Det er en setning som det kan være litt for enkelt å si.

I hvert fall når jeg står og betrakter en situasjon fra utsiden.

Da er det så fort gjort å plumpe ut med en “lettvint løsning”!

 

 

Hvis vi “bare kunne” i alle sammenhenger, så kunne psykiatriske avdelinger ha vært lagt ned.

Ingen hadde hatt spiseforstyrrelser, angst, fobier eller tvangstanker av noe slag.

 

Alle som opplevde å miste noen de var glade i, kunne bare ha grått og skreket et par dager…

…og gjort seg ferdig med sorgprosessen en gang for alle…

 

Det hadde vel vært kjekt!

Eller…?

 

Noen ganger må en bare akseptere at ting trenger å ta tid.

At det beste kanskje ER…

…at det får lov til å ta litt tid…

 

Det nytter ikke å “hoppe bukk” over alt…

…døyve det med medisiner, flykte fra det, eller “Gjøre alt for å glemme fortest mulig”.

Å gå gjennom tunge perioder er en del av livets lære.

 

Tidligere har jeg jo skrevet en del om at jeg tenker at det enkelte ganger kan være på sin plass å sette foten ned for det jeg kaller “syting og sutring”.

Når et menneske har kommet med den samme klagesangen i måneder og år, så er det lov å sette grenser. Det hjelper jo ikke bare å klage, tilsynelatende uten å ta noen grep for å komme seg videre på en eller annen måte.

Det er godt å få sympati og støtte, men på sikt må en gjøre en innsats sjøl dersom en virkelig ønsker å få til noen endringer.

 

Nei, jeg kan ikke bestemme hvordan et annet menneske skal takle livet og hverdagen.

Det er heller ikke min oppgave å fortelle en annen hva h*n “bør” gjøre i en bestemt situasjon. Noe som jeg kanskje bare har fått et lite innblikk i fra “utsiden”.

Det eneste jeg har lov til, er å bestemme hvordan jeg vil forholde meg til denne personens væremåte overfor meg.

Kanskje vil jeg trekke meg unna?

(I alle fall hvis det er mulig, eller i hvert fall så langt det er mulig.)

Ingen er tjent med at flere går med i dragsuget av en annens sjukdom eller problemer.

 

For noen måneder siden fikk jeg en påminnelse om hvor min grense gikk.

Jeg ble så sliten at jeg ikke klarte å sove.

Til slutt måtte jeg be om å få resept på innsovningstabletter.

 

Da jeg sto der med den første tabletten i hånda, føltes det nesten som en falitterklæring:

“Er je i ferd med å havne der att nå, da?”

Jeg har nemlig ikke brukt noe som helst “I den gata” siden i 2011, og har vært veldig stolt og glad for at jeg klarte å komme meg ut av det.

 

Heldigvis fikk jeg støtte av omgivelsene da jeg trengte det som mest:

“Du er tøff, Kari!”

Det er fullt forståelig at du er nokså kjørt nå – absolutt ikke noe tegn på at du er “svak”!

 

Så var jeg også fast bestemt på at bruken av innsovningstabletter ikke skulle gå over lang tid.

Jeg måtte bare hente meg inn for å klare å stå i det ansvaret jeg følte at jeg hadde der og da.

 

Innen et par uker kom jeg meg på rett kjøl.

Sovemedisinen brukte jeg bare noen få dager, slik at jeg fikk nok hvile til at jeg klarte å få hodet over vannet igjen. 

I løpet av disse dagene endret mye seg i omgivelsene mine også, så det hele løste seg veldig fint.

 

Men…dette var altså en påminnelse…

…om at det ikke alltid bare er å “Skru av en bryter”.

 

Jeg trengte den påminnelsen…

Det ble en veldig lærerik periode for meg, på mer enn en måte.