I går var jeg en tur på kino og så filmen “Dianas bryllup”.

 

Det var faktisk også første gang Frodithen og jeg var på kino sammen!

Jammen på tide…

…etter fem års fartstid som gode venner, både på og utenom blogg.no!

 

Spente damer som gleder seg til å se film…

 

 

Dette er et skjermbilde fra kinoprogrammet.

 

Det sier mye om hovedessensen i filmen.

 

For meg var dette et herlig tilbakeblikk på 80-tallet.

Hus, interiør, biler, klær og hårfrisyrer…

…det er lagt mye arbeid i å få det til å virke så autentisk som mulig.

 

Dessuten fikk jeg meg mer enn en god latter underveis.

 

Sjøl om ting er satt veldig på spissen, og rollefigurene er litt klisjépreget, så er dette veldig gjenkjennende.

Figurene er nemlig troverdige! Jeg har møtt dem flere ganger gjennom livet.

(Kanskje kan jeg også gjenkjenne noe av meg sjøl i de to kvinnelige hovedrollelfigurene!)

 

Helt mot slutten av filmen kjente jeg faktisk på en liten klump i halsen…

 

Da klarer nemlig en av de kvinnelige rollefigurene endelig å ta et oppgjør med  ektemannen og livet som dørmatte.

Ikke minst fordi hun får helhjertet støtte av datteren.

 

Noen svelger stoltheten og strammer seg opp til å si: “Unnskyld for hvordan vi har oppført oss”…

…og samtidig “Vi er så stolte av deg!”

 

Kjærlighet kan være så mangt… og komme i så mange former…

 

Liv og Terje er egentlig usigelig glade i både ektefellen og barna sine…

…og veldig avhengige av hverandre…

De klarer bare ikke å kommunisere så godt.

 

Begge er stri, stolte og sårbare…

…og ekstremt impulsive!

De snakker/handler som regel uten å tenke så mye sunn fornuft i forkant!

 

Det kan bli mye krig og spetakkel ut av slikt…

I videoen under forteller jeg om en sekvens som ble en “høydare” for min del…

Rimelig sprøtt…

…men litt galskap gjør godt i blant!