To jenter i begynnelsen av tenårene går på et fortau i Oslo.
Det er relativt folketomt i gatene.
Plutselig får de øye på en eldre kvinne som oppfører seg litt merkelig.
Hun står der aldeles tvekroket.
Det er ikke snakk om en lett krummet rygg.
Hun ser nærmest ut som en omvendt V.
Hodet subber nesten i fortauet.
De to jentene ser på hverandre: Hva skal de gjøre?
Da de har kommet bort til kvinnen, stopper de opp…
Hun puster tungt…
Så stønner hun: “Vær så snill, bare gå!”
Jentene velger å “adlyde ordre”.
Om det var riktig vet jeg ikke. Jeg var nemlig den ene av de to jentene.
I dag ville jeg antagelig ikke ha gitt meg så lett.
Jeg ville i alle fall ha stilt kvinnen et par spørsmål før jeg eventuelt hadde gått videre.
Det skjer dessverre ofte at mennesker i krise ikke får hjelp.
“Han er sikkert bare full!” “Hun er en narkoman som sover ut rusen!”
Det er fort gjort å bli avstumpet når en daglig ser personer som er ruset.
Men…
…det skjer faktisk også overtramp den andre veien.
Dersom en person har et handicap som medfører at h*n for eksempel går ustøtt, er det menneskelig å ville gi en “hjelpende hånd”.
For eksempel ved å ta tak i vedkommende for å geleide ham/henne inn på en buss eller trikk.
Det er ikke sikkert at det er til hjelp!
Tenk deg at et vilt fremmed menneske, uten forvarsel, tar tak i deg og “ordner opp” uten å spørre om du virkelig ønsker å få hjelp?
Det handler om intimgrenser.
Det handler også om en følelse av at en annen tramper over dørstokken din…
…uten å banke på og vente på svar…
Hva er motivet mitt for å hjelpe?
Handler det først og fremst om mitt behov for å føle meg “snill og flink”?
Ønsker jeg kanskje å føle meg som en “helt”?
Så langt det er mulig, skal hjelp gis på den hjelpetrengendes premisser!
Det er stor forskjell på å tilby hjelp, og å overta hele styringa!
Det er ingen enkel balansegang det der. Men det kan vel hende at det å ikke bry seg, er den feilen som oftest blir begått.
Vanskelig å si, men det skjer helt klart at noen som burde ha fått hjelp ikke har fått det. Lurt å sondere litt, så fremt det er mulig.😊
Jeg skrev et innlegg om det en gang. NÅR er man snill? Når man tror selv at man er det? Eller når mottakeren mener at du er det? Litt i samme gata. En engel fra helvete er jammen meg ikke særlig til engel.. 😉 Et bra innlegg 🙂
Takk. Husker det innlegget om engelen fra helvetet. Det var veldig bra!😊
Ikke noen enkel greie det der….. men jeg tenker nå at det er bedre å bry seg om uansett…. og da ikke fordi jeg vil være snill, men fordi jeg vil hjelpe! 🙂
Ja, det som er viktig er å spørre vedkommende om han eller hun vil ha hjelp og i tilfelle på hvilken måte.😊
En må selvsagt spørre om den respektive personen trenger hjelp, men om dette kriteriet er oppfylt, mener jeg alt annet enn å takke for tilbudet er uakseptabelt dersom svaret er nei. -Eller ‘Nei, takk’, som det heter seg på sivilisert.. Jeg syntes derfor den måten dere ble avvist på den gangen ikke hører noe sted hjemme.
Jeg mener.. Om en så skulle være aldri så lei tilbud om hjelp for egen del, må en da fatte og begripe at en skarp avvisning meget vel kan skremme vedkommende fra å bistå i andre situasjoner hvor det kan være helt prekært..
Ingen kjenner andres historie. For alt jeg vet kan det hende at kvinnen var dement. Så gjelder det å la være å overføre den avvisningen til andre personer og situasjoner.
Ja, det er så sant det du sier. Men noen ganger bryr man seg sånn full fart liksom. Jeg tror jeg er fint å bry seg en gang for mye en ikke i det hele tatt! 🙂
Og…om en blir avvist – ikke ta det så personlig. Om man har et handicap og opplever påtvunget “hjelp” x antall ganger, kan begeret bli fullt. Da er det fort gjort å bli ufin. Det er menneskelig.
Hei på deg, Kari 🙂
Et veldig interessant tema som er aktuelt hele tiden. Det er ikke enkelt å vite hva som er riktig eller hjelp, og det er jo ofte slik at mange vil ha hjelp men ikke tør å si det (“Itte vara tel bry” sitter hardt i folkesjela), og mange vil absolutt ikke ha hjelp og blir irriterte bare noen spør. Men jeg tror det er lurt å spørre uansett, når det virker som noen trenger hjelp.
Å “overta noens vilje” er ovenifra-og-ned-holdning som er misforstått “snillhet”. Da handler det mest om hjelperens behov for å være snill/til nytte enn den andres behov.
Jeg er så enig!Jeg har definitivt gått i den grøfta noen ganger, men er blitt mer bevisst på det! 🙂