“Trenger du hjelp?”

 

To jenter i begynnelsen av tenårene går på et fortau i Oslo.

Det er relativt folketomt i gatene.

 

Plutselig får de øye på en eldre kvinne som oppfører seg litt merkelig.

Hun står der aldeles tvekroket.

Det er ikke snakk om en lett krummet rygg.

Hun ser nærmest ut som en omvendt V.

Hodet subber nesten i fortauet.

De to jentene ser på hverandre: Hva skal de gjøre?

 

Da de har kommet bort til kvinnen, stopper de opp…

Hun puster tungt…

Så stønner hun: “Vær så snill, bare gå!”

Jentene velger å “adlyde ordre”.

 

Om det var riktig vet jeg ikke. Jeg var nemlig den ene av de to jentene.

 

I dag ville jeg antagelig ikke ha gitt meg så lett.

Jeg ville i alle fall ha stilt kvinnen et par spørsmål før jeg eventuelt hadde gått videre.

 

Det skjer dessverre ofte at mennesker i krise ikke får hjelp.

“Han er sikkert bare full!” “Hun er en narkoman som sover ut rusen!”

Det er fort gjort å bli avstumpet når en daglig ser personer som er ruset.

 

Men…

…det skjer faktisk også overtramp den andre veien.

Dersom en person har et handicap som medfører at h*n for eksempel går ustøtt, er det menneskelig å ville gi en “hjelpende hånd”.

For eksempel ved å ta tak i vedkommende for å geleide ham/henne inn på en buss eller trikk.

Det er ikke sikkert at det er til hjelp!

 

Tenk deg at et vilt fremmed menneske, uten forvarsel, tar tak i deg og “ordner opp” uten å spørre om du virkelig ønsker å få hjelp?

Det handler om intimgrenser.

Det handler også om en følelse av at en annen tramper over dørstokken din…

…uten å banke på og vente på svar…

 

Hva er motivet mitt for å hjelpe?

Handler det først og fremst om mitt behov for å føle meg “snill og flink”?

Ønsker jeg kanskje å føle meg som en “helt”? 

 

Så langt det er mulig, skal hjelp gis på den hjelpetrengendes premisser!

Det er stor forskjell på å tilby hjelp, og å overta hele styringa!

 

 

 

 

Problemstilling: “Frykt for å være synlig?”

 

Jeg er nokså vankelmodig av meg…

Kanskje ikke så ille som i ungdomstida.

Jeg har nok blitt noe mer “beslutningsdyktig” med åra…

…og noe mindre opptatt av hva andre måtte mene om mine valg.

 

Når det gjelder det med å “synes”…

…er jeg imidlertid fortsatt ganske vinglete.

 

Det er moro å være på topplista på blogg.no…

…men det må for all del ikke bli for mye av det gode!

 

For min del går det ei slags grense på rundt 200 lesere om dagen.

Jeg har sjelden hatt såpass mange, men det har hendt.

Da har jeg hatt en tendens til å trekke meg vekk noen dager.

 

Jeg leste nylig et innlegg hos “Min Matgale Verden”:

Gjenkjent som blogger

Hun hadde altså opplevd at en fremmed dame hadde kjent henne igjen fra bloggen!

Det hadde jeg trolig kjent på som noe skikkelig skummelt og “Kjendis-aktig”!

 

Å være den nokså anonyme “Karidansen” er jo ganske behagelig.

Tusle inn og ut av topp 100 – lista…

…og ta en bloggpause i ny og ne, uten at noen bryr seg!

 

Så har jeg jo også noen tanker om ting jeg har lyst til å gjøre…

Noe som betyr å måtte synes litt mer enn jeg gjør nå…

(Det handler ikke nødvendigvis om blogging.)

 

Men…det er jo så mange som er så mye flinkere, smartere og mer målbevisste enn meg…

Dessuten er det jo så behagelig å drømme disse drømmene som aldri blir noe av…

Litt frustrerende også, men ikke nok frustrerende til at jeg gjør noe veldig aktivt med dem!

 

Her om dagen leste jeg meg sjøl på hva dette egentlig handlet om.

 

For de som ikke vet det:

Jeg har gått på Agape-instituttet og lært å lese meg sjøl og andre. (Reading)

Det med å “lese” er jo en evne som vi alle har i oss, men det går an å finpusse og styrke intuisjonen ved å trene!

 

Det kom et bilde på det hele. (Et sånt som man plutselig “ser” for sitt indre øye.)

 

Det var…

…en refleksvest!

 

Så: Da spurte jeg meg sjøl om hva dette handlet om??

 

Refleksvesten representerer synlighet…

…og tryggheten ligger nettopp i det at den gjør deg mer synlig!

 

 

Jeg synes det var et veldig fint bilde på problemstillingen:

“Frykten for å være synlig”.

Noen ganger er det fordeler forbundet med det å våge å være litt synlig – både i direkte og overført betydning! Tenk hvis alle hadde vært livredde for å bli sett!

Da ville vi verken ha hatt skuespillere, musikere eller andre som lever av å være synlige!

Så kjedelig, da!!!

 

Det er forresten også en tid for å lyse opp litt i heimen. 

Te-lysestakene kommer til heder og verdighet igjen når novembermørket har gjort sitt inntog!

 

Innbydende inngangspartier i Ischia

 

Et inngangsparti er jo det som liksom ønsker deg “Velkommen”.

Det er litt ekstra hyggelig å bli møtt av et inngangsparti som ser innbydende ut.

 

Da jeg var på øya Ischia på Amalfikysten, (for ei uke siden) så jeg mange fine inngangspartier.

Her er noen av dem:

 

Dette så ut til å være et slags teater.

 

Blått og hvitt gir et rent uttrykk.

 

Foran inngangspartiet på kirka som lå like i nærheten av hotellet… 

 

Det var litt heftig med det neonlysende korset.

Fordelen med det var jo at det fungerte som et slags “landemerke”; noe som er kjekt for en turist med mangelfullt utviklet retningssans…

 

Kvart svensk?

 

Jeg liker godt å ta en tur til “Søta Bror”.

 

Nei, jeg drar ikke over grensa for å få tak i billigere mat.

Det er bare det at jeg synes det er fint å være i Sverige.

Dessuten har jeg en forkjærlighet for det svenske språket.

 

Jeg var stor fan av både “Pippi Langstrømpe”, “Emil” og “Vi på Saltkråkan” da jeg var lita.

Det er jeg i grunnen fortsatt!

 

I fjor var jeg i Gøteborg. I vår var jeg en tur i Stockholm. Begge deler frister til gjentagelse.

 

Under en samtale i dag, fant jeg ut at min nye arbeidsleder også er begeistret for Sverige og det svenske språket.

 

I sakens anledning fant jeg ut at jeg ville opplyse henne om at jeg faktisk har svenske aner:

Jeg: “Oldefar min var svænsk; så je er…

…kvart svænsk!

 

Arbeidsleder(med glimt i øyet): “En åttendedel!”

Jeg:(Etter fem sekunder med intens tankevirksomhet)

“Ja, det stæmmer nok det!”

 

Jeg har aldri vært sterk i matematikk…

Brøkregning og prosentregning er skumle greier…

Jeg holder meg langt unna matematiske utregninger…

…så sant det går an å unngå det…

 

Jeg bør kanskje prise meg lykkelig over at dagens samtale ikke fant sted i løpet av jobbintervju – rundene??

Men…

…nå er jeg i hvert fall sikker på at jeg er en åttendedel svensk.

 

I alle fall…

…så fremt…

…det ikke har vært flere svensker innblandet underveis i forløpet…