Tale Roma midt i mot – eller gå i bresjen om du vil…

 

Det er midten av 80-tallet…

Jeg er nokså nyutdannet lærer, og befinner meg alene på lærerværelset da telefonen ringer.

 

Det er skolesjefen  i egen høye person!

 

“Jeg skal snakke med rektorskan jeg!”

Til tross for den noe løsslupne tonen, aner jeg autoriteten i stemmen hans.

“Ho har undervisning nå, men je kan be a’ ringe deg oppatt når a’ er ledig!”

 

Sånn obsternasighet vil skolesjefen ha seg frabedt:

 

“Jeg skal snakke med henne NÅ, jeg! Du kan gå og ta over klassen for henne!”

 

Jeg kjenner at jeg blir sint!

Makan til sjølgod, arrogant type!

Men…jeg er bare 24 år og nyutdannet lærer.

Jeg tør ikke å opponere mer enn jeg allerede har gjort.

“Ja vel”, sier jeg, mens det koker inni meg.

 

Etterpå føler jeg meg….

….feig.

Men…

…jeg trøster meg med at jeg i alle fall prøvde å si fra, og at jeg var ganske morsk i stemmen da jeg sa “Javel” før jeg nærmest slengte på røret.

 

Dette ligger altså mer enn tredve år tilbake i tid…

…men jeg har opplevd mange episoder i livet der jeg har tenkt at jeg skulle ha opptrådt litt mer tydelig og bestemt!

 

Vel…DET hadde vel ikke vært den beste måten å takle “skolesjefen himself” på!’

 

Hva kunne jeg ha svart, hvis jeg hadde vært litt mer modig?

Hvordan kunne jeg rett og slett ha talt skolesjefen midt i mot?

Jeg har ingen fasit på disse spørsmålene; bare noen tanker!

 

 

Hva er det som kan ligge bak oppførselen som skolesjefen la for dagen?

(Han var kjent for å opptre slik i noen sammenhenger, men han var absolutt også dyktig og modig på mange måter!)

 

Jeg tenker at den som er trygg i seg sjøl, og samtidig ydmyk i forhold til oppgaven h*n har fått utdelt, ikke har behov for å markere seg på en så arrogant og ufin måte.

Kanskje var det den vesle gutten i skolesjefen som gjorde seg gjeldende?

En som var redd for ikke å bli tatt på alvor av sine “undersåtter”!

 

Jeg har også opptrådt på måter jeg ikke er stolt av når jeg har følt min autoritet truet, eller at mine kvalifikasjoner har blitt trukket i tvil.

Da har jeg hatt lett for å gå i forsvar og bli sint…

…men følelsene som har ligget under dette…

…har ofte vært sårbarhet, oppgitthet og utilstrekkelighet.

 

Og –  ikke minst:

Kanskje også en følelse av det jeg har gjort slett ikke har blitt verdsatt, sjøl om jeg har følt at jeg har strukket meg langt.

Det vil si: Gjort alt jeg har maktet og evnet i de aktuelle situasjonene.

 

Men… man vinner ikke folks respekt av å opptre arrogant eller aggressivt.

Visst kan man oppnå en form for respekt ved at folk blir underdanige og krypende på grunn av frykt.

Samtidig rotter de seg kanskje sammen, flirer og snakker bak ryggen…

 

Om noen så går i bresjen, og taler Roma midt i mot, risikerer de å bli stående alene.

Men…det motsatte kan også skje; at flere våger å si i fra dersom en eller flere ledere har tendenser til å opptre uspiselig.

 

Støvfjerning med Strutsefjær?(Om bruk av animalske produkter)

 

Det er kjedelig å tørke støv…

Det fungerer liksom så dårlig med den fuktige kluten. Støvet har en tendens til å legge seg i gjenstridige striper i vinduskarmer og hyller.

Nylig bestemte jeg meg for at det var på tide å anskaffe noe som var mer effektivt i kampen mot hybelkaninene.

Derfor gikk jeg inn på nettet for å sjekke utvalget.

 

I nettbutikken til en av de kjente kjedene fant jeg en støvkost som var laget av…

…strutsefjær!

Strutsemoppen hadde fått høy score av anmelderne.

Men:

I forbindelse med at jeg leste anmeldelsene som sto under produktet, så jeg også at flere hadde skrevet at dette var et resultat av grovt dyreplageri.

Det sto at fjærene hadde blitt nappet ut fra levende struts, og at dette nærmest kunne sammenlignes med å få revet ut neglene.

Butikkjeden hadde gitt “svar på tiltale”:

Dette dreide seg om fjær som var nappet ut fra slakt, altså fra død fugl.

 

Jeg valgte å stole på det siste, og gikk sporenstreks til anskaffelse av støvfjerner laget av strutsefjær.

Foreløpig har jeg ikke prøvd ut hvordan den funker, men det blir nok minst en omgang med støvfjerning før jul.

 

Jeg er ingen innbitt motstander av å spise kjøtt, eller bruke andre produkter som kommer fra dyr.

Det har vel vi mennesker gjort så lenge vi har eksistert?

Vi tilhører vel den delen av næringskjeden som kalles “rovdyr”, gjør vi ikke?

 

Visst har det skjedd mye som langt fra er akseptabelt når det kommer til dyrehold!

Rovdyrene som lever i naturen er heller ikke spesielt skånsomme når de dreper sitt bytte. Jeg er glad i katter, og har hatt flere, men jeg likte ikke pusene mine, når de lekte seg med maten før de ga den det endelige nådestøtet.

Vi mennesker burde vite bedre…

…og behandle dyrene med respekt!

 

Jeg spiser relativt lite kjøttmat. 

Jeg bruker mye grønnsaker, frukt og korn. Dessuten, bønner, linser og plantebasert mjølk.

Meieriprodukter og egg bruker jeg også en del av, uten å skjemmes av den grunn.

 

Slik ser det ut i matskapet mitt…

 

I hylla over er det en boks med tunfisk.

Det er det eneste animalske produktet som er å oppdrive i mitt matskap.

I kjøleskapet er det noe annet, men også der er det overvekt av planteføde.

Jeg kjøper ikke nødvendigvis de billigste råvarene. Særlig ikke når det gjelder de animalske produktene. Jeg tenker at det er verdt å betale litt mer dersom det kan bidra til at dyrene får et bedre liv.

 

Noen velger å leve kun på planteføde. Jeg har full respekt for det, så lenge de som gjør det aksepterer at andre velger noe annet.

 

Vi har aldri noen garanti for at produkter vi kjøper ikke har medført lidelse for dyr.

Jeg tenker blant annet på kosmetikk.

 

Vi kan rope høyt om at dyr ikke må brukes i forskning…

…samtidig som vi “forlanger” at vitenskapen skal finne ut måter å helbrede alle sykdommene våre på.

Mange av behandlingsmetodene som blir brukt, for eksempel når det gjelder kreft, har jo vært prøvd ut på såkalte “forsøksdyr”. Det er ikke til å komme forbi at denne typen forskning må medføre en del ubehag for dyrene.

 

Så…jeg tenker at å lage støvkoster av fjær fra strutseslakt er nokså harmløst i denne sammenhengen…

 

 

 

 

Eventer? Big Business?

 

Når jeg står utenfor glassdøra og ser inn i restauranten…

…så får jeg lyst til å snu.

 

Menn i 50 åra som står med en mikrofon og forteller om “Big Business” og Store Muligheter.

De er ytterst veltalende og dyktige…

…overbevisende…

 

Publikum står der med hver sin gratis drink i hånda…

De applauderer og ler…

 

Etterpå er det sosialt samvær…

Den innleide D.J’en sørger for at lydnivået er så høyt at det nærmest er umulig å føre en samtale.

Jeg melder meg ganske fort ut. Det er slitsomt å be folk gjenta det de har sagt…

…flere ganger.

Det er også slitsomt å rope for å bli hørt…

Nei takk…for meg blir det mest slitsomt…

 

Ja, jeg føler meg som ei negativ hurpe…

…men denne delen av ulike forretningskonsept appellerer veldig lite til meg.

Jeg har ikke vært på så mange slike “eventer”, men mange nok til at jeg ser likhetstrekkene…

 

Jeg opplever det som nokså overfladisk…

…men det er selvfølgelig min oppfatning, og jeg sitter ikke med “Sannheten”!

 

Det er menn som dominerer…

…som snakker…

…overbeviser…

Kvinnene holder seg for det meste i bakgrunnen…

Hvorfor er det slik?

 

For min del er dette mer tappende enn energigivende…

Skeptikeren i meg tar overhånd, og jeg trekker meg tilbake…

 

Kanskje er jeg ikke i stand til å engasjere meg fullt ut i NOE…?

Jeg må føle at det har en misjon…

…en mening

…ut over det å tjene penger…

 

Kanskje har det det?

Men det appellerer ikke nok til meg…

 

Jeg går ikke “all in”…

…jeg trekker meg vekk…

…igjen og igjen…

…fra alt som handler om “Big Business”.

Jeg finner ingen dypere mening i det…

Kanskje bruker jeg det som en unnskyldning for å la være å engasjere meg?

Jeg vet ikke…

Jeg tror aldri at jeg kommer til å bli noen “Vellykket karrierekvinne”, (hva nå det måtte være).

 

Medaljen har en bakside…

 

 

Jeg har en jobb som gir mening nå…

Som får meg til å reflektere…

Som daglig gir meg ny innsikt…

..trening i å sette grenser…

Bli bevisst på hva som er “mitt bord” og mitt ansvar, og hva jeg skal la være å blande meg i!

Jeg får trening i å forstå når jeg skal være “synlig” og engasjere meg, og når det er til det beste at jeg er “usynlig” og holder meg litt i bakgrunnen…

Jeg kommer garantert til å snuble…

Jeg har allerede snublet, mer enn en gang…

Men…

…jeg ser en mening i det.

Om den dagen kommer at jeg ikke lenger ser noen mening i å ha denne jobben, skal jeg slutte.

Da er det ikke meninga mer…

 

Jeg tror at det er en tid for alt…

 

Når adventslysene er for fine til å tennes…

 

…da blir de stående der…

…uten å bli tent.

Dette er ståa…

 

I går var det andre søndag i advent…

…så jeg ligger jo et godt stykke på etterskudd kan du si…

 

Rett før adventstida startet, var jeg på 50% salg på nille.

Disse lysene kostet egentlig 69,90 (Altså 70 kr) pr stk.

280 kr synes jeg er i meste laget å betale for fire kubbelys.

Men da de kostet det halve

…så kostet jeg på meg å kjøpe dem lell!

 

Jeg synes de er så elegante med det mønsteret på!!

Dessuten synes jeg det blir så skjevt og rart når noen lys har brent litt ned, mens andre står der urørte.

Det blir helt feil og ubalansert i hodet mitt liksom…

 

Men…nå lurer jeg på om jeg egentlig skulle ha kjøpt inn fire lilla kubbelys i 10 kroners klassen?

Ja, for da hadde jeg kanskje klart å tenne dem?

Og…

…så kunne jeg jo bare tatt vekk de “ødelagte” lysene utenom søndagene, og hatt de uberørte staslysene fremme de seks andre dagene?

I så fall kan jeg jo bruke disse fine lysene i flere år framover. Det er jo ikke sikkert at jeg finner så fint dekorerte adventslys til halv pris til neste år!

 

Høres det fornuftig ut…

…eller bør jeg bestille time hos psykolog?

 

Det gjør vondt i interiørsjela mi å ødelegge en sånn åpenbaring av et adventslys…

(Legg merke til hvordan dekoren matcher lysestaken, både når det gjelder farge og mønster.)

 

Å få vise sårhet eller sinne uten å bli stagget eller “trøstet”

 

Når et lite barn faller og slår seg, og begynner å skrike/gråte, iler vi gjerne til for å trøste.

Det er en helt naturlig reaksjon.

Så er det kanskje viktig at vi lar barnet få gråte litt uten å prøve å avlede med det samme.

 

Noe av det samme gjelder for oss voksne.

Det kan være godt å gråte en skvett, få hull på byllen.

Jeg vil sjelden ha “trøst” i form av mange trøstende ord, klemmer eller omfavnelser.

(Det kan være godt en gang i blant, men da må jeg få lov til å styre det litt sjøl. Jeg liker ikke å bli nærmest “overfalt” av trøsteklemmer.)

 

I går fikk jeg et spørsmål som framkalte en reaksjon hos meg…

…i form av tårer.

Jeg tror det kom like overraskende på meg som på den som stilte spørsmålet.

Jeg har nemlig prøvd å late som ingen ting, og svart litt i hytt og pine når jeg har fått spørsmål om dette temaet.

Nå fant jeg ut at jeg fikk gi en veldig kort forklaring, uten å utdype noe særlig. Jeg hadde ikke behov for det. Jeg kjenner ikke vedkommende som spurte så godt at jeg var klar for å være så personlig. Ikke hadde jeg noe ønske om å rippe opp i vonde hendelser heller.

Dessuten skjedde dette i arbeidstida mi. Jeg følte mer for å gjøre de oppgavene jeg skulle, enn å gi meg til å sutre, snakke om “gammelt nytt”, eller sette ord på følelser.

 

Og så ble jeg møtt…

…på en veldig fin måte…

Jeg fikk full aksept for at jeg bare ville pusse nesa mi og fortsette med arbeidsoppgavene mine!

Både sinne og tårer kan være vanskelig å takle. Det føles jo mye bedre å vise de sterke og “positive” sidene sine, Kanskje er sinne den følelsen det er aller vanskelig å takle hos seg sjøl og andre?

 

 

 

 

Nå om dagen er jeg nok litt ekstra sårbar fordi jeg har begynt i ny jobb.

Det er kjempegodt å være i gang igjen!

Jeg trives veldig godt, og tror at dette er en jobb jeg vil vokse inn i etter hvert.

Det er bare det…

…at inni meg bor det en “Flink Pike” som gjerne vil “Takle alt på en utmerket måte med en gang”.

Og…

…om jeg feiler, så kan det noen ganger bli veldig synlig; kanskje til og med skape oppstyr og fordømmelse hos dem som ikke har forutsetning til å forstå det som skjer.

Enn så lenge lar jeg det stresse meg. Jeg vet at det blir bedre når jeg får mer rutine på det. Da skal det mindre til før jeg blir engstelig når det skjer noe som er litt ute av min kontroll.

Og…

…så må jeg bare akseptere sårbarheten min nå.

Kjenne hvor grensene går, og (ikke minst) våge å formidle det når jeg kjenner at jeg trenger litt mindre porsjoner av det som oppleves som mest utfordrende og “skummelt”.

 

Spørsmålet jeg fikk i går, hadde ingen ting med jobben å gjøre,

Men:

Reaksjonen min var nok (i alle fall til dels) en følge av at jeg innimellom går med litt høye skuldre om dagen…

 

 

“Jag måste vara fri”

 

Det var moren til Jonas Gardell (svensk forfatter, standup-komiker, sanger) som uttalte dette.

 

Nylig så jeg et videointervju med Gardell, der han snakket om moren og boken han skrev om sitt forhold til henne. (“Till minne av en vilkorslös kärlek”) 

 

 

Jeg har fått låne denne boka, og er i ferd med å lese den…

Gardell er klok, har erfart mye og er full av livsvisdom.

 

I videointervjuet forteller han at moren på ett vis ble “fri” på sine eldre dager.

Men…

…prisen var høy:

Hun ble nemlig “fri” på det viset at hun ble dement.

Gardell opplevde å bli oppringt av restaurantansatte, som kunne fortelle følgende:

“Det sitter en illeluktende kjerring her som ikke kan betale for seg. Hun påstår at hun er din mor.”

Ingegjerd hadde blitt fri fra sine egne krav og begrensinger, og sin egen frykt for omverdenens fordømmelse. Hun gikk kledd i fillete klær, sluttet å vaske seg og befant seg i en sfære der hun ikke lenger skilte mellom fantasi og virkelighet. Man kan si at hun hadde forsvunnet inn i en verden der det rett og slett ikke var så nøye lenger…

Om hun var lykkelig og tilfreds i denne verdenen, der “alt var tillatt”, kan ingen noen gang få svar på.

 

Det er jo en grunn til at frihetsberøvelse blir brukt som straff. Å bli sperret inne bak en låst dør står for meg som den store skrekken; vissheten om at det er andre som bestemmer når jeg får lov til å bevege meg utenfor den døra…

 

Jeg tror ikke det går an å leve i fullstendig frihet når vi er en del av et fellesskap.

Vi er nødt til å tilpasse oss omverdenen til en viss grad.

 

Jonas Gardell sier i videoen at farens “krigsrop” antagelig hadde vært:

“Jag måste vara lycklig”. 

Men…som Gardell så klokt sier:

“Om man stadig svikter andre, til fordel for sin egen lykke, kan man ikke bli lykkelig.”

Så er det jo også et spørsmål om hva som skal defineres som et “svik”. Her kan det definitivt være ulike oppfatninger.

 

Noen ganger kan jeg føle motvilje overfor oppgaver jeg blir pålagt, eller i forhold til forventninger jeg ikke har lyst til å innfri.

 

Men…jeg skal ikke alltid følge den første innskytelsen:

“Nei, dette har jeg ikke lyst til, det medfører ubehag for meg. Jeg vil heller gjøre noe annet!”.

 

I perioder av livet har jeg følt meg veldig ufri.

Den verste perioden var da jeg var helt kneblet av min egen angst.

Jeg lot den begrense meg så mye, at jeg innimellom knapt beveget meg utenfor døra.

 

I de fleste tilfeller er det mine egne begrensninger som faktisk fratar meg friheten til å kjenne på hva jeg egentlig vil. Jeg har som oftest et valg vedrørende på hvilken måte jeg imøtekommer andres krav og forventninger til meg. (Eller de forventningene jeg tror andre har til meg.)

 

Noe er det vanskelig å komme utenom:

Ønsker jeg å ha en jobb (hvilket de fleste voksne, friske mennesker mellom 20 og 65 år er avhengige av å ha) må jeg møte opp til de arbeidstidene som er satt opp.

Mister jeg jobben, mister jeg også mye av min økonomiske frihet.

Da er jeg jo slett ikke fri!

Jeg tror friheten min smaker aller best når den innebærer at jeg også tar hensyn til omgivelsenes ønsker og behov.

Det gjelder bare å finne en form for balanse i det hele, altså få til et godt samspill som blir spiselig for alle involverte.

 

Nylig begynte jeg å abonnere på et nytt kvinnemagasin som heter “Altså”.

(Det er kun å få kjøpt via abonnement – det er ikke tilgjengelig i butikker eller i bladkiosker.)

I videoen snakker jeg litt om noe jeg leste i en spalte der Lisa Tønne svarer på spørsmål. En ung kvinne påberopte seg full seksuell frihet. (“Ingen skal få eie min seksualitet.”)