I forrige uke hadde jeg jo en liten “down”.

 

Jeg klarte ikke å se særlig lyst på det…

Jeg gikk litt i offerrollen…

…for jeg hadde stresset (og grublet) for mye, og blitt hakket for sliten.

Jeg hadde rett og slett “glemt” å kose meg og slappe godt av!

 

I løpet av de dagene jeg var hjemme, begynte jeg å trives litt for godt i sofaen…

…og ville helst gjemme meg litt…

Det er fullt lovlig (og kanskje til og med sunt i blant)

…men det er ikke spesielt helsebringende å isolere seg i det lange løp…

(Det kan imidlertid være helsebevarende for omverdenen at en gjør det i et par uker dersom en er smittet med korona. Det samme gjelder om en oppfører seg veldig surt og muggent!)

 

Så har jeg jo noen gode venner, da…

…som drar meg i gang igjen!

 

 

“Se så mange fine farger det er ute nå da!”…sa Frodithen…

…og “røsket” meg ut av mismotet. (Dette var forrige helg!)

 

Men: Først fikk jeg lov til å sutre litt.

I blant er det viktig å få bruke noen minutter på å få ut:

“Alt er bære gæli!” 

Først når det er gjort, er jeg klar til å løfte hodet.

Forhåpentligvis blir jeg da mer oppmerksom (og lydhør) for de jeg er sammen med!

 

I forrige uke hadde jeg også en lang telefonprat med hun som jeg kaller “Bestevenninna”!

Vi har vært venninner i 35 år, så vi kjenner hverandres historie.

Noen sure gulp fikk jeg ut av meg da også.

Jeg var jo veldig klar over at det var tilstanden min som gjorde at jeg hadde lagt vekk de rosa brillene:

“Je vet at je er barnslig og negativ nå, altså!”

 

Og…så fikk jeg det jeg trengte:

På sin rolige, forsiktige måte ga hun meg oppbacking på at jeg er bra nok…

…og vel så det, akkurat sånn som jeg er...

…uten at jeg dermed fikk “medhold på alle punkter”!

 

“Je er så gla’ førr at du itte bære gir meg me’høll !”, sa jeg.

“Nei, du får itte bære me’høll ta meg!”, sa bestevenninna.

 

Og så lo vi litt…

Dette bildet fikk jeg av bestevenninna i 2016.

 

“Dætta er liksom øss to, da!” sa hun da jeg hadde pakket opp gaven!

 

Bildet har vært med på tre flyttesjauer, og jeg finner alltid en plass til det! 

(Det har fått “plass” i bloggen min et par ganger også!)

 

Jeg hadde en koselig videochat med Nissekusinene mine i løpet av uka også.

Videochat er jo “redningen” for mange av oss nå når det sosiale livet er blitt nokså begrenset. 

 

Denne uka har jeg vært på jobb igjen. Det har gått helt fint.

Vissheten om at jeg kan ha en viss fleksibilitet i forhold til arbeidstider har vært god å ha i bakhodet.

Det har faktisk vært nok.

Jeg har ikke hatt behov for å ha kortere dager.

 

Det er godt å kunne ta en liten time-out når det butter. 

Så er det også viktig å komme seg i gang igjen så fort som mulig.

Ellers kan dørstokkmila bli lang.

 

Jeg er heldig som har en jobb å gå til. 

Nå når mye igjen blir stengt ned, er det nok mange som blir permittert en periode.

 

Jeg krysser fingrene for at det blir kortvarig, og at folk flest skjønner at vi ikke kan “slippe opp alt” så fort myndigheten lemper på restriksjonene.

 

Da jeg var på Kiwi i dag, gikk nesten alle kundene med munnbind.

For to uker siden var jeg omtrent den eneste.

Da følte jeg meg litt sånn sær og over-hysterisk.

 

Nå er det nesten så man blir sett litt rart på om man går uten munnbind…

 

Snodig dette…

…hvordan gjengs adferd kan endres i løpet av kort tid.