Som regel er jeg ikke akkurat av dem…

…som spretter ut av senga tidlig om morgenen og sier:

“Oh-la-la!”

 

Særlig i mørketida synes jeg ofte det er tungt å stå opp tidlig.

Da kan jeg fort ende opp med å purke litt for lenge.

Noe som gjerne medfører at jeg føler at jeg får mindre ut av dagen.

 

Hvis jeg derimot vet at det skal skje noe spesielt en dag – noe jeg gleder meg til, er spent på…

…eller noe utenom det vanlige…

…da våkner jeg gjerne før “Fugger’n Fiser”…

…og kommer meg ut av senga fortere enn svint!!

 

Det er noe med denne vante tralten…

…som på en måte er litt god og forutsigbar, men som samtidig kan føles som å sitte fast på ett vis.

 

Er det hovedsakelig de ytre omgivelsene (og omstendighetene) som avgjør hvordan jeg skal føle meg?

Må jeg ha en visshet om at det skal skje noe helt spesielt for at jeg skal klare å kjenne på iver og glød?

 

Eller…

…kan jeg rett og slett skape den følelsen, uavhengig av om hverdagen min

(i utgangspunktet) fortoner seg så “fantastisk”?

 

 

 

 

Jeg har jo kjøpt et nettkurs med Joe Dispenza.

Det var en god investering.

Jeg kan lytte til videoene og meditasjonene når jeg har tid og lyst.

 

Det finnes også en del gode videoer med Dispenza på You Tube, men da må jeg tåle noen reklamesnutter.

I alle fall lenge jeg velger å bruke gratisversjonen av kanalen.

 

Videoen under synes jeg sammenfatter mye av essensen i budskapet hans:

Om du velger å se den, får du ti punkter å forholde deg til.

(Jada, det er litt “amerikansk”, men prøv å se bort fra “staffasjen”.

Joe Dispenza er veldig jordnær og ujålete midt i det hele.)

 

 

Kanskje synes du at det var vel anvendte 30 minutter?

 

Dette henger veldig på greip for meg nå…

For bare få år siden ville jeg ha sagt: “Ja, men…” omtrent til alle disse punktene.

Jeg ville ha avfeid det meste av det…

…for jeg har ofte gjort meg sjøl til et “Offer for omstendighetene”!

 

Sjøl om jeg langt fra klarer å etterleve alt til enhver tid, så vet jeg at han har så rett i veldig mye av det han sier.