Hva er det aller beste som har hendt meg?

Strengt tatt vet jeg ikke hva jeg skulle velge…

…om noen hadde spurt meg!

 

Det har skjedd mye godt i mitt liv.

Jeg har hatt SÅ mye å være takknemlig for, sjøl om jeg langt fra alltid har evnet å se det! 

 

Noe av det beste som har hendt meg, er imidlertid hendelser som jeg (i utgangspunktet) slett ikke syntes var særlig ok!

For eksempel det at jeg ikke fikk innvilget uføretrygd for ca 15 år siden.

Den gangen var jeg fortvilet og sint for det.

Jeg syntes saksbehandleren på Nav var ei slem og ufølsom heks.

Hun forsto jo virkelig ikke hvor sjuk jeg var!

 

I dag ser jeg gaven i det.

Hadde jeg fått innvilget den trygda, hadde jeg antagelig aldri blitt frisk.

Det hadde vært mye mer “behagelig” å fortsette som jeg gjorde:

Dyrke depresjonen, fobiene, angsten, smertene og utmattelsen…

…og grave meg ned i sjølmedlidenhet!

 

Nei, jeg påstår ikke…

…at det ikke i svært mange tilfeller er riktig at folk får innvilget trygd.

Men i mitt tilfelle var det helt riktig at det ble avslag!

Det var virkelig noe av det beste som har hendt meg!

 

I dag er jeg trolig i stand til å jobbe full stilling dersom jeg får mulighet til det. 

Jeg trenger bare å ha en viss fleksibilitet – f. eks at jeg har 80% stilling “i bunnen” og heller tar på meg ekstra timer/dager i perioder.

Om jeg blir sliten, er det fordi jeg velger å stresse meg opp,

eller bruker for mye tankevirksomhet på bagateller;

ikke fordi omgivelsene er slitsomme.

 

Nylig overhørte jeg en samtale mellom to personer mens jeg sto ved et fotgjengerfelt og ventet på grønt lys.

Den ene var en relativt ung mann som satt i rullestol.

 

Der armene skulle ha vært, var det…

 

…ingenting.

 

Muligens hadde han noen fingre festet der skuldrene var…

…men jeg kunne jo ikke akkurat gi meg til å studere ham så nøye.

 

Ben hadde han heller ikke, men han hadde et par små føtter som så ut til være festet der lårene skulle ha begynt.

Tilsynelatende styrte han den elektriske rullestolen ved hjelp av den ene stortåa.

 

Mannen fikk spørsmål om hvordan det sto til.

 

“Jeg har det helt topp! Alt er bra! Jeg er på vei til barnehagen for å hente guttungen!”

 

Jeg må innrømme at jeg fikk litt hakeslipp.

For:

Når jeg ser en mann som er så funksjonshemmet komme kjørende i rullestol; da er ikke min første tanke at han er på vei til barnehagen for å hente ungen sin!

 

Han er et bevis på at svært mye handler om…

…det som befinner seg mellom øra…

 

Jeg vil anta at han har hatt sine tunge stunder…

At han har ønsket å være “normal”.

Antagelig har han i perioder av livet vært bitter fordi han er født uten armer og ben.

(Men det er jo slett ikke sikkert at han har det heller!)

 

Han virket i alle fall glad og fornøyd.

Dessuten hadde han en flott og positiv utstråling!

Ut fra det han sa, hadde han trolig kone eller samboer.

Han var sannsynligvis pappaen til gutten han skulle hente i barnehagen.

 

Jeg kan godt forstå at en kvinne kunne bli forelsket i den fyren, sjøl om han manglet  både armer og bein!

 

Jeg tror nok ikke at han alltid har tenkt at det å være født uten armer og ben akkurat har vært:

“Det beste som har hendt meg!”

At han stort sett har et godt liv på grunn av den innstillingen han har…

…det er jeg imidlertid overbevist om.

 

Han velger sannsynligvis ofte å se muligheter…

…i stedet for begrensninger!

 

 

Jeg har tenkt på noe i forbindelse med pandemien som pågår:

I stedet for å sutre over alle begrensingene pandemien medfører, kan jeg heller velge å glede meg/være takknemlig for det jeg faktisk kan gjøre.

 

Kanskje kan jeg endre noen dårlige vaner…?

Ta noen klokere valg?

For eksempel bruke noe av tida jeg “sparer” på det jeg må unnlate å gjøre…

…til å lære meg noe nytt?

 

Mulighetene er mange!