Fordi han var nyutdannet, og hadde vært under utdanning, hadde han ikke opparbeidet rettigheter til å motta arbeidsavklaringspenger.
Han kunne ha satt seg ned og surmult…
Vært bitter og sint…
Gjort seg sjøl til et offer for omstendighetene…
Men han valgte noe annet.
Han dro hjem til Trøndelag og fikk seg jobb på Coop Prix.
Foreldrene støttet ham ved å la ham bo hjemme.
Tv2-nyhetene skrev om ham.
Da jeg leste artikkelen, tenkte jeg at dette var veldig positivt.
En gutt med tæl, som omstiller seg og gjør det beste ut av situasjonen!
Da jeg leste noen av kommentarene under artikkelen, så jeg at mange hadde tenkt det samme som meg.
Men…langt fra alle!
“TV2 burde heller skrive om dem som virkelig er vanskeligstilte” “Han der er det ikke synd på. Han får jo bo hjemme hos mor og far, og har fått seg jobb. Er det noe galt i å jobbe i butikk, kanskje?”
Jeg synes det er så positivt at en nyhetskanal av og til skriver om noen som velger å gjøre det beste ut av det de står i!
Vanligvis er det jo slik at “En Dårlig nyhet er en God Nyhet”…
Nyhetsbildet oversvømmes ikke akkurat av “Gla’saker”.
Visst er det mange som sliter tungt i kjølvannet av korona-krisen.
Så betyr vel ikke det at det ikke er lov å stå fram når man har funnet en (forhåpentligvis) midlertidig løsning på en utfordrende situasjon?
Når du har valgt å ta en langvarig og krevende utdannelse som f. eks. pilot…
…så er det vel innlysende at du ikke tok den utdannelsen fordi du har planlagt å jobbe i kolonialbutikk?
Butikkansatte gjør en viktig jobb!
Det har kommet ekstra tydelig fram nå under koronakrisen.
Det er imidlertid ikke det som er hovedpoenget i denne sammenhengen!
Hvorfor “må” enkelte tilsynelatende alltid vinkle noe til å bli negativt?
Jevnt over har vi gode levevilkår i Norge. Det betyr jo ikke at livet er rosenrødt til enhver tid. Noen får tilsynelatende sin skjerv med motgang og vel så det!
Å ha solid økonomi og en godt betalt stilling, er ikke alltid ensbetydende med å føle seg tilfreds og glad.På utsiden kan det se ut som om man “Lever på den grønne gren”, men det kan gjøre vondt på “innsiden” likevel…
Jeg tror det ofte handler en del om misunnelse når et menneske skriver stygge ting i kommentarfelt…
Noe som igjen handler mye om å sitte i offerrolle…
Jeg har absolutt vært der, og det mer enn en gang.
Jeg har imidlertid ikke hatt for vane å invadere kommentarfelt med gruffet mitt av den grunn, sjøl om det nok harskjedd.
Innimellom toucher jeg offerollen…
…men jeg må tenke meg om før jeg spyr gørra mi ut over andre.
Det er nemlig min gørr.
Den bør jeg hovedsakelig bearbeide på egenhånd og holde mest mulig for meg sjøl…
Jeg kan snakke med en god venn om den…
Med “En god venn” mener jeg ikke en som alltid gir meg applaus og “medhold”.
Heller ikke en som setter meg fullstendig til veggs med harde ord og fordømmelse…
I en slik sammenheng er en god venn en som hjelper meg til å reflektere og se at saken har mer enn en side…
Mitt første møte med sjokolade var nok vanlig mjølkesjokolade og kvikk-lunsj.
Ei stripe kvikklunsj var noe av “lokkematen” under barndommens laaaaaange skiturer. I alle fall syntes jeg at vi gikk unødig langt mange ganger.
Jeg er en av dem som gjerne støtter “Stuttreist mat”.
Lenge før koronaen gjorde sitt inntog, var jeg opptatt av å kjøpe norskprodusert mat – ikke minst fordi jeg vet at Norge har strengere retningslinjer i matproduksjonen enn mange andre land. Ett eksempel på dette er bruk av antibiotika.
Tilbake til sjokoladen:
Jeg bestilte mat på “Kolonial.no” i går.
Helgas utskeielse ble denne:
Sjokoladefryd!
“Jentene på Tunet” har sans for estetikk.
Jeg har aldri sett ei så fint pyntet sjokoladeplate før!
Godt smakte det også…
Jeg spiste like godt opp halve plata, når jeg først var i sjokolade-siget, liksom…
“Storfint Søndagsgodt”, kan man vel kalle det!
Nå var det nok ikke dette bare den penestesjokoladeplata jeg har kjøpt.
Det var nok den dyresteogså!
Derfor blir ikke dette en ukentligutskeielse.
Men…
…en gang i blant, når jeg har lyst på noe ekstra godt…
…så kan det nok hende at det blir en frydefull sjokoladeopplevelse igjen! 😉
Dette her kan vel ikke akkurat kalles å gå på Catwalken…
…men dinosaur-munnbindet er stilig synes jeg!
Det er jo en viss risiko ved det å bestille noe på nettet.
Stort sett har det gått greit for min del, men akkurat når det gjelder tøymunnbindene jeg har bestilt, synes jeg vel ikke helt at prisen (Ca 200,- pr stk) sto i forhold til kvaliteten.
Noe av beløpet jeg betalte skal visstnok gå til veldedige formål, så da får jeg trøste meg med det!
Returnert dem får jeg jo ikke gjort!
I videoen under viser jeg fram alle fire munnbindene jeg har fått så langt.
Dessuten forteller jeg litt om hvordan jeg opplever å ha dem på.
Typisk at stillbildet på videoen ble fra akkurat da jeg mistet brillene i gulvet…
Blant annet at det kan hende at jeg har et annet syn på hva som er “innafor” å skrive på en blogg enn hva mange andre har.
Da tenker jeg først og fremst på å skrive om noe som konkret involverer andre mennesker.
Ingen skal behøve å gå inn på min blogg å lese noe som de opplever som utleverende.
Det har hendt at jeg har trampet i klaveret når det gjelder den biten.
I dag er jeg ydmyk nok til å innrømme det, sjøl om jeg ikke forsto det helt der og da!
I stedet gikk jeg i forsvar, og hevdet min rett!
Noen ganger vil det skinne i gjennom at jeg skriver om noe jeg sjøl (i alle fall til dels) har opplevd, sjøl om jeg kaller det “novelle”.
Men: Det skal helst ikke være gjenkjennelig på en slik måte at mange kan koble storyen til hvem de(n) andre “aktøren(e)” er.
Så langt jeg makter skal jeg unngå at noen føler seg uthengt eller utlevert.
Jeg har sjelden blandet meg inn i det jeg opplever som krangler i kommentarfeltene.
Men…for noen år siden ble jeg sint på en mannlig blogger.
(Vedkommende blogger ikke mer, i alle fall ikke med samme navn på bloggen.)
Denne mannen blogget anonymt.
Han kunne være ganske skarp, både i innleggene og i kommentarene sine.
Enkelte ganger skrev jeg noen ganske så skarpe kommentarer under innleggene hans.
En gang henvendte han seg til meg fordi han skulle skrive en masteroppgave om bloggere.
Dette innebar at han måtte komme hjem til meg.
Han forespeilet meg at jeg måtte avsette en del tid til opplegget dersom jeg sa ja til å la meg intervjue.
Jeg svarte at han måtte være villig til å avsløre sin identitet før jeg eventuelt ville vurdere det.
Men nei…detville han ikke!
Da skrinla jeg det hele.
Mannen fortsatte å skrive skarpe innlegg.
Jeg opplevde mye av det som kvinnefiendtlig og kvinnediskriminerende.
I dag tenker jeg at mye av det antagelig var ironisk ment, skrevet for å provosere – og ikke egentlig et uttrykk for hans personlige synspunkter.
Han trykket tydeligvis på noen knapper hos meg!
Det hele toppet seg da han skrev at bloggen min var en av dem han ville skrive en anmeldelse av.
Jeg hadde jo sett hvordan han slaktet andre bloggere…
“Makan til sjølgod type!”, tenkte jeg!
Jeg ble rett og slett fly forbannet, og skrev til og med et innlegg om det.
I dag innser jeg at dette handlet om meg og mine følelser; langt mer enn om ham og hans blogg.
Hadde jeg vært litt mindre nærtagende, hadde jeg tenkt at en eventuell anmeldelse handlet om hans subjektive oppfatning av min blogg. Det kunne faktisk ha vært litt interessant å lese, dersom jeg hadde klart å la være å ta det personlig.
I alle fall hvis det å anmelde bloggen min hadde vært et engangstilfelle.
Jeg ville nok ha tatt samme avgjørelse med tanke på å bidra til masteroppgava han skulle skrive.
Fremmede menn, som fastholder at de vil være anonyme i det aller lengste, gjør jeg ingen avtaler om å møte.
I dag ville jeg imidlertid ha unnlatt å kommentere på bloggen hans.
I alle fall på den måten jeg gjorde.
Jeg ville også ha unnlatt å skrive et:
“Forulempet Sinnakjerring som vil ha Medhold”– innlegg fordi han planla å skrive anmeldelse av bloggen min.
Det var tåpelig av meg…
Rett og slett nokså…
…idiotisk!
(Jeg har ikke slettet det innlegget, men jeg husker ikke hva overskriften var.
Ellers skulle jeg ha linket til det.)
Det hører med til historien at han aldri skrev den anmeldelsen.
Dette fikk jeg vite av andre som fulgte med på “dramaet”.
Jeg var så forbitret at jeg ikke gikk inn på bloggen hans på lang tid. 😉
Jeg kommenterer ikke hos bloggere hvis jeg oppfatter et innlegg dithen at de er i tottene på en eller flere andre bloggere.
Jeg vil ikke gi “offentlig medhold” til noen av partene i en slik setting.
Jeg har hatt SÅ mye å være takknemlig for, sjøl om jeg langt fra alltid har evnet å se det!
Noe av det beste som har hendt meg, er imidlertid hendelser som jeg (i utgangspunktet) slett ikke syntes var særlig ok!
For eksempel det at jeg ikke fikk innvilget uføretrygd for ca 15 år siden.
Den gangen var jeg fortvilet og sint for det.
Jeg syntes saksbehandleren på Nav var ei slem og ufølsom heks.
Hun forsto jo virkelig ikke hvor sjuk jeg var!
I dag ser jeg gaven i det.
Hadde jeg fått innvilget den trygda, hadde jeg antagelig aldri blitt frisk.
Det hadde vært mye mer “behagelig” å fortsette som jeg gjorde:
Dyrke depresjonen, fobiene, angsten, smertene og utmattelsen…
…og grave meg ned i sjølmedlidenhet!
Nei, jeg påstår ikke…
…at det ikke i svært mange tilfeller er riktigat folk får innvilget trygd.
Men i mitt tilfelle var det helt riktig at det ble avslag!
Det var virkelig noe av det beste som har hendt meg!
I dag er jeg trolig i stand til å jobbe full stilling dersom jeg får mulighet til det.
Jeg trenger bare å ha en viss fleksibilitet – f. eks at jeg har 80% stilling “i bunnen” og heller tar på meg ekstra timer/dager i perioder.
Om jeg blir sliten, er det fordi jeg velger å stresse meg opp,
eller bruker for mye tankevirksomhet på bagateller;
ikke fordi omgivelsene er slitsomme.
Nylig overhørte jeg en samtale mellom to personer mens jeg sto ved et fotgjengerfelt og ventet på grønt lys.
Den ene var en relativt ung mann som satt i rullestol.
Der armene skulle ha vært, var det…
…ingenting.
Muligens hadde han noen fingre festet der skuldrene var…
…men jeg kunne jo ikke akkurat gi meg til å studere ham så nøye.
Ben hadde han heller ikke, men han hadde et par små føtter som så ut til være festet der lårene skulle ha begynt.
Tilsynelatende styrte han den elektriske rullestolen ved hjelp av den ene stortåa.
Mannen fikk spørsmål om hvordan det sto til.
“Jeg har det helt topp! Alt er bra! Jeg er på vei til barnehagen for å hente guttungen!”
Jeg må innrømme at jeg fikk litt hakeslipp.
For:
Når jeg ser en mann som er så funksjonshemmet komme kjørende i rullestol; da er ikke min første tanke at han er på vei til barnehagen for å hente ungen sin!
Han er et bevis på at svært mye handler om…
…det som befinner seg mellom øra…
Jeg vil anta at han har hatt sine tunge stunder…
At han har ønsket å være “normal”.
Antagelig har han i perioder av livet vært bitter fordi han er født uten armer og ben.
(Men det er jo slett ikke sikkert at han har det heller!)
Han virket i alle fall glad og fornøyd.
Dessuten hadde han en flott og positiv utstråling!
Ut fra det han sa, hadde han trolig kone eller samboer.
Han var sannsynligvis pappaen til gutten han skulle hente i barnehagen.
Jeg kan godt forstå at en kvinne kunne bli forelsket i den fyren, sjøl om han manglet både armer og bein!
Jeg tror nok ikke at han alltidhar tenkt at det å være født uten armer og ben akkurat har vært:
“Det beste som har hendt meg!”
At han stort sett har et godt liv på grunn av den innstillingen han har…
…det er jeg imidlertid overbevist om.
Han velger sannsynligvis ofte å se muligheter…
…i stedet for begrensninger!
Jeg har tenkt på noe i forbindelse med pandemien som pågår:
I stedet for å sutre over alle begrensingene pandemien medfører, kan jeg heller velge å glede meg/være takknemlig for det jeg faktisk kan gjøre.
Kanskje kan jeg endre noen dårlige vaner…?
Ta noen klokere valg?
For eksempel bruke noe av tida jeg “sparer” på det jeg må unnlate å gjøre…
Jeg har i alle fall noen psykolog-timer på samvittigheten.
Det er mange år siden sist.
I grunnen hjalp det ikke så veldig mye.
Nei, jeg skylder ikke på psykologene…
…eller alle de alternative terapeutene jeg pendlet rundt hos.
Hovedårsaken til problemene lå jo hos meg, men jeg ville at noen skulle “fikse meg”, og gi meg trøst, medhold og omsorg.
Ingen kan fikse noen som sliter psykisk.
En kan få medikamenter som demper symptomene, men medisinene virker ikke på årsaken til problemene.
Man må gjøre jobben sjøl.
Noen verktøy til “Hjelp til sjølhjelp”- kassa kan det imidlertid være nyttig å få med seg.
Det gjelder bare å finne sine verktøy, og bruke dem riktig.
Jeg er slett ingen handydame, men jeg har da ei verktøykasse, med noen verktøy…
…som jeg av og til drister meg til å bruke…
…med vekslende hell!
Ett av de viktigste verktøyene jeg fikk med meg underveis på min psykolog – og terapeutvandring var dette:
“Slutt å snakke så mye om plagene dine!”
Da jeg omsider(etter mange år i angst-bobla) var klar til virkelig å ta dette tipset til etterretning, oppdaget jeg fort at bare denne enesnuoperasjonen medførte at jeg fikk det mye bedre.
Blant annet sluttet folk å skygge unna meg, da de oppdaget at jeg ikke lenger snakket så vanvittig mye om meg sjøl og plagene mine.
“Psykologen” i videoen under her, kommer med et “hett tips” som faktisk funker.
For…
…så enkelt er det nemlig, om en koker det heltned til det mest grunnleggende.
Det oppleves selvfølgelig ikkeslik når man sitter godt plantet i sin egen tanke-smørje.
Om jeg oppholder meg i en sånn mental smørje, så klarer jeg trolig ikke å se det humoristiske i en video som denne.
Kanskje blir jeg heller sint over at noen kan fleipe med noe så alvorlig som angst, fobier og depresjon?
For det ervirkelig vondt når man sliter som verst!
Det føles som å sitte fast i noe som det er helt umulig å komme ut av.
Joe Dispenza (Opphavsmannen til “Making Your Mind Matter”) definerer angst og depresjon på følgende måte:
“Angst er å velge det verste fra framtida.”
“Depresjon er å gjenfortelle det verste fra fortida.”
