Oooops, nå begynner jeg visst å få det litt travelt!
Jeg har en tendens til å…
…somle.
Litt sånn som Albert Åberg. “Jeg skal bare…!”
Jeg liker å ha god tid.
En dag i uka skal jeg være på jobb til klokka sju!
Da står vekkerklokka på 05.15.
DET er vel ikke nødvendig, tenker du kanskje?
Jo det ER det!
Hvis ikke rekker jeg jo ikke å somle! Blant annet får jeg ikke tid til den rolige morgenstunda med kaffekoppen. Disse ekstra minuttene er viktige for at B-mennesket meg skal klare å møte noenlunde frisk og opplagt på jobb. Den 25 minutter lange spaserturen til jobben, er mye bedre for kropp og psyke enn å stå i ti minutter i trengsel på trikk eller buss!
Vi snakker ofte om “Tidsklemma”, eller “Å måtte gå etter klokka!”
Men…hva om vi ikke hadde hatt klokke?
Hvordan skulle vi da ha kommet tidsnok på jobb?
Hvordan skulle vi ha visst når toget, eller flyet gikk?
Hva med å gjøre avtaler med familie eller venner?
Det hadde blitt nokså komplisert og stressende, ikke sant?
Det er ikke klokka som skaper stress! Den bare tikker og går den!
Det er våre vaner, eller uvaner, som er hovedårsaken til stresset, dersom vi stadig ender opp med en følelse av å være på etterskudd.
Jeg har svært sjelden kommet for sent på jobb, sjøl om jeg i grunnen alltid har hatt lett for å somle og vimse.
Jeg har heller ikke for vane å komme for sent til avtaler. Det er jo å vise lite respekt for andres tid. Ser jeg at jeg blir mer enn noen få minutter forsinket, gir jeg beskjed, så sant jeg har mulighet til det. Etter at mobilen ble allemannseie, er jo det som regel ganske enkelt.
Nylig diskuterte jeg dette med klokkeslett og avtaler med min nye arbeidsleder.
Hun sa blant annet:
“Den som ikke er villig til å følge klokka, eller komme til avtalt tidspunkt, gjør seg sjøl sosialt funksjonshemmet. Det vitner om mangel på empati og respekt for andre mennesker. Da passer man best til å leve mer eller mindre isolert.”
Jeg er enig. Det hjelper ikke hvor snill og velmenende en person (tilsynelatende) er på andre områder, dersom vedkommende ikke eier respekt for avtaler – enten det gjelder jobb eller privatliv.
I noen sammenhenger har jeg periodevis opplevd å jobbe sammen med personer som har hatt for vane å komme for sent på jobb. De har alltid hatt “gode unnskyldninger”:
Bilen ville ikke starte, det var kø på veien, dårlig føre, vannlekkasje i heimen …osv…osv…
Men… når man nærmest konsekvent kommer for sent på jobb, handler det vel aller mest om vilje og innstilling?
Når du kommer 10 minutter for sent på morgenvakta, starter økta med å gå ut og ta en røyk…
…for deretter å bruke en felles jobb pc til å surfe på nettet…
…da hjelper det neimen ikke å være søt og innsmigrende!
(NB! Jeg har det IKKE slik nå. Dette ligger noen år tilbake i tid!)
Jeg ville ha blitt ganske hjelpeløs uten klokke.
Nå har jeg både armbåndsur, vekkerklokke og to veggur.
I tillegg har jeg jo også klokke på mobilen.
“…og at det er en nyttig ting kan ingen(?) komme fra!”
Hele kvelden hadde vi kjent på at det var litt småkaldt og uggent her i leiligheten.
Til tross for at begge panelovnene i stua sto på, og jeg fyrte opp i peisen, satt vi her og småfrøs.
Inne på rommet, der Eva skulle sove, var det iskaldt…
…uten at vi kunne skjønne…
…hvorfor?
Vi prøvde å sette opp døra fra soverommet ut til stua, men da ble det så kaldt i stua, at detholdt vi bare ikke ut med!
“Du skar få det elektriske varmetæppe’ mitt, og så kan je sætta vifteovn innpå der ei stønn før du legg’ deg! Da blir det i hvert fall en liten lunk i rommet og varmt under dyna!”
Ja, det var løsningene jeg hadde for å unngå å “fryse ut” gjesten min.
En liten vifteovn gir rask varme i nødens stund…
Da Eva hadde lagt seg, kjente hun at det blåste friskt i fjeset hennes.
Det var da hun tenkte: “Ka i alle dager e’ dette for någe?”
Hun forsto at å sove i denne trekken, kunne medføre både snue og stiv nakke.
Det var tid for å leke Frøken Detektiv…
Ganske snart fant hun ut av mysteriet…
Klarer du å se hva som var årsaken til det kalde soverommet?
(Bildet er en rekonstruksjon).
Ganske riktig:
Ventilen oppe på veggen sto på vidt gap!
Hvordan det har skjedd vet jeg ikke, men jeg holder det ikke for umulig at det var ei “stuepike” som veivet bort i snora da hun ordnet i stand rommet til gjesten skulle komme…
At jeg ikke forsto hvorfor det plutselig ble så skrekkelig kaldt der inne…
…må jo kunne kalles å være rimelig treg i oppfattelsen.
Nå får jeg snart nytt overnattingsbesøk.
Han skal få slippe å sove med ventilen på vid vegg!
Hvem “han” er??
En ung, mann faktisk…
Nei…
….ikke noe nytt bekjentskap…
Jeg holder fast ved at jeg ikke ønsker å være på “dater’n” nå…
Jeg kjenner meg veldig igjen fra de periodene jeg hadde profil på datingsider.
“Skar je våge å sende ei lita melding?” “Skar je svara på “Smilefjeset” – om itte anna så førr å væra høflig og grei?” “Er’n ornt’li og særriøs, tru?”
Det var mange slike spørsmål som dukket opp underveis…
Første gang jeg laget meg en profil på ei datingside var i 2008. Det resulterte i et “helgeforhold” som varte i noen år faktisk.
Den andre gangen var i 2017-2018. Det førte kun til et dating-opplegg som varte akkurat ei helg!
Jeg merket imidlertid at jeg hadde endret meg ganske mye fra den første runden.
Jeg var mye mer “selektiv”, i den forstand at jeg kun tok kontakt med menn som hadde profiler som virkelig appellerte til meg.
Men…
…verken personlighetstester eller tiltalende profiler er noen som helst garanti for at den berømmelige kjemien er der.
Dessuten så blir det fort noe krampaktig over det hele.
Når vi tror vi er “trengende”, så har vi det ofte litt for travelt.
Jeg tror aldri jeg kommer til å lage meg en profil på ei nettside igjen.
Jeg nærmer meg 57 år, og har innsett at det kanskje ikke er så attraktivt å gå inn i noe noe nytt forhold mer.
Både ut fra egne erfaringer og det jeg har hørt fra andre kvinner, ser jeg at det skal veldig mye til for å få et nytt forhold til å fungere når man har blitt såpass godt voksen.
Vi har med oss så mye bagasje…
…så mange dårlige erfaringer…
…og så lite tillit til at det kan komme noe godt ut av det…
Tidligere i høst ble jeg kontaktet av en mann som skrev at han hadde lyst til å treffe meg.
Da kjente jeg at jeg ikke hadde noe som helst lyst til å “date”.
“Huff nei, je orker itt’no slikt nå!” var tanken som slo meg ganske raskt.
Nå har jeg vært i ny jobb i to uker.
Det som var litt rart, var at dette med jobb ordnet seg da jeg hadde resignert…
…og slått fra meg tanken på at jeg kunne tenke meg å ha en kjæreste.
Jeg kjenner en annen kvinne som erfarte akkurat det samme i høst. Så fort hun kuttet ut “mannfolka”, så fikk hun en ny jobb hun som hun trives veldig godt i.
Det tar mye krefter å være på “leit”, eller gruble over noe som bare er et håpløst “prosjekt”.
Jeg har det godt nå!
I uka som kommer skal jeg ha mye besøk!
Først kommer en bloggvenn på overnattings-visitt!
Deretter blir det familiebesøk.
Det skal bli en koselig avveksling i hverdagen!
“I det virkelige livet” sier jeg i denne videoen.
Med det mener jeg at nettdating ofte blir noe virkelighetsfjernt. Ei slags “boble” som har sørgelig lett for å sprekke etter ei stund. For hver gang det skjer, blir vi mer desillusjonerte og frustrerte.
I og med at jeg ikke har tilgang til rimelig ved, eller bil å hente den med, er jeg henvist til å handle småsekker på butikken. Husverten satte igjen noen kubber, men nå har jeg “kosefyrt” opp det vesle lageret som sto under kjøkkenbenken,
I dag snør det. Det er sur sno også.
Joda, jeg er klar over at det som vi synes er surt og kaldt i Oslo, er barnemat i forhold til det folk langs kysten kan oppleve.
Men til å være her, er det uggent.
I dag fant jeg ut at jeg skulle kjøpe en sekk med ved på Kiwi.
Jeg “prøveløftet” en sekk sist jeg var der.
Da innså jeg at å bære med seg den de ca 500 meterne hjem; det hadde vært å ta seg “ved over hodet”! (Det hadde nok helst blitt å ta med ved på slep!)
De små grå jobbet på spreng for å finne en løsning på fraktproblemet.
Jeg vil jo gjerne ha mulighet til å fyre med ved for å få den lune varmen.
En koffert “foret” med en IKEA-sekk ble redningen i dag!
Jeg følte meg litt som en Bygdeoriginal, da jeg lesset veden og matvarene i kofferten inne på Kiwi…
…men her i Oslo skal det nok mer til for å bli “sensasjon og samtaleemne”.
Kofferten ble blytung, så jeg måtte ta det i to vendinger opp til leiligheten i tredje etasje,
Det er ikke heis i denne blokka, men det er helt greit så lenge man er noenlunde lett til bens. Å gå trapper, med tung ballast på slep, er både styrketrening og kondistrening på en gang!
For et par dager siden kom jeg tilfeldigvis(?) i prat med en av naboene.
Han bar på en sekk med ved.
Jeg dristet meg til å spørre:
“Hen får du tak i ved hen, a’?”
Det viste seg at han og en annen av naboene samarbeidet om å dra til en butikk der det var adskillig rimeligere ved å få kjøpt. Han fortalte at de hadde tilgang til en varebil.
Og…
…jammen tilbød han at de kunne ta med ved til meg neste gang de skulle av gårde!
Noen ganger har man flaks! Dette betyr at jeg får en god del rimeligere ved.
Dessuten blir det adskillig mindre styr for å få den i hus!
I mellomtida koser jeg meg med “medbragt fra Kiwi”!
Nå får den lettkledde dama over peisen varmet seg litt!
