Dessuten:

Hva var poenget med å vise det?

 

Ingen, uansett tilstand, skal blottstilles på en slik måte.