Jeg velger meg sitron (Fargeutfordring: gul)

 

I følge mor “maulet” jeg sitron da jeg var lita.

Det er jo skikkelig surt, men det kiler godt oppover mot øra når jeg tygger på ei sitronskive!

Jeg liker godt det som smaker syrlig.

 

Visste du forresten, at sjøl om sitron er syrlig, så virker det basisk i kroppen?

En basisk kropp er mindre mottagelig for virus og basselusker.

“Slemme” celler trives også dårligere i et basisk miljø!

 

Så derfor:  Jeg velger meg sitron! 

 

Nei, jeg har ikke tenkt å nyte sitronen omtrent som et egg! 

Jeg brukte bare eggeglasset for å få den til å holde seg oppreist!

Dessuten synes jeg den gule fargen passet så fint til både eggeglasset og duken min!

 

For noen år siden skrev jeg innlegget: “Jeg velger meg Sobril…”

Det er mange år siden jeg valgte den løsningen for å døyve angst.

(Nærmere bestemt ni år, så til neste år har jeg tiårsjubileum som pillefri!)

Jeg valgte imidlertid det framfor lykkepiller…

…både fordi det hadde rask virkning…

…og fordi det gikk relativt raskt ut av kroppen.

 

Jeg føler heldigvis ikke noe behov for å velge meg Sobril mer.

Jeg kan absolutt kjenne på frykt. Noen ganger også panikk. Min styrke er at jeg flere ganger har opplevd at jeg har klart å omstille meg ganske raskt.

 

Det er alltid viktig å ta en dag av gangen…

…gi slipp på mest mulig av bekymringene for hvordan framtida vil bli.

 

I såkalte krisesituasjoner er det ekstra viktig.

Bekymring og frykt er lite konstruktivt, sjøl om det er høyst menneskelig å kjenne på slike følelser og tanker. Lar vi det ta overhånd, så blir jo det en lidelse i seg sjøl.

Jo mer vi klarer å “Ta det som det kommer, om det kommer”, jo bedre er det.

 

 

 

Jeg siler…

I kveld lagde jeg meg te ved å tømme kokende vann over fennikel-frø.

Jeg er nemlig svak for lakris-smak!

Jeg trakk ut det jeg følte jeg hadde nytte av og lyst på. 

 

Slik er de jo når jeg trakter kaffe også. Gruten blir igjen i filteret.

 

Nå om dagen filtrerer jeg veldig når det gjelder hva jeg vil ta i mot av nyheter.

Når jeg ser en overskrift, som jeg opplever som skremmende, så lar jeg bare være å lese videre.

Jeg styrer unna det som bare trigger frykten min, for eksempel detaljerte beskrivelser om hvor syk man kan bli hvis man er riktig uheldig. Jeg styrer også stort sett unna alle statistikkene og prognosene.

 

Det jeg derimot trenger nå, er å holde meg oppdatert på hva jeg til enhver tid skal gjøre for å beskytte meg sjøl og andre best mulig!

Alt annet kan jeg filtrere vekk!

 

Nylig så jeg noe på facebook som jeg synes er et eksempel til etterfølgelse. Det gjaldt avlysning av en planlagt dugnad.

Det sto:

“Dugnaden på (sted) den (dato) er avlyst. Vi prøver igjen ved en senere anledning.”

Det var alt som trengtes. Alle forstår hvorfor en dugnad blir avlyst nå. Det er ingen grunn til å utdype så veldig, eller hause opp det som skjer mer enn høyst nødvendig. 

 

 

 

Turkis!

 

Da Frodith og jeg var i Gøteborg for to uker siden, fikk jeg en gave av henne!

 

Turkis, hjemmeheklet lue! Flott, ikke sant?

(Lua, altså!)

Grunnen til at jeg myser, er at jeg har hatt på meg grønnturkis øyenskygge som liksom skal komplettere “antrekket”.

 

Noen i blokka jeg bor i hadde bursdag i dag.

Det ble markert med flagging og sang fra balkongene (for de som hadde balkonger på samme side som bursdagsbarna)!😊

Jeg har ikke balkong på den siden av bygget, så jeg åpnet bare vinduet for å få med meg seansen!

Sånt er koselig!

Det skaper en følelse av samhold og glede i ei tid der det meste er litt snudd på hodet!

 

 

Ulike måter på reagere på, men samme årsak? (Og Frodiths Fargeutfordring)

 

I dag møttes Frodithen og jeg for første gang siden vi var i Gøteborg.

Frodithen har hjemmekontor nå, mens jeg bare har helgefri. Jeg vet ikke hva som skjer på min jobb med det første. Jeg har bare fått beskjed fra ledelsen om at jeg må være forberedt på at jeg kan få pålegg om å jobbe ut over vanlig arbeidstid hvis det blir behov.

 

Det er naturlig å bli engstelig når situasjonen er som den er nå.

I begynnelsen tenkte jeg:

“Makan tel overreagering!”.

I løpet av de siste dagene har jeg skjønt alvoret.

Nå leser jeg det jeg må for å holde meg oppdatert, slik at jeg kan følge de påleggene som ansvarlige myndigheter kommer med. Det jeg oppfatter som sensasjons-journalistikk (og påfølgende “diskusjoner” på sosiale medier) holder jeg meg langt unna.

 

Vi reagerer ulikt når vi blir redde.

Noen begynner å hamstre.

Jeg har ekstra tørrfor og hermetikk i skapet, men ikke veldig mye.

Jeg tenker at det er greit å ha litt “på valkæint”. Blir jeg forkjølet nå, må jeg jo holde meg inne uansett!

 

Noen reagerer med å bli sinte.

Kanskje begynner de å skjelle ut alle som har gjort feil – enten det er tafatte myndigheter eller privatpersoner som har utsatt andre for smittefare ved å opptre lemfeldig.

 

Jeg tenker at alle trengte litt tid på seg.

De som heretter gir blaffen, er virkelig hensynsløse, for nå har vi fått ganske mye informasjon.

 

Noen reagerer med å fleipe og tulle veldig mye.

Da jeg var på vei for å møte Frodithen i dag, så jeg noen unge gutter på den andre siden av gata. Den ene fikk tilsynelatende ei vederstyggelig hostekule. Kameraten spratt unna og geberdet noe voldsomt. Så begynte de å flire noe skikkelig.

Alt var ablegøyer…

Så kan man bli irritert på ungdommer som ikke skjønner alvoret…

Men…jeg tenker at det å tulle med noe også kan være et uttrykk for frykt.

For alt det jeg vet kan det hende disse gutta egentlig var livredde.

Så ble bajaseriet deres måte å få utløp for frykten på.

 

Under er noen av bildene Frodithen og jeg tok i dag.

Det ble ingen klemming eller felles selfier denne gangen.

Ikke noe kafébesøk, der vi satt og tittet på hverandres bilder.

Vi sendte bare bilder til hverandre da vi kom hjem.

Slik er det nå, og det må vi forholde oss til…

 

Om du ikke skjønner det, så er dette også mitt bidrag i fargeutfordringa

Her er hovedfargen burgunder!

(Mulig jeg ikke følger reglene til punkt og prikke i akkurat i denne sammenhengen, men jeg slenger meg med på utfordringen de dagene jeg føler for det!)

 

Jeg viser ikke noen av bildene jeg tok av Frodithen i dag.

De skal hun få vise sjøl!

 

 

 

Overhaling, redsel, skam… og trang til å gå i forsvar…

 

Hvis jeg får ei brå og uventet overhaling, kan jeg føle meg slik:

 

Hjertet slår fortere, jeg får sug i magen og kan ha mest lyst til å gjemme meg.

Hvis jeg skjønner at det er grunnlag for å gi meg kritikk, kan jeg også føle på skam

Jeg krymper meg, og tenker at jeg burde ha visst bedre…

Kanskje legger jeg meg da helt flat…

 

Når det hele får synke litt, kan jeg bli sint!

“Ja,vel!! Du hadde kanskje grunn tel å si i frå…

…men du kunne pinadø ha sagt det på en litt triveligere måte!”

Nemlig!!!

 

Men…om jeg gjør det, så er jeg jo ikke det spøtt bedre enn den som kom med overhalinga!

 

Jeg har frest ut av meg mer enn en gang! Det har hovedsakelig vært på privaten.

Jeg kan nok lettere bli skikkelig sint og irritert på dem som står meg nær, enn på dem som jeg bare har et profesjonelt forhold til.

Uansett: Dersom noen har gjort noe feil (som de bør bli gjort oppmerksom på) så er det viktig å si fra på en vennlig måte, så langt det er mulig.

Sjansen for at budskapet blir tatt i mot på en ok måte..

…er så uendelig mye større da!

 

 

 

Stenge Seg ute fra Sitt eget liv?

 

Akkurat det påsto i alle fall Anne Lindmo at hun hadde gjort!

Jeg lo godt da jeg så video-snutten der hun nærmest forbannet sin egen, nye mobil…

…og dømte den til en tilværelse som…

 

…brevpresse!

 

Anne L. har jo tilsynelatende alt på stell.

En herlig formidlingsevne har hun også!

Dessuten er det denne berømmelige gjenkjennelses-faktoren:

“Åååå, det er itte bære meg! Tel å med a’ Anne Lindmo går det i ball førr…

…på grunn tå det at a itte har tilstrekk’li me’ teknisk talent!”

Jeg får så lyst til å ta en kaffe med  Anne L. når hun blottstiller sin egen “udugelighet” på denne måten.

Å du, som vi skulle ha glist!

 

Stadig vekk får jeg påminnelser om at telefonen min er klar for å “oppdateres”.

Jeg vegrer meg i det lengste, men til slutt gjør jeg det…

…bare for å slippe det evinnelige maset!

 

Helst vil jeg at telefonen skal være som den er!

Det noe trygt og kjent ved det…

Jeg har jo liksom lært meg det mest nødvendige for å kunne bruke den slik jeg vil!

 

Når den oppdateres, blir det jo forandringer.

Og da kommer frykten:

“Tenkj om det har vørti slik at je itte får tel alt jeg fekk tel før oppdateringa?”

Med tørr munn og klump i magen sjekker jeg ut om de oppdateringsfolka har funnet på noe innviklet skit som jeg må lære meg…

…på nytt og på nytt?!

 

Jeg oppdaterte telefonen i forrige uke…

Det ser jo ut til at det har gått bra.

 

Men…jeg har problemer med den nye pc’en.

(Som jeg kjøpte høsten 2019).

Den forlanger passord for at jeg skal kunne skrive dokumenter på “word”!

 

Sånt har jeg aldri vært bort i på noen pc før!

Makan til tull!!