Finnes det noen “fordeler” ved å være sjuk?

 

Når jeg har kavet og stresset litt ekstra en periode, har jeg hatt lett for å bli sjuk.

 

I mange år var jeg veldig plaget av stadig tilbakevendende luftveisinfeksjoner.

I denne perioden av livet var jeg nærmest i konstant stress-modus.

 

Det er helt naturlig at kroppen da reagerer slik.

Systemet bruker så mye krefter på den misforståtte “Fight or Flight – responsen”, at immunforsvaret blir dårlig.

Om jeg tenker (og reagerer) som om jeg er i konstant fare over lang tid, så må jo systemet gradvis bli utslitt!

 

Som regel handler det kanskje bare om at man blir forkjølet eller føler seg ekstra trøtt og sliten.

I slike tilfeller går det som regel greit å hente seg raskt inn igjen.

Infeksjonen oppstår nærmest som en liten advarsel:

“Nå trenger du å koble av litt!”

Vi blir nesten bare nødt til det når snørra renner, halsen er sår og hodet føles tungt som bly.

 

Noen dagers hvile og avkobling gjør gjerne susen!

 

Men…hva om jeg bare fortsetter med det samme stresset (og/eller tankekjøret) så fort jeg kommer til hektene igjen?

På sikt kan det da utvikle seg til det som gjerne blir kalt “kroniske lidelser”.

 

Nylig kjøpte jeg et nettkurs som heter “Heal summit”.

Hovedsakelig består dette konseptet av 21 videointervjuer.

Samtlige av intervjuobjektene har forsket på helse.

 

De har ulike innfallsvinkler, men det er likevel en rød tråd i det hele:

 

Hvordan kan hvert enkelt menneske påvirke sin egen helse?

 

Vi har lett for å ha hovedfokus på kosthold og trening når vi bestemmer oss for å “ta tak i helsa”.

Visst er dette viktige faktorer.

Minst like viktig er det imidlertid…

…å være klar over hva følelser som  frykt, sinne, sorg, bitterhet og gammelt nag (på sikt) kan gjøre med kroppen.

 

Dessuten:

Kan det være slik…

…at “fordelene” ved å være sjuk…

…bidrar til at mange mennesker ikke blir friske igjen?

 

Veronique Desaulniers er en av de 21 personene som blir intervjuet i “Heal Summit”.

Sjøl om hun “gjorde alle de rette tingene” for å bevare en god helse, utviklet hun brystkreft.

Da begynte hun for alvor å se på alle følelsene hun hadde undertrykt og skjøvet vekk…

.,..i all sin iver etter å fremstå som “perfekt og flink”.

 

Veronique er veldig bevisst på ordvalget sitt: Hun kaller seg “Breast Cancer Conqueror” i stedet for “Survivor”. Det er en vesentlig forskjell mellom å “overleve” og å “beseire”/ ha et godt liv videre.

 

Jeg har tatt opptak (som varer et drøyt minutt) av noe av det hun sier helt mot slutten av intervjuet.

Jeg synes dette er veldig spennende, og jeg er overbevist om at det er noe i det.

 

 

Mange lar seg provosere av sånne uttalelser:

“Er det liksom min egen skyld at jeg har blitt sjuk?”

“Tror du liksom at jeg ønsker å ha det slik?”

 

Jeg tror imidlertid at mange kan ha nytte av å tenke i gjennom dette.

 

I 2015 skrev jeg innlegget jeg har linket til under.

I ett av avsnittene nevner jeg noe om dette med “fordelene” ved å være sjuk.

 

 Linden-metoden – hjelp til selvhjelp.

 

 

 

 

 

Redd for Koronese?

 

Det er mange artige varianter å se om dagen…

 

…når det kommer til bruk av munnbind…

 

Her er et lite utvalg:

Dette er den vanligste “Er’e så nøye, a?”– varianten.

 

Det kommer vel ikke så mye virus ut av nesa, kanskje…?

Det kan jo hende at nesehår og barske busemenner filtrerer bort det grøvste?

 

 

“Hakaslæppen” er den vanligste av de løsslupne variantene…

 

Den er ikke bare i bruk ute i friluft, sånn “mellom slaga”.

 

Når jeg går på fortauet, og kaster et blikk på busser og trikker som passerer…

…har jeg nemlig sett passasjerer som har brukt munnbindet på denne måten.

 

Uhyre effektivt mot smittespredning, spør du meg!

 

 

“Nasagrævet” er for den som virkelig liker å skille seg ut i mengden!

 

(Joda jeg har faktisk observert noen som har gått rundt slik!)

“Je skar i hvert fall itte bli smitte’ me’ koronese!!”

 

 

Denne varianten har jeg foreløpig ikke sett ute på byen…

Munnbind som hårbånd??

Jeg synes den ser litt sånn “nurse”-aktig ut…

 

 

Nå bør kanskje ikke jeg være altfor svær i kjeften…??

 

Jeg har nemlig også vært blant dem som har gjort mine munnbind-fadeser underveis.

 

For eksempel er det bare få uker siden jeg fant ut at det er den blå (eventuelt grønne) sida på munnbindet som skal være synlig for omverdenen.

Jeg hadde altså brukt det “på vranga”, med den hvite sida ut.

 

Dessuten gikk det en stund før jeg skjønte hvorfor munnbindet satt så dårlig over nesa.

 

 

Jeg hadde nemlig ikke fått med meg at det er en metalltråd på den siden som skal være nærmest øynene. (Her har jeg tatt det på “opp-ned”)

Denne tråden kan klemmes over nesa, slik at munnbindet holder seg (i alle fall litt) bedre på plass!

 

Men:

Nå tror jeg at jeg snart kan stille i eliteklassen når det kommer til munnbind-bruk!

 

 

Jeg nådde ikke opp…

 

Noen ganger må man bare avfinne seg med at man kommer til kort…

Det er ikke alt en får til…

 

Men…

…en trenger jo ikke gi seg uten kamp…

 

…eller?

 

Det er uten tvil Frodithen som er “klatreren” av oss to “Bloggvenninnene I Byen”.

Hun må være født med et slags “klatre-gen”, som i alle fall jeg mangler.

At jeg har solid høydeskrekk, gjør ikke saken noe bedre.

 

Derfor pleier jeg å observere hvordan Frodithen gjør det…

før jeg eventuelt prøver meg på det samme…

 

Noen vil kalle det…

…å være litt smart…

 

Andre vil antagelig kalle det å være…

…en smule…

 

…feig!

 

 

Da vi gikk i byen i dag, fant vi en fin klatreplass nesten nede ved fjorden.

Frodithen ble fyr og flamme.

Hun ville klatre opp for å bli foreviget på “klatrestativet”!

 

Men…det var lettere sagt enn gjort.

Treverket var litt sleipt, og det var nesten umulig å få fotfeste.

 

Omsider fant Frodithen ut at hun kunne ta tak på toppen, og dra seg opp på det viset!

 

Happy-Frodith!

Fornøyd Frodith!

 

Så var det min tur…

Jeg hadde jo fått “gratis oppskrift” på Tinde-bestigelsen.

 

 

Men…

…det jeg ikke var forberedt på…

…var at de ganske få centimeterne i høydeforskjell mellom meg og Frodithen,

skulle gjøre det helt umulig for meg å “ta grep” på samme måte!

 

Jeg nådde rett og slett ikke opp!

 

FLAUT!!

 

Sjølsagt ville jeg jo ikke være dårligere enn henne!

 

Omsider fant jeg ut at det gikk…

…hvis jeg knep tak med fingrene så godt det lot seg gjøre…

…samtidig som jeg roterte meg framover ved hjelp av knær og hofter.

 

(Antagelig ble ikke dette kunstverket bygget for at kjerringer langt opp i 50-åra skulle klatre i det!)

 

Frodithen ble mektig imponert!

“Jeg skjønner nesten ikke at du klarte det jeg, når du ikke fikk tatt tak der oppe!”

 

Da vokste jeg liksom litt…

…sånn på det mentale planet, altså…

 

“Du ser ut som ei krabbe når du har beina sånn!”  (Sa Frodithen)

 

Skikkelig “ovapå”!

 

 

Det gikk med noen munnbind i dag.

Vi var nemlig innom Kaffebrenneriet på veien hjem.

Nå er det jo påbudt med munnbind når man ikke sitter ved bordet.

Man skal ikke bruke det samme når man først har tatt det av.

Både Frodithen og jeg har med oss rikelig med munnbind og håndsprit når vi er i farta!

 

Konseptet “Kaffebrenneriet” virker som om de tar smittevernet på alvor.

Bordene sto langt fra hverandre. Det var håndsprit lett tilgjengelig.

Alle som jobbet der brukte munnbind, og overflatene ble jevnlig vasket og spritet.

Tommel opp for det!👍

 

Jeg er langt fra noen hyppig kafégjest for tida.

Imidlertid synes jeg det er hyggelig å støtte de som gjør sitt beste for at det skal være tryggest mulig for gjestene.

 

 

 

Når underbevissheten snakker…

 

Det er mye jeg kan forstå og godta med den såkalte “fornuften”.

Jeg kan akseptere realitetene, og innordne meg når jeg ser at det er nødvendig.

Det gjelder jo i høyeste grad nå.

 

Jeg kan ikke vite sikkert om det er riktig å innskrenke folks frihet på denne måten.

(Det er det vel ingen som vet sikkert, men noen må jo ta disse avgjørelsene!)

 

Dette gjelder kanskje særlig den biten som går på det med sosial kontakt.

(Jeg snakker ikke om store forsamlinger og fester/selskapelighet med mange deltagere, men om det å kunne omgås de aller nærmeste.)

 

Noe rart og unaturlig er det i dette med at vi går rundt og nærmest er “redde” for hverandre.

 

Sjøl om jeg langt fra er den som har behov for å “klemme alle jeg møter på”…

…så er det litt rart å stadig måtte passe på å holde denne berømmelige avstanden.

 

Snart skvetter jeg vel unna min egen skygge…?

 

I natt hadde jeg en drøm som sier ganske mye om hvordan jeg, innerst inne, opplever denne situasjonen.

Joda, det går helt greit…

…men samtidig er det sjølsagt ikke slik jeg ønsker at det skal være…

 

 

 

En liten glede…

 

For noen uker siden skrev jeg at jeg hadde fått en hyggelig beskjed.

Noe jeg etter hvert kom til å dele litt om…

 

Den lille gleden er nettopp det…

… liten altså…

 

…men representerer en stor glede!

 

I midten av oktober ble jeg bestemor til ei lita prinsesse!

(Mitt første barnebarn!)

 

Hun hadde det litt travelt, og ville slett ikke vente til i november.

Nesten tre uker før termin ville hun ut i verden.

Hun er frisk og rask, vokser og trives!

 

Det fine med at hun kom litt tidligere enn antatt…

…var at vi slapp den uroen som gjerne følger med når det drøyer et stykke over termin.

Det er jo alltid litt spenning knyttet til en fødsel.

 

Litt leit er det at koronaen har satt en stopper for at jeg har fått hilse på veslejenta.

Akkurat nå hadde det vært kjekt å bo i nærheten og hatt egen bil.

 

Men…nå er det jo slik at det har blitt veldig lettvint å sende bilder.

 

Noen videosnutter har jeg også fått, og det er koselig.

 

Så tenker jeg…

…at det blir ekstra stas den dagen jeg endelig kan få møte henne!

 

Jeg håper jo sjølsagt at det kan bli anledning til det før jul!

 

 

Kanskje lurer du på hvilken sammenheng bildet under har med denne begivenheten?

 

Jo, bildet representerer også en form for glede!

 

Gleden over å se vakre høstfarger…

…som speiler sin skjønnhet i et stille vann…

Jeg har ikke “jukset” med fargene her. Mobilkameraet fanget dem opp på denne måten.

 

 

 

Viktig å “komme seg i gang” igjen!

 

 

I forrige uke hadde jeg jo en liten “down”.

 

Jeg klarte ikke å se særlig lyst på det…

Jeg gikk litt i offerrollen…

…for jeg hadde stresset (og grublet) for mye, og blitt hakket for sliten.

Jeg hadde rett og slett “glemt” å kose meg og slappe godt av!

 

I løpet av de dagene jeg var hjemme, begynte jeg å trives litt for godt i sofaen…

…og ville helst gjemme meg litt…

Det er fullt lovlig (og kanskje til og med sunt i blant)

…men det er ikke spesielt helsebringende å isolere seg i det lange løp…

(Det kan imidlertid være helsebevarende for omverdenen at en gjør det i et par uker dersom en er smittet med korona. Det samme gjelder om en oppfører seg veldig surt og muggent!)

 

Så har jeg jo noen gode venner, da…

…som drar meg i gang igjen!

 

 

“Se så mange fine farger det er ute nå da!”…sa Frodithen…

…og “røsket” meg ut av mismotet. (Dette var forrige helg!)

 

Men: Først fikk jeg lov til å sutre litt.

I blant er det viktig å få bruke noen minutter på å få ut:

“Alt er bære gæli!” 

Først når det er gjort, er jeg klar til å løfte hodet.

Forhåpentligvis blir jeg da mer oppmerksom (og lydhør) for de jeg er sammen med!

 

I forrige uke hadde jeg også en lang telefonprat med hun som jeg kaller “Bestevenninna”!

Vi har vært venninner i 35 år, så vi kjenner hverandres historie.

Noen sure gulp fikk jeg ut av meg da også.

Jeg var jo veldig klar over at det var tilstanden min som gjorde at jeg hadde lagt vekk de rosa brillene:

“Je vet at je er barnslig og negativ nå, altså!”

 

Og…så fikk jeg det jeg trengte:

På sin rolige, forsiktige måte ga hun meg oppbacking på at jeg er bra nok…

…og vel så det, akkurat sånn som jeg er...

…uten at jeg dermed fikk “medhold på alle punkter”!

 

“Je er så gla’ førr at du itte bære gir meg me’høll !”, sa jeg.

“Nei, du får itte bære me’høll ta meg!”, sa bestevenninna.

 

Og så lo vi litt…

Dette bildet fikk jeg av bestevenninna i 2016.

 

“Dætta er liksom øss to, da!” sa hun da jeg hadde pakket opp gaven!

 

Bildet har vært med på tre flyttesjauer, og jeg finner alltid en plass til det! 

(Det har fått “plass” i bloggen min et par ganger også!)

 

Jeg hadde en koselig videochat med Nissekusinene mine i løpet av uka også.

Videochat er jo “redningen” for mange av oss nå når det sosiale livet er blitt nokså begrenset. 

 

Denne uka har jeg vært på jobb igjen. Det har gått helt fint.

Vissheten om at jeg kan ha en viss fleksibilitet i forhold til arbeidstider har vært god å ha i bakhodet.

Det har faktisk vært nok.

Jeg har ikke hatt behov for å ha kortere dager.

 

Det er godt å kunne ta en liten time-out når det butter. 

Så er det også viktig å komme seg i gang igjen så fort som mulig.

Ellers kan dørstokkmila bli lang.

 

Jeg er heldig som har en jobb å gå til. 

Nå når mye igjen blir stengt ned, er det nok mange som blir permittert en periode.

 

Jeg krysser fingrene for at det blir kortvarig, og at folk flest skjønner at vi ikke kan “slippe opp alt” så fort myndigheten lemper på restriksjonene.

 

Da jeg var på Kiwi i dag, gikk nesten alle kundene med munnbind.

For to uker siden var jeg omtrent den eneste.

Da følte jeg meg litt sånn sær og over-hysterisk.

 

Nå er det nesten så man blir sett litt rart på om man går uten munnbind…

 

Snodig dette…

…hvordan gjengs adferd kan endres i løpet av kort tid.

 

 

 

 

 

 

Ikke helt på nett…

 

Det har lett for å bli noen forviklinger med sånne nettmøter.

 

I går hadde jeg et nettmøte med seks svenske damer som jeg aldri har snakket med før.

Sånt er jo litt skummelt i seg sjøl…

 

Det er nesten slik at en verken tør å trykke på kameraet eller mikrofonen…

 

“Nå er je på direktesending med bære fræmne folk…

…som attpåtel talar svænsk!”

 

Pulsen var litt høyere enn normalt, bare på grunn av det!

 

Omtrent slik følte jeg meg…

 

I tillegg spilte jo da teknikken oss noen puss…

 

Det ble heldigvis Happy Ending til slutt.

 

Og noe av det beste ved det hele:

 

Vi hadde en mann å skylde på, for at det tekniske ikke fungerte…

Så det så!!

 

I videoen under forteller jeg litt om “dramaet” som utspilte seg underveis…

 

 

 

Frodithen tar tak i Karidansen!

 

For et par dager siden tikket denne meldinga inn på telefonen min:

 

Det var Frodithen som syntes det var på tide med litt “Snute-lufting”…

 

Når man får en slik “invitasjon”, så er det liksom litt flaut å si:

 

“Nei, je trur at je bære vil sitta inne…

….og glåme ut, je! 

Meditere, gjøra yoga, og fordype meg i meg sjøl.

Det har je gjort i fire daer, så det trur je at je vil fortsætta me’!”

 

Sjøl om Den Vesle Sabotøren Min hvisket meg noen “oppmuntrende” ord i øret…

…så innså jeg at jeg så absolutt ikke burde høre på henne!

 

Tohodet troll!

(Vi har utnevnt oss til hverandres “nærkontakter”, så vi gir oss sjøl “lov” til å ta sånne selfies ute i friluft…

…men vi gir ikke klemmer, altså!!)

 

Jeg har fått låne hårmanka til Frodithen!

 

 

Vi gikk en ganske lang tur.

Noen “modellbilder” ble det også tid til!

 

 

 

Tre tøffe mannfolk “raftet” i Akerselva i dag.

 Frodithen følger spent med!

 

Vi var enige om at vi ikke hadde overlevd hvis vi hadde prøvd oss på noe slikt.

Om ikke annet, så hadde vi strøket med av ren skrekk!

 

 

Noen får vel et kick av slikt…

Skal jeg ha en “kick – opplevelse”, så må det nok bli på en annen måte!

 

Det var deilig å få seg en tur sammen med en god venn i dag!

Å komme hjem, og få på seg tørre klær, var også godt!

 

 

En skikkelig kalddusj!

 

Det kan føles temmelig ubehagelig…

…både om den kommer i direkte og i overført betydning!

 

Jeg liker å ta meg en varm dusj.

Særlig når jeg kommer hjem etter kveldsjobbing.

 

På denne årstida kan det jo være nokså hustrete.

Når jeg er litt småfrossen og våt, etter en spasertur i regn og vind, så synes jeg det er deilig å stå under det varme vannet i dusjen. 

Etterpå jeg setter meg gjerne i sofaen med tekruset og pleddet.

Jeg blir avslappet og litt døsig av det varme vannet.

 

På morgenen i dag, tok jeg imidlertid en høyst frivillig kalddusj!

Det har jeg blitt anbefalt av “Helseguruen” Wim Hof.

 

Nå var det ingen personlig anbefaling, men jeg kan jo følge den likevel.

 

Jeg var på langt nær så tøff som Wim.

Han går bare rett i kalddusjen.

Ikke noe “pyseri” eller gradvis tilvenning der i gården!

Han er også en ihuga isbader!

 

Jeg tok det litt mer piano, og startet med en anelse kaldere enn lunkent.

Ikke skrudde jeg krana helt over på det kaldeste heller…

…men nok til at jeg sa “BRRRRRR!” mens jeg hoppet og spratt litt!

 

Fra før av gjør jeg pusteøvelsene til Wim hver morgen:

“Morgenmøte med Wim – et skikkelig energi-boozt”

 

Nå har jeg altså planer om å utvide repertoaret, og gi meg sjøl en kalddusj med jevne mellomrom!

 

Jeg fikk meg en skikkelig oppvåkning i dag!

 

Det blir trolig ikke snakk om å droppe de varme dusj-stundene…

…men alt til sitt bruk!