“Tenk om…og så æ’kke jeg der!”

 

Det var noe av det han avsluttet med…

…mannen som jeg så vidt hadde datet. 

 

Dette skjedde for noen år siden, da jeg var på aktiv leting etter en venn/kjæreste. 

Jeg hadde fortalt ham at jeg hadde slitt med “nerver” i en lang periode for en del år tilbake.

Han hadde også lest innleggene jeg har skrevet om dette her på bloggen min.

 

Først virket det ikke som om han reagerte negativt på det…

 

Det er lett å gå i den “Fort i svingene”- grøfta når det virker som en perfekt match…

…på papiret…

 

Kanskje særlig når en hovedsakelig har blitt “kjent”

via et knippe meldinger på ei nettside.

 

Forventningene kan bli både skyhøye og urealistiske.

Når en får summet seg litt, og landet,

begynner en kanskje å tenke:

“Er dette virkelig noe jeg våger å gå videre med?”

 

“Tenk om du får skikkelig mye angst igjen…

…og så æ’kke jeg der!?

(Altså i den forstand at han hadde trukket seg unna meg i stedet for å støtte.)

 

Jeg synes det var veldig ærlig av ham,

sjøl om jeg syntes det var litt sårende der og da:

“Je er da fell inga utprege’ pingle…

…for det om je slet me’ angst i en periode a’ ve??”

(Tenkte den nærtagende, såre siden av meg.

Sjølsagt satte jeg på meg den voksne, stolte maska mi…

…og lot som om jeg taklet det helt fint!)

 

Han hadde altså reflektert over denne mulige problemstillingen,

og funnet ut at det var en av grunnene

til han ikke tok sjansen på å involvere seg videre med meg.

 

I løpet av den korte tida vi hadde kjent hverandre,

hadde han også rukket å fortelle meg at han hadde vært i gjennom en sjukdomsperiode…

…der han hadde savnet støtte fra sin daværende partner.

 

Han husket hvordan det hadde føltes,

uten at han snakket stygt om henne av den grunn.

 

Det er mye bedre å tenke i gjennom hva man tror man kan være villig til å stå i,

enn å gi løfter som man ikke klarer å holde, eller føler seg fanget av.

 

En av grunnene til at jeg tror at jeg uansett “sivilstand” vil bo alene resten av livet,

er nettopp dette:

Flytter man sammen med en kjæreste,

blir man automatisk den som har hovedansvaret for å hjelpe

dersom den andre blir rammet av alvorlig, kronisk sjukdom. 

 

Kanskje ville jeg ha følt at jeg sto med det ansvaret uansett?

Likevel så blir det nok litt annerledes

dersom man ikke deler bord og seng i hverdagen.

 

Jeg vil heller ikke at en eventuell kjæreste skal føle

at han må ta på seg det fulle og hele ansvaret for meg,

dersom jeg skulle bli sterkt fysisk og/eller mentalt svekket.

 

En ting er om man har levd sammen i mange år og har felles etterkommere.

Sjøl da kan det bli umenneskelig slitsomt.

 

En helt annen sak er det om man treffes i “Livets høst”.

 

Kreftene er ikke de samme som da man var ung.

Da kan bli ekstra tøft å skulle være Den Sterke hele tida.

 

Jeg har skrevet innlegg om dette temaet før.

Jeg tenkte mye av det samme den gangen som nå.

 

Noen reagerte med å kommentere at dette var en egoistisk tankegang.

 

Det er lov å tenke det…

 

Skal man liksom bare “skumme fløten” når man går inn i et forhold?

Det er jo alltid en form for forpliktelse i det å involvere seg?

 

Jeg mener at alle mennesker har rett til å ta ivareta sin egen helse

…som best de er i stand til.

 

Ingen skal behøve å føle at de må ofre seg totalt for en annen…

…nærmest legge seg sjøl aldeles på hylla…

…fordi de er redde for kritikk og fordømmelse fra omverdenen…

 

Eller…

…fordi de er sin egen strengeste dommer.

 

Det går fint an å se både en og flere solnedganger sammen…

…uten å leve sammen…

 

I videoen snakker jeg litt rundt dette med å gi løfter og å være pålitelig.

 

 

10 kommentarer
      1. Takk! Det er jo ulikt hva en føler/tenker rundt dette, men slik føler jeg det nå. Når en har blitt vant til å leve alene, så kommer en inn i en egen rytme og trives med det! 🙂

    1. Ja det er et ansvar når man går inn i et forhold – og ja – flytter sammen 🙂 Man flyter jo da i lag fordi man vil hverandre godt og vil være sammen – og skjer det noe da, ja da kan man ikke bare snu ryggen til… Jeg tror jeg vil flytte sammen om det skulle passe seg slik… Det er godt å være to om man får det til <3

      klem og gode ønsker for dagen <3

      1. Du er jo noen år yngre enn meg. Jeg tror ikke jeg klarer å tilpasse meg et annet menneske på den måten mer. Jeg har bodd alene i såpass mange år. 🙂

    2. Ja, det burde gå an å se bøttevis av solnedganger uten å måtte være samboere…………… men – det gikk ikke for meg nå! Så har faktisk mista litt trua – og har også fått høre – at det ikke finnes en mann som vil ha noe forhold til meg som bare er opptatt av å trene og gå og jobbe………..! Vel – jeg har vel noen andre kvaliteter au? Men uansett – takk for at du tok det opp! Jeg tror på fremtidig særboerskap! Klem <3

    3. Det høres ut som om det er noen som har vært litt såra og vonbråten som har gitt deg den “attesten”. En skal i alle fall ikke la seg presse til å bli samboer av frykt for å bli avvist/forlatt. Jeg har inntrykk av at det er menn som er mest ivrige med de samboer – greiene, sjøl om det sikkert er unntak begge veier. Når en mann har nevnt samboerskap omtrent i første melding har jeg tenkt: “Vil du primært ha ei å BO sammen med, eller ser du etter ei du kan PASSE spesielt godt sammen med?” Det er en vesentlig forskjell der, gitt! 😉

    4. Nå kjenner jo jeg bare til et langt ekteskap med samme jenta. Det er tett på femti år nå 😀 Vi har jo også begge fått prøve på det å måtte ta ansvar for hverandre i ulike situasjoner. Men jeg kan ikke huske et eneste sekund at ikke det føltes helt og fullt ut som naturlig. Men det betyr ikke at jeg ikke har full respekt for de som vil bo alene, eller ha et særbo. Men som mann, så vet jeg at det er de som dessverre vil ha mer… altså, et samboerskap. Og enda et dessverre… så tror jeg det innerst inne er av en egoistisk undertone. Men det går alltids en grense hvor mye man skal ofre seg når sykdom oppstår. Det er mange vonde eksempler på det. 🙂

    5. Du og Madammen var pur unge da dere giftet dere. 😊 Jeg tenker også at det er naturlig å stille opp for den man lever sammen med. Er det snakk om kronisk sjukdom som krever veldig mye av den som er frisk(est), så må en se helheten. Da kan det være riktig å koble inn hjelp i større eller mindre utstrekning for å unngå at partneren sliter seg ut og blir bundet på hender og føtter. Det finnes ingen fasit som gjelder for slike tilfeller, men ingen har rett til å dømme andres løsninger og valg.

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg