Det er kanskje det vi har altfor lett for å tenke om vi er i en (antatt) start-fase av et forhold.

 

I dag kan jeg le litt av krumspringene jeg gjorde på diverse dating-sider for noen år siden.

Jeg delte jo noe av den prosessen på bloggen min:

Karidansen får datingtips fra unga sine.

 

Jeg er temmelig sikker på at jeg aldri kommer til å melde meg inn på ei slik side igjen.

Jeg orker verken investere tid eller krefter i å bli kjent med noen på den måten.

 

Sitte der å bla gjennom profiler…

…ta stilling til om jeg vil svare på en “Smiley” eller ikke…

…osv…osv…

 

Jeg tror at veldig mange av de som lager seg en profil på ei slik nettside enten er der mest for å “leke”, eller fordi de er ensomme/mistrives veldig med å være single.

Sistnevnte kategori kan nok ofte medføre en panisk adferd.

En får det gjerne litt for travelt…

…vil “finne ut av” og få “fasiten” litt for fort.

 

Det beste er om begge parter klarer å være noenlunde avslappet – uavhengig av om man treffes på ei dating-side eller på andre arenaer. 

Om en klarer å leve i nuet, unngår en trolig mye tankestress og grubling.

Det vil si: Kose seg med ei melding, ei telefonsamtale eller et møte…

…uten å tenke så mye på hva det eventuelt skal føre til. 

 

Nylig leste jeg et blogginnlegg hos evaswindow.

Hun reflekterte litt rundt dette med åpenhet når man datet noen for første gang.

 

Hvor mye skal man fortelle om seg sjøl på et så tidlig tidspunkt?

 

Det fikk meg til å tenke litt over hva jeg gjorde i forbindelse med nettdatinga mi.

 

For mitt vedkommende ble det knapt noen date…

Jeg skremte stort sett vekk mannfolka før jeg kom meg så langt!😅

 

Noe av det handlet om å være for ærlig for fort!

Blant annet informerte jeg tre stykker om bloggen min…

…i løpet av min fartstid på nettsidene.

 

Disse mennene hadde det til felles at jeg trodde at det kanskje kunne bli aktuelt å treffe dem.

Så…

…da skulle jeg liksom legge korta på bordet, jeg da!

 

Jeg tenkte at bloggen var offentlig, og at de like gjerne kunne få vite om den først som sist.

Av disse tre traff jeg kun en. Han likte bloggen min veldig godt.

Vi hadde to fine helger før vi fant ut at dette ikke var rett for noen av oss.

 

En annen ga meg kurven etter bloggtitten.

Videoene mine minnet ham visst om Hedemarken på 90-tallet, og sånt hadde han vitterlig vokst fra.

Han var ikke der lenger, altså…

Da jeg leste den meldinga lo jeg godt.

Det var i grunnen helt greit at han trakk seg…

 

Den tredje valgte en annen dame rett før vi hadde avtalt å møtes for første gang. Angivelig fordi hun var mer åpen for et fremtidig samboerskap enn det jeg var- ikke fordi jeg skremte ham vekk med bloggen!

(Det er ikke alltid at alle gode ting er tre! 😉

 

I dag hadde jeg nok ikke gjort det samme vedrørende bloggen min.

Jeg ville trolig ha ventet til jeg etter at jeg hadde truffet mannen, for å se om kjemien også stemte utenfor nettverdenen.

Selvfølgelig kunne han ha googlet meg før daten, og funnet bloggen uansett. 

Jeg hadde bare ikke behøvd å servere ham den “For å vise hvem jeg var”.

 

 

Tanken på å være single resten av livet, er slett ikke avskrekkende lenger.

Jeg ser mange fordeler ved det! 

Dessuten vil jeg ikke ha en venn som jeg skal kunne “lene meg til” i tide og utide.

Jeg ønsker heller ikke å være ei som en annen skal lene seg til det meste av tida.

 

Visst er det viktig å føle at man har en form for støtte i en kjæreste!

Det vil si at begge viser hverandre interesse, omsorg og tar hensyn!

 

Å gjøre seg følelsesmessig nærmest totalt avhengig av ett bestemt menneske…

…er imidlertid langt fra sunt.

Det bør i alle fall være en form for balanse i det hele.

 

Da jeg slet som verst med angst, var jeg veldig klamrende, engstelig og trygghet-søkende.

Det var ikke lett for noen å være min kjæreste da! 

 

 

Jeg tenker jo mye rundt dette med å leve i nuet for tida.

Jeg innser at jeg både har hengt mye fast i fortida…

…og ofte bekymret meg om hva som skal skje videre framover.

 

Det er fint å tenke på hva en kunne ønske seg, eller tenke seg å gjøre, men på en “ikke-panisk” måte.

 

Altså: Leke med tanken…

…og samtidig være takknemlig for det som er ! 

 

Det er sjelden vellykket å prøve å forsere eller tvinge fram noe…

…uansett om det er et forhold, en karriere,…

…eller noe helt annet!

 

Dette siste året har det, tilsynelatende, ikke skjedd noe revolusjonerende i mitt liv.

Det har ikke vært noen store endringer på det ytre planet.

 

Men det har skjedd ganske mye på innsida…

 

Det er lov å drømme…

…og leke med tanken om noe…

(Her har jeg forresten lekt litt med redigeringsverktøyene på mobilen!)