Jeg er på vei hjem fra jobb…

Det er ganske sent på kvelden, og det er mørkt og kaldt.

 

Jeg har hatt en lang arbeidsdag…

…og ser fram til å komme hjem…

…og krype ned i sofaen med ullpleddet og tekoppen.

 

Jeg er drøyt halvveis, da jeg får øye på en mann på motsatt side av veien…

….litt høyere oppe i gata enn der jeg befinner meg.

 

Han går litt ustøtt…

Jeg antar at det er en som har “tatt seg en tår”…

…eller i alle fall at han har ruset seg på ett eller annet.

 

Plutselig krysser han gata…

Jeg skjønner at han er på vei mot meg…

Uvilkårlig øker jeg farten.

Jeg kjenner at jeg slett ikke har lyst til å stifte nærmere bekjentskap med ham…

…så jeg vil helst komme meg unna…

 

Imidlertid innser jeg fort at det ikke er noen vei utenom.

Han kommer fra oversiden og sperrer nærmest veien for meg.

 

“Jeg trenger hjelp!”

Jeg tror han vil ha penger…

“Je har itte penger!” sier jeg…

Det er sant. Jeg har nesten aldri kontanter på meg mer..

 

“Nei, nei …

…jeg trenger hjelp!”

 

Da ser jeg at han blør.

Han ber meg ringe et nødnummer.

 

Jeg føler meg rådvill…

…og tar meg i å se meg rundt…

…i håp om at det skal dukke opp noen…

…som kan hjelpe meg i denne situasjonen.

 

Men… det er ingen gående å se i umiddelbar nærhet,

sjøl om det er en trafikkert gate rett ved.

 

Da jeg prøver å finne ut hva som har skjedd med ham, gjentar han det samme:

“Jeg trenger hjelp!”

 

Jeg finner ut at jeg bare får ringe nødnummeret,

for mannen står halvbøyd mens han spytter rødt.

 

Så kommer jeg til å tenke på at jeg, om ikke annet,

må vite nøyaktig hvor vi befinner oss.

Ellers kan det bli vanskelig for utrykningskjøretøyene å finne oss.

 

Da jeg har sjekket ut gatenavn, ringer jeg.

Midt i det hele klarer jeg ikke å huske hvilket nødnummer som er hva,

men jeg er i hvert fall sikker på at jeg ringer et nødnummer.

 

Mens jeg snakker med sentralen, hører jeg min egen stemme som et ekko.

Hver setning jeg sier kommer i “reprise”.

Det er veldig ubehagelig.

Stressnivået mitt er nokså høyt fra før, og dette gjør ikke saken bedre.

Personen på sentralen ber meg roe ned…

 

Jeg har nokså sparsomt med opplysninger.

Det er ikke mye jeg klarer å få ut av mannen.

Heldigvis får jeg raskt beskjed om at både politi og helsepersonell

vil komme i løpet av få minutter.

 

Nå kan jeg senke skuldrene.

Mye av stresset slipper nå når jeg vet at hjelpen er på vei.

Jeg prøve å berolige den engstelige mannen

som står framoverbøyd, lent mot en stolpe, ved siden av meg:

 

“Nå kjæm det snart både lege og pol’ti.

Je venter her sammen med deg.”

“Takk, takk – tusen takk!” sier han.

 

Politiet kommer først. 

Jeg må gi noen opplysninger om meg sjøl og fortelle det jeg har observert.

 

Politibetjenten, som stiller meg spørsmål, opptrer rolig

og virker veldig behagelig.

Da han er ferdig med spørsmålene,

ser han på meg med et vennlig smil:

“Takk for at du ringte politiet!”

 

Det varmet…

Terskelen for å ringe et nødnummer er høy for mitt vedkommende.

Det gjør du liksom bare når du har grunn til å tro at det er helt nødvendig.

Men…er man i tvil så må man bare ringe,

for det kan jo være mer alvorlig enn det ser ut til.

 

Når du kommer et sted der du tydelig ser at det har skjedd en ulykke,

så har du et litt annet utgangspunkt.

 

I dette tilfellet var det nesten umulig å forstå hva som hadde skjedd.

Hadde han falt og slått seg, eller hadde andre påført ham skadene?

 

Det er fryktelig lett å mistolke i en slik situasjon.

Rett og slett tenke…

…at det bare er noen som har vært ute på rangel og “trynet littegrann”.

(Men det kan være farlig nok, når man går tynnkledd ute i ca ti kuldegrader.)

 

Det var en lærerik opplevelse for meg.

Jeg er glad for at jeg fikk denne erfaringen.

Det har ingen hensikt å bruke tid på føle på skam

fordi jeg feiltolket situasjonen og prøvde å unngå ham med det samme.

Sånt er høyst menneskelig.

 

I tida som har gått etter at denne episoden fant sted, har jeg tenkt en del:

“Hva om dette hadde vært meg?”

Hva om jeg hadde havnet i en slik situasjon…

…og så hadde folk skygget unna meg

fordi de trodde at jeg “bare” var ruset og hadde ramlet i fylla?

 

Da hadde jeg nok blitt temmelig fortvilet og desperat!

 

Jeg har en bitteliten førstehjelps-koffert. (Ca 12×15 cm.) 

Den er kjekk å ha med seg.

 

Etter at dette skjedde, har jeg sett nøye i gjennom det som er i den.

Jeg har også sett på noen førstehjelpsvideoer på YouTube.

 

Før jul deltok jeg på et førstehjelpskurs på nettet. 

I denne sammenhengen var det “Hvem? Hva? og Hvor?” som var viktigst å huske.

(Hvem ringer, hva gjelder det, hvor er du?)

 

Noen annen form for førstehjelp var det ikke aktuelt å yte i forbindelse med det som skjedde den kvelden.

 

Imidlertid fikk jeg en påminnelse om hvor viktig det er å repetere hva man skal gjøre

når man plutselig står midt i det…

…blir passe redd…

…og “hodet koker”.