Det er jo veldig ofte der det ligger…

Om jeg, for eksempel, ser en reklame for et produkt, kan jeg føle at jeg (på ett eller annet vis) trenger nettopp dette. Om jeg gjenkjenner meg sjøl i noen av personene og situasjonene i reklamen, er det mer sannsynlig at jeg lar meg påvirke til å kjøpe produktet.

 

Slik er det også om jeg skal vurdere å bli med i en forening eller et forretningskonsept.

Hvis en person jeg liker, får tillit til (og som jeg kan identifisere meg med) anbefaler meg noe, er det større sannsynlighet for at jeg engasjerer meg i det på ett eller annet vis

 

Nylig så jeg en video.

Det handlet om en presentasjon av et konsept.

 

Ingen av de som deltok i denne videoen var personer jeg klarte å identifisere meg med.

Jeg savnet at begge kjønn, og flere aldersgrupper, var representert.

Konseptet er nemlig beregnet på både voksne kvinner og menn.

 

 

 

 

 

 

Det var Frodithen som kom med det generøse tilbudet…

Hun vet jo at jeg er litt engstelig for store høyder.

Så hun prøvde liksom å lette litt på trykket før “avgang”.

 

To Tuppelurer klare for Topptur!

 

Kjolene er byttet ut med treningstøy i anledning dagens store begivenhet!

 

Det var første gang jeg hadde på meg sokker etter at jeg flyttet.

Jeg romsterte og lette før jeg husket hvor jeg hadde gjort av sokkene mine.

Å gå sokkeløs i joggesko når man skal på topptur, det er nemlig ikke særlig smart!

 

Klar for oppstigning!

 

Rett før vi begynte å klatre, måtte det tas “Før-bilde” av bakparten:

Vi var jo overbevist om at toppturen ville gjøre underverker for rumpemuskulaturen!

Den brutale sannhet…

…om sigent seteparti og slapt sideflesk…

 

Men:

Skal man kunne dokumentere virkningen av en tøff treningsøkt, må man jo vise et “Før-bilde”!

 

 

Nå går det bare en vei…

…oppover!!!

Vi har gjort klart for den første rasten – med appelsin og kvikklunsj!!

 

 

Så inderlig vel fortjent!!!

På toppen!

Legg merke til at jeg har fått Tigh-gap! Riktignok ikke veldig stort, men uansett.

Går du inn på bloggen til Frodith, får du vite mer om hvordan du kan få skikkelig Tigh-gap!

 

Så var det tid for ytterligere dokumentasjon av treningseffekten:

Frodithen: “Kom igjen! Nå må du stramme rumpemuskulaturen, da!”

Karidansen: “Je har alt gjort det!!!”  

 

 

Ytterligere feiring med smoothie og nøtteblanding før nedstigningen!

 

Det gikk bra å komme seg ned igjen, til tross for høydeskrekk!

Trappa hadde jo flere “avsatser” slik at det ikke virket så bratt.

Litt ekkelt var det å se rett ned under metall-trinnene, men ikke verre enn at jeg klarte meg helt fint!

 

Vi fikk en liten anelse om at ikke alle de andre som var på topptur i trappa…

…syntes toppturen vår var like morsom som vi syntes…

 

Vi fikk nemlig noen ganske forargede blikk fra “særriøse, topptrente toppbestigere”

(som jogget opp og ned) da vi tok oss en kombinert rast og fotoshoot midtveis under oppstigningen!

 

Frodithen og jeg er imidlertid enige om…

…at de musklene det er aller viktigst å få trent…

…er…

 

 

 

…lattermusklene!

 

 

 

 

 

 

Ja, for i dag trenger jeg det virkelig…

 

Jeg skal flagge for Frodithen og meg!

 

Vi har planer for dagen…

Jeg er litt skeptisk…

Det er nemlig noe som jeg tror kan føles litt skummelt.

 

Frodithen er advart om at dette kan ta tid…

Hun må antagelig ta fra tålmodighets-genet i dag…

 

Men…flagget er plassert i sekken!

Om et par timer skal jeg være klar!

 

 

 

Jeg syntes det var så fint å se silhuetten av noen trær foran et vindu i går kveld!

Jeg har utsikt til dette vinduet fra ett av mine stuevinduer.

Så…

…da tok jeg et bilde!

Det ble gjenskinn i mitt stuevindu av et bilde jeg har på veggen inn mot kjøkkenet.

Dattera mi har malt det. 

Så redigerte jeg litt på bildet ved hjelp av redigeringsprogrammet på mobilen.

Jeg brukte en effekt som het “Solskinn”.

Resultatet ble slik:

 

Fin effekt av silhuett og gjenskinn!

 

 

Hva slags mekanismer er det som gjør at vi kan ha lett for å klandre oss sjøl, dersom noen har “klådd”?

Jeg vet ikke om menn føler det på samme måte om kvinner opptrer nærgående (uten å innhente en form for samtykke), men jeg vil tro det.

 

I alle fall har jeg opplevd noen episoder, der jeg i etterkant har tatt meg i å fundere på…

…om jeg har oppført meg på en måte…

…som gjorde at mennene trodde det var “fritt fram”?

 

 

I videoen under forteller jeg om to episoder som var “gufne” på hver sin måte.

Fellestrekket for disse hendelsene, var mitt reaksjonsmønster:

 

Først reagerte jeg med nervøs fnising…

Da jeg hadde fått summet meg, ble jeg fly forbannet.

 

Så begynte jeg å lure på om jeg muligens hadde litt “skyld” i det som skjedde…?

 

 

 

 

 

“Drrrrrr!” sier dørklokka.

 

Den som ringer på, står ikke nede i gården!

Dette er ringeklokka som er rett utenfor leiligheten!

Hvem kan det være?

Jeg venter da ingen…?

 

Det er best å være på den sikre siden, så jeg titter ut gjennom det lille hullet i døra.

 

 

Det er umulig å se hvem det er!

Nå banker vedkommende til og med på døra mi og sier: “Hallo?”

Det er en mann!! Ganske dyp og kraftig stemme har han også!

Jeg: (Litt forsiktig) “Åkken er det?”

 

“Det er portner’n. Jeg har årna navnelapp til postkassa di!”

Nå kjenner jeg igjen røsten. Jeg har jo snakket med ham før.

 

Det er tid for en aldri så liten forklaring:

“Du skjønner det, at je klarte itte å sjå åkken det var da je kikke’ gjennom dætta hølet i døra!”

Portneren smiler:

“Det er bare jeg som har nøkkel til hoveddøra utenom dere som bor i oppgangen!”

 

Så viste det seg altså at det slett ikke var noe skummelt!

Men…

…det er best å være på den sikre siden før man åpner døra på vid vegg!

 

 

 

“Hva er adressen din? Hadde vært kjekt å vite hvor du bor når vi skal komme på besøk!”

Omtrent slik lød meldingene som kom fra nissekusinene.

Begge to hadde sendt melding; omtrent samtidig og uavhengig av hverandre.

 

Litt beskjemmet prøvde jeg meg på en fleip til den ene kusinen:

“Du stoler ikke på Den 6. Sans altså?”

 

Jeg er jo veldig opptatt av dette med god kommunikasjon…

…i alle fall sånn i teorien.

Når det kommer til praksis…

…har det imidlertid en tendens til å gå litt på halv tolv for min del!

 

Jeg fant ut at jeg ville servere kyllingsalat når nissekusinene og mennene skulle komme til min nye bopel for første gang.

Som tilbehør skulle jeg servere hjemmebakte rundstykker.

 

Men…

…da rundstykkene var ferdig hevet, oppdaget jeg at stekeovnen ikke hadde blitt varm!

Jeg klarte ikke å få den til å funke, samme hvor mye jeg skrudde og trykket!

 

Veldig godt hevede og stekeklare rundstykker.

 

Jeg sjekket i sikringsskapet…

Stekeovnen tilhørte kurs nr 12 sto det…

…men hvor var den?

Det var jo bare sikringer merket nr 1-10 i skapet???

 

Jeg sendte melding til den ene nissekusinen:

“Kan dere kjøpe med rundstykker på veien? Jeg får ikke stekt rundstykker her!

(Og et bilde av de overhevede rundstykkene.)

 

Rett etterpå fikk jeg kontakt med husverten.

Sikringa til stekeovnen befant seg i kjøkkenbenken!

(Dette hadde jeg sikkert fått beskjed om da jeg var her på omvisning.

Når det blir mye info på en gang, så detter imidlertid  alltid noe ut!)

 

Da gjestene ankom, hadde jeg rukket å kna om rundstykkene og plassere dem i ovnen.

 

Men…

…det var fire gode og mette gjester som kom inn døra her.

De hadde spist middag, for de hadde forstått det som at de skulle på dugnad…

…og at “Innvielses-selskapet” skulle være en gang senere??

 

Jeg hadde jo tenkt at jeg skulle slå to fluer i ett smekk…

…altså både dugnad og innvielse!

 

Men…nissekusiner og nissemenner er jo ikke tankelesere heller…

De kan ikke vite hva som foregår i mitt hode…

…så lenge det bare holder seg der inne i hodet…

 

Nå ble det “Ja, takk, begge deler!” Altså både dugnad og innvielse av leilighet!

 

Dessuten:

Det går faktisk an å få presset litt kyllingsalat og ferske rundstykker oppå “lettvint-middag rett etter jobb”…

…i form av pølse og lompe!

 

Nissemenner i sving…

Den ene har tegnet opp hvor det skal bores og den andre borer…

 

 

Nissekusinen måler og kalkulerer.

 

Når man har en lektor i matematikk til å gjøre jobben, er det ingen sak!

 

Sjøl holdt jeg meg klokelig unna alle utregninger og målinger.

Det matematiske talentet har alltid glimret med sitt fravær for min del!

 

 

Nå er jeg ferdig med å henge opp ting på veggene i stua.

Jeg har kunnet bruke en del av de skruene som var festet i veggen fra før, men det  var kjekt å få hjelp til de siste tingene som skulle opp her.

 

Pyntetingene er på plass i hylla! Froskeprinsen min troner stolt på toppen!

På gulvet står planta jeg fikk i innvielses-gave av nissegjengen!

 

 

“Beskyttet av Drømmen” – maleriet fikk plass over peisen.

 

Sandalene mine fikk visst også sneket seg med på bildet,

men så lenge de passer inn i fargeskalaen får det bare gå!😉

 

Neste gang jeg inviterer nissekusinene med menn…

…vet de i alle fall veien hit!

 

Da gjenstår det bare å informere om formålet med besøket…

…og om det er snakk om kaffe eller middag!

 

Nå vet jeg hvor sikringa til stekeovnen befinner seg også!!

 

 

 

 

“Det er aldri nei i hans munn!”

“Han stiller alltid opp!”

“Hun er så snill og raus, stiller aldri krav om noe som helst!”

“Hun lar meg være akkurat som jeg er!”

 

Det må vel kunne kalles “hederlig omtale”?

 

Men det å være “Snill&Grei”, kan fort forveksles med det å være ettergivende.

 

 

I så fall:

Hva er årsaken til at jeg har en tendens til å gi etter framfor å sette tydelige grenser?

 

Ofte handler det om frykten for konfrontasjoner…

Redsel for avvisning…

…eller en måte å “kjøpe seg fri” fra dårlig samvittighet.

 

Forresten: Hvis drivkraften er det siste: Hvem er det jeg tenker mest på da?

“Jeg får så dårlig samvittighet hvis jeg lar være å gjøre det!”

Det betyr jo ikke at vi aldri skal stille opp og hjelpe et medmenneske…

…eller gjøre noe “av ren plikt”…

…sjøl om egoet har mer lyst til noe annet.

 

For:

Jeg er overbevist om at det har blitt utført mange gode gjerninger…

…til tross for at hovedmotivet kanskje har vært frykten for samvittighetskvaler!

 

Det gjelder å finne en form for balanse i det hele!

 

 

Konsekvensene av ettergivenhet er ikke alltid til det beste for den som får viljen sin. 

 

Hva skjedde når jeg prøvde å overtale min mor til å kjøpe godteri når vi var på kolonialen og handlet?

Det får du svaret på i videoen under!

 

 

 

 

 

 

Det er flott å ha utsikt…

Det gir en følelse av å ha luft under vingene.

En annen ting er at det ofte innebærer at man får inn en del lys.

 

Slik har jeg det nå.

Mange vinduer bidrar også til at inntrykket i stua er lyst og luftig.

 

Så har jeg en fin balkong, der jeg kan sitte og kose meg i sommerhalvåret.

 

 

Det eneste som er litt dumt…

…er at jeg har skikkelig høydeskrekk!

Jeg får sug i magen bare av å kikke over kanten på rekkverket langs balkongen…

 

 

Da Frodithen var her i går, ristet hun litt på hodet av meg:

“Hvis du skal falle ned her, så må du jo gå inn for det! Det er jo høyt rekkverk, jo!”

 

 

Med fornuften så innser jeg selvfølgelig at hun har rett!

Så er det jo slik da, at fornuft og følelser langt fra alltid er helt samstemte.

 

 

Jeg vet rett og slett ikke om jeg kan ha planter i verandakassa til våren.

 

Men det bør kanskje være et mål…

..å bli så tøff at jeg tør å plante noe oppi der?

 

Henge ut balkongflagget på 17. mai, det skal jeg i alle fall klare!

 

 

 

I dag kom en nokså snufsete og andpusten Frodith på besøk hit for første gang.

Hun hadde hatt en hektisk og begivenhetsrik dag på jobb.

 

Jeg gledet meg til besøket…

…sjølsagt mest fordi det er koselig å skravle litt!

Dessuten var det jo stas å vise fram mitt nye bosted…

 

Så var det også noe jeg trengte hjelp til.

 

Skjenken min består av  to deler.

Den øverste delen ble skrudd av og pakket inn da den skulle flyttes på. 

 

Skjenken er tung som bare rakker’n.

Dessuten kan speilet fort bli knust om en skulle være uheldig og dunke bort i noe.

Jeg hadde jo “mannfolkhjelp” både da møbelet ble montert ved forrige flytting, og da den skulle demonteres før denne flyttinga.

 

Begivenheten måtte jo foreviges…

…og da er det kjekt å ha stativ og sjølutløserfunksjon på mobilen!

 

I alt ni skruer skulle skrues i for å få festet toppen.

Ikke skjønner jeg hvordan kara gjorde det da de ble skrudd inn sist, men to av skruene gikk ikke inn nå.

De var litt grøvre enn de andre, og kom på skeiva, da vi prøvde.

Så…

…vi fant ut at vi fikk være fornøyde med at vi klarte å få skrudd inn sju av ni skruer!

 

Toppen sitter i alle fall fast!

Det er det viktigste!

 

Nå kan jeg pakke ut en eske til…

 

Det er plass til mye i skjenken!