Som regel er jeg ikke akkurat av dem…

…som spretter ut av senga tidlig om morgenen og sier:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

“Oh-la-la!”

Særlig i mørketida synes jeg ofte det er tungt å stå opp tidlig.

Da kan jeg fort ende opp med å purke litt for lenge.

Noe som gjerne medfører at jeg føler at jeg får mindre ut av dagen.

Hvis jeg derimot vet at det skal skje noe spesielt en dag – noe jeg gleder meg til, er spent på…

…eller noe utenom det vanlige…

…da våkner jeg gjerne før “Fugger’n Fiser”…

…og kommer meg ut av senga fortere enn svint!!

Det er noe med denne vante tralten…

…som på en måte er litt god og forutsigbar, men som samtidig kan føles som å sitte fast på ett vis.

Er det hovedsakelig de ytre omgivelsene (og omstendighetene) som avgjør hvordan jeg skal føle meg?

Må jeg ha en visshet om at det skal skje noe helt spesielt for at jeg skal klare å kjenne på iver og glød?

Eller…

…kan jeg rett og slett skape den følelsen, uavhengig av om hverdagen min

(i utgangspunktet) fortoner seg så “fantastisk”?

Jeg har jo kjøpt et nettkurs med Joe Dispenza.

Det var en god investering.

Jeg kan lytte til videoene og meditasjonene når jeg har tid og lyst.

Det finnes også en del gode videoer med Dispenza på You Tube, men da må jeg tåle noen reklamesnutter.

I alle fall lenge jeg velger å bruke gratisversjonen av kanalen.

Videoen under synes jeg sammenfatter mye av essensen i budskapet hans:

Om du velger å se den, får du ti punkter å forholde deg til.

(Jada, det er litt “amerikansk”, men prøv å se bort fra “staffasjen”.

Joe Dispenza er veldig jordnær og ujålete midt i det hele.)

Kanskje synes du at det var vel anvendte 30 minutter?

Dette henger veldig på greip for meg nå…

For bare få år siden ville jeg ha sagt: “Ja, men…” omtrent til alle disse punktene.

Jeg ville ha avfeid det meste av det…

…for jeg har ofte gjort meg sjøl til et “Offer for omstendighetene”!

Sjøl om jeg langt fra klarer å etterleve alt til enhver tid, så vet jeg at han har så rett i veldig mye av det han sier.

Er du en av dem som gjerne snakker i mobilen mens du kjører?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er jo så kjekt…

…for når man kjører bil, så sitter man jo bare der, ikke sant?

Da kan det være greit å bruke tida til for eksempel:

Å ringe til ei venninne og skravle litt…

…for at turen ikke skal bli så ensformig…

Gjøre unna et par forretnings-samtaler…

…eller kanskje til og med benytte anledningen…

…til å lage en direktesendt video…???

Slutt å skylde på at du har “handsfree” – og at mobilen står på høyttaler.

Du klarer uansett ikke å være fullt oppmerksom på to steder samtidig!

En dekketallerken får duge som “ratt” for ei “Busy Byberte”…

…som kvittet seg med bilen til fordel for bylivet for to år siden!

Nylig sa jeg fra til en person som gjerne har ringt i forbindelse med at hun har vært på kjøretur.

Jeg hadde kjent på det ei stund, og tenkt tanken flere ganger.

Jeg merket at jeg fikk høy skulderføring av det…

Dessuten var jeg lei av at hun ofte ikke var “til stede” i samtalen:

“Nå må jeg bare følge med litt her, for nå er jeg på vei inn i ei rundkjøring!”

“Næmmen, i jøsse navn, hva er det som skjer her a’?”

“Nå kan det hende at jeg snart blir borte, for jeg nærmer meg en tunnel.”

Vedkommende tok det tilsynelatende pent da jeg sa fra:

“Det er helt greit! 

Da ringer jeg heller til noen som ikke synes det gjør noe at jeg kjører bil mens vi snakker.”

Jeg kommenterte det ikke noe videre.

Det var ikke min business å prøve å “nekte” henne å ringe til andre.

Jeg har satt min grense, og slipper å forholde meg mer til hennes multi-tasking i denne sammenhengen.

Heretter vil andre få samme behandling når de ringer fra bil.

Om jeg skulle komme til å ringe til noen som sitter og kjører, vil jeg avslutte samtalen rimelig kjapt.

Folk kan gjerne ringe meg fra bilen, bare de kjører til side og stopper motoren først!

Det handler jo ikke om noe personlig ! 

Jeg kjenner jo andre som gjør det samme – altså ringer fra bilen. 

Det er folk jeg liker og bryr meg om. 

Men…

…jeg vil ikke lenger være den som bidrar til slik uansvarlig oppførsel ved å gi meg til å skravle med noen som sitter og kjører. 

Han hadde passert nåløyet, og kommet inn på utdannelsen han drømte om.

Han hadde fullført, og fått jobb i SAS, bare 25 år gammel.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så kom koronaen…

Først ble han permittert.

Etter kort tid ble han oppsagt.

Han hadde ei studiegjeld på ca en million. 

Fordi han var nyutdannet, og hadde vært under utdanning, hadde han ikke opparbeidet rettigheter til å motta arbeidsavklaringspenger.

Han kunne ha satt seg ned og surmult…

Vært bitter og sint…

Gjort seg sjøl til et offer for omstendighetene…

Men han valgte noe annet.

Han dro hjem til Trøndelag og fikk seg jobb på Coop Prix.

Foreldrene støttet ham ved å la ham bo hjemme.

Tv2-nyhetene skrev om ham.

Da jeg leste artikkelen, tenkte jeg at dette var veldig positivt.

En gutt med tæl, som omstiller seg og gjør det beste ut av situasjonen!

Da jeg leste noen av kommentarene under artikkelen, så jeg at mange hadde tenkt det samme som meg.

Men…langt fra alle!

“TV2 burde heller skrive om dem som virkelig er vanskeligstilte” “Han der er det ikke synd på. Han får jo bo hjemme hos mor og far, og har fått seg jobb. Er det noe galt i å jobbe i butikk, kanskje?”

Jeg synes det er så positivt at en nyhetskanal av og til skriver om noen som velger å gjøre det beste ut av det de står i!

Vanligvis er det jo slik at “En Dårlig nyhet er en God Nyhet”…

Nyhetsbildet oversvømmes ikke akkurat av “Gla’saker”.

Visst er det mange som sliter tungt i kjølvannet av korona-krisen.

Så betyr vel ikke det at det ikke er lov å stå fram når man har funnet en (forhåpentligvis) midlertidig løsning på en utfordrende situasjon?

Når du har valgt å ta en langvarig og krevende utdannelse som f. eks. pilot…

…så er det vel innlysende at du ikke tok den utdannelsen fordi du har planlagt å jobbe i kolonialbutikk?

Butikkansatte gjør en viktig jobb!

Det har kommet ekstra tydelig fram nå under koronakrisen.

Det er imidlertid ikke det som er hovedpoenget i denne sammenhengen!

Hvorfor “må” enkelte tilsynelatende alltid vinkle noe til å bli negativt?

Jevnt over har vi gode levevilkår i Norge. Det betyr jo ikke at livet er rosenrødt til enhver tid. Noen får tilsynelatende sin skjerv med motgang og vel så det!

Å ha solid økonomi og en godt betalt stilling, er ikke alltid ensbetydende med å føle seg tilfreds og glad. På utsiden kan det se ut som om man “Lever på den grønne gren”, men det kan gjøre vondt på “innsiden” likevel…

Jeg tror det ofte handler en del om misunnelse når et menneske skriver stygge ting i kommentarfelt…

Noe som igjen handler mye om å sitte i offerrolle…

Jeg har absolutt vært der, og det mer enn en gang.

Jeg har imidlertid ikke hatt for vane å invadere kommentarfelt med gruffet mitt av den grunn, sjøl om det nok har skjedd.

Innimellom toucher jeg offerollen…

…men jeg må tenke meg om før jeg spyr gørra mi ut over andre.

Det er nemlig min gørr.

Den bør jeg hovedsakelig bearbeide på egenhånd og holde mest mulig for meg sjøl…

Jeg kan snakke med en god venn om den…

Med “En god venn” mener jeg ikke en som alltid gir meg applaus og “medhold”.

Heller ikke en som setter meg fullstendig til veggs med harde ord og fordømmelse…

I en slik sammenheng er en god venn en som hjelper meg til å reflektere og se at saken har mer enn en side…

Nett-trollet har talt…

I går var jeg en tur på kino og så filmen “Dianas bryllup”.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det var faktisk også første gang Frodithen og jeg var på kino sammen!

Jammen på tide…

…etter fem års fartstid som gode venner, både på og utenom blogg.no!

Spente damer som gleder seg til å se film…

Dette er et skjermbilde fra kinoprogrammet.

Det sier mye om hovedessensen i filmen.

For meg var dette et herlig tilbakeblikk på 80-tallet.

Hus, interiør, biler, klær og hårfrisyrer…

…det er lagt mye arbeid i å få det til å virke så autentisk som mulig.

Dessuten fikk jeg meg mer enn en god latter underveis.

Sjøl om ting er satt veldig på spissen, og rollefigurene er litt klisjépreget, så er dette veldig gjenkjennende.

Figurene er nemlig troverdige! Jeg har møtt dem flere ganger gjennom livet.

(Kanskje kan jeg også gjenkjenne noe av meg sjøl i de to kvinnelige hovedrollelfigurene!)

Helt mot slutten av filmen kjente jeg faktisk på en liten klump i halsen…

Da klarer nemlig en av de kvinnelige rollefigurene endelig å ta et oppgjør med  ektemannen og livet som dørmatte.

Ikke minst fordi hun får helhjertet støtte av datteren.

Noen svelger stoltheten og strammer seg opp til å si: “Unnskyld for hvordan vi har oppført oss”…

…og samtidig “Vi er så stolte av deg!”

Kjærlighet kan være så mangt… og komme i så mange former…

Liv og Terje er egentlig usigelig glade i både ektefellen og barna sine…

…og veldig avhengige av hverandre…

De klarer bare ikke å kommunisere så godt.

Begge er stri, stolte og sårbare…

…og ekstremt impulsive!

De snakker/handler som regel uten å tenke så mye sunn fornuft i forkant!

Det kan bli mye krig og spetakkel ut av slikt…

I videoen under forteller jeg om en sekvens som ble en “høydare” for min del…

Rimelig sprøtt…

…men litt galskap gjør godt i blant!

Sjokolade er jo som regel ganske frydefullt…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mitt første møte med sjokolade var nok vanlig mjølkesjokolade og kvikk-lunsj.

Ei stripe kvikklunsj var noe av “lokkematen” under barndommens laaaaaange skiturer.
I alle fall syntes jeg at vi gikk unødig langt mange ganger.

Jeg er en av dem som gjerne støtter “Stuttreist mat”.

Lenge før koronaen gjorde sitt inntog, var jeg opptatt av å kjøpe norskprodusert mat – ikke minst fordi jeg vet at Norge har strengere retningslinjer i matproduksjonen enn mange andre land. Ett eksempel på dette er bruk av antibiotika.

Tilbake til sjokoladen:

Jeg bestilte mat på “Kolonial.no” i går.

Helgas utskeielse ble denne:

Sjokoladefryd!

“Jentene på Tunet” har sans for estetikk.

Jeg har aldri sett ei så fint pyntet sjokoladeplate før!

Godt smakte det også…

Jeg spiste like godt opp halve plata, når jeg først var i sjokolade-siget, liksom…

“Storfint Søndagsgodt”, kan man vel kalle det!

Nå var det nok ikke dette bare den peneste sjokoladeplata jeg har kjøpt.

Det var nok den dyreste også!

Derfor blir ikke dette en ukentlig utskeielse.

Men…

…en gang i blant, når jeg har lyst på noe ekstra godt…

…så kan det nok hende at det blir en frydefull sjokoladeopplevelse igjen! 😉

Jeg skrøt jo på meg at jeg skulle “Gå på Catwalken” når jeg fikk tøy-munnbindene jeg hadde bestilt…

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dette her kan vel ikke akkurat kalles å gå på Catwalken…

…men dinosaur-munnbindet er stilig synes jeg!

Det er jo en viss risiko ved det å bestille noe på nettet.

Stort sett har det gått greit for min del, men akkurat når det gjelder tøymunnbindene jeg har bestilt, synes jeg vel ikke helt at prisen (Ca 200,- pr stk) sto i forhold til kvaliteten.

Noe av beløpet jeg betalte skal visstnok gå til veldedige formål, så da får jeg trøste meg med det!

Returnert dem får jeg jo ikke gjort!

I videoen under viser jeg fram alle fire munnbindene jeg har fått så langt.

Dessuten forteller jeg litt om hvordan jeg opplever å ha dem på.

Typisk at stillbildet på videoen ble fra akkurat da jeg mistet brillene i gulvet…

Jeg fikk meg en god latter da jeg oppdaget det!

Min gamle leppestift har gått ut på dato…

Nei, den har ikke tørket inn, for den er i ganske flittig bruk.

Men…fargen produseres ikke lenger.

I alle fall ikke i det merket.

Ingen flere røde spøkelser å oppdrive på Hennes og Mauritz…

En dag Frodithen og jeg var i farta, stakk vi innom en annen forretning, i håp om at de hadde igjen en etterlevning av spøkelses-leppestiften.

Det hadde de ikke.

Derimot hadde de en type “To-trinns”- leppestift som skulle vare i 24 timer.

Det hørtes jo veldig rasjonelt og greit ut.

Å kunne ta på seg et strøk leppestift før en går ut av døra, og vite at det ene strøket sannsynligvis holder hele dagen, det er ikke dumt!

Først pensler man på fargen.

Så lar man det tørke, før man har på den fargeløse, leppepomade-aktige.

I dag fant jeg ut at jeg skulle ta på meg litt av den langtidsvirkende varianten…

Jeg skulle nemlig i et nettmøte i jobbsammenheng.

Da må man jo fjonge seg litt, ikke sant?

Pensle på etter alle kunstens regler…

Det kom litt uttafor…, det fikser jeg med baksida av pekefinger’n… 

Sjøl om jeg ikke hadde tatt på trinn to, så viste det seg å være nærmest umulig å få vasket av fingeren…

Jeg gnidde iherdig med såpe, men nei, det gikk ikke av!

Den så ut som om fingeren var blitt angrepet av atopisk eksem.

(Det var vel kanskje heller nokså atYpisk eksem!)

Enda verre var det at jeg ikke klarte å få vekk det som hadde havnet uttafor på truten!

(Billedserien er en rekonstruksjon av begivenheten, så rødfargen har rukket å roe seg ned..)

Da var det kanskje ikke så ille…

…at jeg ikke fikk til å logge meg på nettmøtet.

Jeg måtte bli oppringt av møteleder i stedet, og fulgte det hele uten skjerm.

Da kunne jeg altså sitte her med intenst kirsebær-rød trutmunn og “eksem-finger” uten å bli observert.

Nettmøter er ille nok som de er.

Jeg gruer meg, og stresser meg opp i forkant!

Særlig når noen av deltagerne er folk jeg aldri har snakket med eller hilst på før.

Jeg liker mye bedre å treffe folk ansikt til ansikt!

På forhånd bestemte jeg meg for å si minst mulig…

…for jeg har nemlig erfart at det kan lønne seg…

Det var bra…

…for jeg klarte jo å avsløre min uvitenhet, bare ut fra det vesle jeg lirte ut av meg.

Men…de andre tenkte antagelig ikke så mye over det…

I etterkant av møtet tror jeg ikke de har ofret så mye tankevirksomhet på ho derre kjerringa som ikke klarte å koble seg på nettmøtet…

…og som attpåtil sa noe “dumt”…

Uansett så tilhører det…

…fortida!

Jeg har blogget i over fem år…

Litt har jeg lært underveis.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Blant annet at det kan hende at jeg har et annet syn på hva som er “innafor” å skrive på en blogg enn hva mange andre har.

Da tenker jeg først og fremst på å skrive om noe som konkret involverer andre mennesker.

Ingen skal behøve å gå inn på min blogg å lese noe som de opplever som utleverende.

Det har hendt at jeg har trampet i klaveret når det gjelder den biten.

I dag er jeg ydmyk nok til å innrømme det, sjøl om jeg ikke forsto det helt der og da!

I stedet gikk jeg i forsvar, og hevdet min rett!

Noen ganger vil det skinne i gjennom at jeg skriver om noe jeg sjøl (i alle fall til dels) har opplevd, sjøl om jeg kaller det “novelle”. 

Men: Det skal helst ikke være gjenkjennelig på en slik måte at mange kan koble storyen til hvem de(n) andre “aktøren(e)” er.

Så langt jeg makter skal jeg unngå at noen føler seg uthengt eller utlevert.

Jeg har sjelden blandet meg inn i det jeg opplever som krangler i kommentarfeltene.

Men…for noen år siden ble jeg sint på en mannlig blogger.

(Vedkommende blogger ikke mer, i alle fall ikke med samme navn på bloggen.)

Denne mannen blogget anonymt.

Han kunne være ganske skarp, både i innleggene og i kommentarene sine.

Enkelte ganger skrev jeg noen ganske så skarpe kommentarer under innleggene hans.

En gang henvendte han seg til meg fordi han skulle skrive en masteroppgave om bloggere.

Dette innebar at han måtte komme hjem til meg.

Han forespeilet meg at jeg måtte avsette en del tid til opplegget dersom jeg sa ja til å la meg intervjue.

Jeg svarte at han måtte være villig til å avsløre sin identitet før jeg eventuelt ville vurdere det.

Men nei…det ville han ikke!

Da skrinla jeg det hele.

Mannen fortsatte å skrive skarpe innlegg. 

Jeg opplevde mye av det som kvinnefiendtlig og kvinnediskriminerende.

I dag tenker jeg at mye av det antagelig var ironisk ment, skrevet for å provosere – og ikke egentlig et uttrykk for hans personlige synspunkter. 

Han trykket tydeligvis på noen knapper hos meg!

Det hele toppet seg da han skrev at bloggen min var en av dem han ville skrive en anmeldelse av.

Jeg hadde jo sett hvordan han slaktet andre bloggere…

“Makan til sjølgod type!”, tenkte jeg!

Jeg ble rett og slett fly forbannet, og skrev til og med et innlegg om det.

I dag innser jeg at dette handlet om meg og mine følelser; langt mer enn om ham og hans blogg.

Hadde jeg vært litt mindre nærtagende, hadde jeg tenkt at en eventuell anmeldelse handlet om hans subjektive oppfatning av min blogg. Det kunne faktisk ha vært litt interessant å lese, dersom jeg hadde klart å la være å ta det personlig.

I alle fall hvis det å anmelde bloggen min hadde vært et engangstilfelle.

Jeg ville nok ha tatt samme avgjørelse med tanke på å bidra til masteroppgava han skulle skrive.

Fremmede menn, som fastholder at de vil være anonyme i det aller lengste, gjør jeg ingen avtaler om å møte.

I dag ville jeg imidlertid ha unnlatt å kommentere på bloggen hans.

I alle fall på den måten jeg gjorde.

Jeg ville også ha unnlatt å skrive et:

“Forulempet Sinnakjerring som vil ha Medhold”– innlegg fordi han planla å skrive anmeldelse av bloggen min.

Det var tåpelig av meg…

Rett og slett nokså…

…idiotisk!

(Jeg har ikke slettet det innlegget, men jeg husker ikke hva overskriften var.

Ellers skulle jeg ha linket til det.)

Det hører med til historien at han aldri skrev den anmeldelsen.

Dette fikk jeg vite av andre som fulgte med på “dramaet”.

Jeg var så forbitret at jeg ikke gikk inn på bloggen hans på lang tid. 😉

Jeg kommenterer ikke hos bloggere hvis jeg oppfatter et innlegg dithen at de er i tottene på en eller flere andre bloggere.

Jeg vil ikke gi “offentlig medhold” til noen av partene i en slik setting.

Sånt kommer det sjelden noe godt ut av.

Nylig leste jeg et innlegg hos bloggeren:

“Jeg gikk bare i boden en tur.”

Det var første gang jeg besøkte den bloggen.

Skribenten virker som en lun, klok, reflekterende og lite fordømmende fyr.

Samtidig har han sine meningers mot!

Med andre ord:

…en som evner å formidle sine refleksjoner og meninger uten å nærmest gå til angrep på noen.

Slik oppfattet i hvert fall jeg innlegget jeg leste.

Hva er det aller beste som har hendt meg?

Strengt tatt vet jeg ikke hva jeg skulle velge…

…om noen hadde spurt meg!

Det har skjedd mye godt i mitt liv.

Jeg har hatt SÅ mye å være takknemlig for, sjøl om jeg langt fra alltid har evnet å se det! 

Noe av det beste som har hendt meg, er imidlertid hendelser som jeg (i utgangspunktet) slett ikke syntes var særlig ok!

For eksempel det at jeg ikke fikk innvilget uføretrygd for ca 15 år siden.

Den gangen var jeg fortvilet og sint for det.

Jeg syntes saksbehandleren på Nav var ei slem og ufølsom heks.

Hun forsto jo virkelig ikke hvor sjuk jeg var!

I dag ser jeg gaven i det.

Hadde jeg fått innvilget den trygda, hadde jeg antagelig aldri blitt frisk.

Det hadde vært mye mer “behagelig” å fortsette som jeg gjorde:

Dyrke depresjonen, fobiene, angsten, smertene og utmattelsen…

…og grave meg ned i sjølmedlidenhet!

Nei, jeg påstår ikke…

…at det ikke i svært mange tilfeller er riktig at folk får innvilget trygd.

Men i mitt tilfelle var det helt riktig at det ble avslag!

Det var virkelig noe av det beste som har hendt meg!

I dag er jeg trolig i stand til å jobbe full stilling dersom jeg får mulighet til det. 

Jeg trenger bare å ha en viss fleksibilitet – f. eks at jeg har 80% stilling “i bunnen” og heller tar på meg ekstra timer/dager i perioder.

Om jeg blir sliten, er det fordi jeg velger å stresse meg opp,

eller bruker for mye tankevirksomhet på bagateller;

ikke fordi omgivelsene er slitsomme.

Nylig overhørte jeg en samtale mellom to personer mens jeg sto ved et fotgjengerfelt og ventet på grønt lys.

Den ene var en relativt ung mann som satt i rullestol.

Der armene skulle ha vært, var det…

…ingenting.

Muligens hadde han noen fingre festet der skuldrene var…

…men jeg kunne jo ikke akkurat gi meg til å studere ham så nøye.

Ben hadde han heller ikke, men han hadde et par små føtter som så ut til være festet der lårene skulle ha begynt.

Tilsynelatende styrte han den elektriske rullestolen ved hjelp av den ene stortåa.

Mannen fikk spørsmål om hvordan det sto til.

“Jeg har det helt topp! Alt er bra! Jeg er på vei til barnehagen for å hente guttungen!”

Jeg må innrømme at jeg fikk litt hakeslipp.

For:

Når jeg ser en mann som er så funksjonshemmet komme kjørende i rullestol; da er ikke min første tanke at han er på vei til barnehagen for å hente ungen sin!

Han er et bevis på at svært mye handler om…

…det som befinner seg mellom øra…

Jeg vil anta at han har hatt sine tunge stunder…

At han har ønsket å være “normal”.

Antagelig har han i perioder av livet vært bitter fordi han er født uten armer og ben.

(Men det er jo slett ikke sikkert at han har det heller!)

Han virket i alle fall glad og fornøyd.

Dessuten hadde han en flott og positiv utstråling!

Ut fra det han sa, hadde han trolig kone eller samboer.

Han var sannsynligvis pappaen til gutten han skulle hente i barnehagen.

Jeg kan godt forstå at en kvinne kunne bli forelsket i den fyren, sjøl om han manglet  både armer og bein!

Jeg tror nok ikke at han alltid har tenkt at det å være født uten armer og ben akkurat har vært:

“Det beste som har hendt meg!”

At han stort sett har et godt liv på grunn av den innstillingen han har…

…det er jeg imidlertid overbevist om.

Han velger sannsynligvis ofte å se muligheter…

…i stedet for begrensninger!

Jeg har tenkt på noe i forbindelse med pandemien som pågår:

I stedet for å sutre over alle begrensingene pandemien medfører, kan jeg heller velge å glede meg/være takknemlig for det jeg faktisk kan gjøre.

Kanskje kan jeg endre noen dårlige vaner…?

Ta noen klokere valg?

For eksempel bruke noe av tida jeg “sparer” på det jeg må unnlate å gjøre…

…til å lære meg noe nytt?

Mulighetene er mange!

Mange av oss har jo gått hos psykolog…

Jeg har i alle fall noen psykolog-timer på samvittigheten.

Det er mange år siden sist.

I grunnen hjalp det ikke så veldig mye.

Nei, jeg skylder ikke på psykologene…

…eller alle de alternative terapeutene jeg pendlet rundt hos.

Hovedårsaken til problemene lå jo hos meg, men jeg ville at noen skulle “fikse meg”, og gi meg trøst, medhold og omsorg.

Ingen kan fikse noen som sliter psykisk.

En kan få medikamenter som demper symptomene, men medisinene virker ikke på årsaken til problemene.

Man må gjøre jobben sjøl.

Noen verktøy til “Hjelp til sjølhjelp”- kassa kan det imidlertid være nyttig å få med seg.

Det gjelder bare å finne sine verktøy, og bruke dem riktig.

Jeg er slett ingen handydame, men jeg har da ei verktøykasse, med noen verktøy…

…som jeg av og til drister meg til å bruke…

…med vekslende hell!

Ett av de viktigste verktøyene jeg fikk med meg underveis på min psykolog – og terapeutvandring var dette:

“Slutt å snakke så mye om plagene dine!”

Da jeg omsider (etter mange år i angst-bobla) var klar til virkelig å ta dette tipset til etterretning, oppdaget jeg fort at bare denne ene snuoperasjonen medførte at jeg fikk det mye bedre.

Blant annet sluttet folk å skygge unna meg, da de oppdaget at jeg ikke lenger snakket så vanvittig mye om meg sjøl og plagene mine.

“Psykologen” i videoen under her, kommer med et “hett tips” som faktisk funker.

For…

…så enkelt er det nemlig, om en koker det helt ned til det mest grunnleggende.

Det oppleves selvfølgelig ikke slik når man sitter godt plantet i sin egen tanke-smørje.

Om jeg oppholder meg i en sånn mental smørje, så klarer jeg trolig ikke å se det humoristiske i en video som denne.

Kanskje blir jeg heller sint over at noen kan fleipe med noe så alvorlig som angst, fobier og depresjon?

For det er virkelig vondt når man sliter som verst!

Det føles som å sitte fast i noe som det er helt umulig å komme ut av.

Joe Dispenza (Opphavsmannen til “Making Your Mind Matter”) definerer angst og depresjon på følgende måte:

“Angst er å velge det verste fra framtida.”

“Depresjon er å gjenfortelle det verste fra fortida.”

Jeg synes disse definisjonene er gode.