For mange år siden var jeg på et kurs der en av deltagerne hadde mistet mannen ett år eller to i forveien.

Han hadde hatt en type uhelbredelig sjukdom.

Kvinnen kunne vel være i slutten av 30-årene eller i begynnelsen av 40-årene.

Hun virket helt knust og gråt mye.

Jeg snakket nesten ikke med henne, men fikk vite hva som hadde hendt via andre.

Det var ett eller annet ved henne som gjorde at jeg ikke fikk lyst til å snakke med henne heller.

Jeg følte at hun “brukte” sorgen for å vekke medlidenhet og få oppmerksomhet hos de andre deltagerne.

 

Noen år senere fikk jeg se henne igjen på et annet kurs.

Hun oppførte seg tilsynelatende likedan…

Lidelsen sto skrevet i hele fjeset på henne.

Innimellom hulket og gråt hun.

 

Nå vet jo ikke jeg hva som hadde skjedd i livet hennes i de årene som hadde gått siden første gang jeg møtte henne.

Jeg observerte bare den samme adferden som sist…

…og jeg klarte ikke å oppdrive medlidenhet med henne.

 

Tvert i mot følte jeg på det motsatte…

…nærmest en form for motvilje.

 

Så kan jo jeg langt fra si meg fri for å ha oppført meg litt i samme gate sjøl…

I perioder har jeg gravd meg ned i sjølmedlidenhet over livets urettferdighet…

…og over alt det vonde som har blitt meg til del!

 

I enkelte sammenhenger har jeg brukt repeat-knappen temmelig flittig, både når det gjelder tankevirksomhet og ord.

Med andre ord:

Dvelt lovlig lenge ved de samme episodene og den samme “problematikken”…

Det har slett ikke gjort meg noe godt!!

 

Det kan være forløsende å gråte en skvett i blant…

…men å bruke mye tid på å dyrke sjølmedlidenhet er ikke særlig sunt…

 

 

I dag har jeg sett en film:

“Supernatural Mind”.

 

Traileren ligger ute på YouTube.

 

Filmen er mulig å se hvis man abonnerer på noe som heter “Gaia”.

 

Jeg fikk tilgang til filmen på grunn av at jeg har kjøpt nettkurs med Joe Dispenza.

 

I denne filmen blir flere personer intervjuet.

De kan fortelle ganske bemerkelsesverdige historier. 

 

En av personene i filmen er en middelaldrende kvinne fra Nederland.

 

I 2007 valgte mannen hennes å ta sitt eget liv.

Hun ble sittende alene igjen med to mindreårige barn.

Hun var fra seg av sorg,

Dessuten sint og bitter på mannen som hadde valgt å forlate henne og barna på en slik måte.

(En person som velger å ta livet sitt, er jo desperat og alvorlig sjuk. Et menneske som er i en slik tilstand klarer ikke å se forbi sin egen lidelse. Kanskje er vedkommende til og med overbevist om at det er best for alle at h*n forsvinner. Akkurat det er det ikke lett å innse for den som sitter alene igjen med sjokket.)

 

Kvinnen slet med søvnløshet og begynte å drikke vin hver kveld for å få sove.

Hun kvernet på de samme tankene igjen og igjen…

…i månedsvis.

 

Etter ca et år fikk hun et alvorlig illebefinnende på jobb.

Hun havnet på sjukehus og ble liggende der i seks uker.

Hun var ikke i stand til å stå på bena.

Legene fant ikke ut hva som var årsaken til tilstanden.

Derfor kunne de heller ikke behandle den.

 

Etter hvert fikk kvinnen også kreft.

Hun tok i mot en cellegift-behandling, men ble så sjuk at hun valgte å stoppe etter denne ene behandlingen.

 

Så bestemte hun seg for å begynne å meditere.

Hun var på kurs med Joe Dispenza og lærte teknikkene hans.

 

Hver dag mediterte hun.

I meditasjonene opplevde hun seg sjøl som frisk og glad.

Hun sa stadig til seg sjøl at hun var nettopp det!

Hun sluttet å snakke med andre om kreften sin og om mannens sjølmord.

 

Jeg har tatt et kort opptak av noe av det hun forteller.

(Videoen varer i et drøyt minutt.)

 

 

I siste del av filmen vises et klipp der kvinnen er sammen med en mann.

Det er tydelig at han er hennes kjæreste.

Hele dama stråler av glede og forelskelse.

(Han også!)

Det var så flott å se dem!