Dette stabburet står rett ovenfor Bæssmorhuset der jeg har tilbragt helga.
Når du kommer litt nærmere, så ser du tydelig de flotte utskjæringene.
Jeg måtte jo ta en liten trall som hadde med stabbur å gjøre…
Ikke vet jeg om teksten er helt rett, men det får nå bare stå sin prøve!
Til slutt et bilde av hortensiaene som står utenfor inngangspartiet til Bæssmorhuset:
Tenk deg at:
Du sitter i hagen utenfor et idyllisk Bæssmorhus
…og spiser pizza sammen med en trivelig gjeng…
…og så…
…som lyn fra klar himmel (i dobbel forstand)…
…så kjenner du at noe “splæsjer” i skallen på deg!
På ren refleks tar du hånda opp i panna…
…og får bekreftet det du ante:
“Det er en fuggel som har dreti i skallen på meg!!”
Bildet er en rekonstruksjon – ved hjelp av “paint”.
Når du skjønner at det er en fugl som har lagt igjen visittkort i panna di…
…tenker du nemlig ikke på å forevige begivenheten.
Du er i grunnen bare opptatt av å få vasket vekk skiten…
…og det så fort som mulig…
I etterkant ble det en diskusjon om hvilken fugl det kunne ha vært.
Vi ble enige om at det antagelig var en spurv.
Alle var enige om at det var bra at det ikke var…
…en måke!!!
Dette er første gangen i mitt liv at jeg har fått fuglebærsj i panna!!!
Jeg vet nesten ikke om noen bedre lyd enn bølgeskvulp…
Klart vann…
…finkornet sand…
Forfriskende vask av fjeset…
I juni skrev jeg dette innlegget:
Nå har det seg slik…
…at huset faktisk ikke ligger i Bø, men i Nome!
Begge stedene ligger i alle fall i Telemark…
Nå er jeg tilbake i Bæssmorhuset…
Slik var det å våkne her i dag!
Huset blir jo brukt som galleri for kunsten til Anne Marie Prestholt.
(Som jeg skrev om i innlegget jeg har linket til over her.)
Lille speil på gulvet der…
Ikke akkurat “vakrest i landet her” når man våkner om morran…
Ikke ellers på dagen heller, i grunnen.
(Såpass realistisk må man være!)
Vedovn og gammel stråleovn på soverommet…
Badet i andre etasje i Bæssmorhuset!
Her er det også kunst signert Anne Marie…
Til og med do-børsten er litt hjemmekoselig!
Det er som en liten tidsreise tilbake i tid dette…
En helt spesiell atmosfære…
Hvilke motiver mennesker har for å gå inn i en lederrolle kan jo variere.
Enkelte ganger oppstår det kanskje situasjoner som tvinger det fram.
Noen må bare ta ledelsen, for eksempel når det oppstår en akutt krise.
Vanligvis forbinder vi imidlertid ordet “leder” med en som er ansatt i en bestemt stilling.
Når det er mye konflikter og/eller generell mistrivsel på en arbeidsplass, kan vi ha lett for å skylde på ledelsen.
Hver og en har jo et visst ansvar for sin egen trivsel.
Det er gjerne slik at vi får tilbake det vi sender ut.
Likevel har leder et stort ansvar på arbeidsplassen.
H*n har høyere lønn på grunn av ansvarbyrden.
Dessuten har vedkommende mulighet for å ha større innflytelse enn de som er lenger nede i systemet.
Er ledelsen svak, avspeiles dette i frustrasjon blant de ansatte.
En leder må også forholde seg til retningslinjer og direktiver “fra oven”.
Så er det noe som heter “tjenestevei”.
Det er lederen som er hovedbindeleddet til de som befinner seg lenger opp i systemet.
Om leder ikke har myndighet (eller kompetanse) til å rydde opp i noe som skjer på en arbeidsplass, plikter vedkommende å ta saken videre. Det blir feil å komme tilbake til de andre ansatte og si:
“Jeg prøvde å si fra, men det nyttet ikke!”
Det blir en form for ansvarsfraskrivelse, dersom vedkommende bare fortsetter å la humla suse, uten å gjøre nye forsøk på å nå fram.
Jeg har hatt flere, ulike ledere gjennom de årene jeg har vært ansatt i skole – og helsevesen.
Ingen er komplette…
…men de fleste har jo alltids noen av de egenskapene og kvalitetene som er viktige.
Hvis ikke, blir de forhåpentligvis ikke sittende så veldig lenge i ledersetet.
Hva er de viktigste egenskapene en leder bør ha?
Dette er noen av de egenskapene jeg synes er viktige.
En leder trenger også noen å støtte seg til i blant…
…men lederen bør unngå å klage sin nød til de h*n er leder for.
Å innrømme tvil og usikkerhet en gang i blant er sjølsagt “lov”.
Likedan er det bare positivt om en leder er i stand til å beklage en feil, og si “unnskyld” når det er på sin plass.
Øvelse gjør mester.
I hvert fall hvis man er ydmyk, lydhør og villig til å forbedre seg.
En leder må også få lov til å vokse med oppgaven og ha en viss tabbekvote.
“Vi måtte finne på moroen selv på Gamle Hammersborg!”
Husker du de to mennene i denne sketsjen på Nrk Tv “For lenge i væla sea”?
Det var to tilårskomne menn som snakket om “Alt som var så meget bedre i Gamle Dager!”
Noe er det jo i det!
Fantasien og kreativiteten blir jo skadelidende hvis vi blir vant til at vi skal “aktiviseres” av andre hele tida.
Unger som blir “organisert” av voksne fra morgen til kveld…
…kan jo fort bli nokså initiativløse.
Dessuten kan de ha lett for å kjede seg.
Å leke seg litt med redigering på mobilen for eksempel…
…og bli til en “Hjerte-prinsesse”!
Jeg oppdager stadig noe nytt på den måten. Sjøl om mange har oppdaget det lenge før meg, så er det like fullt en ny oppdagelse for meg.
Jeg blir like henrykt hver gang jeg slumper til å finne ut av en “teknisk finesse”!
Jeg fikk en aldri så liten, humoristisk påminnelse om dette med å underholde seg sjøl i dag…
Det var bestevenninna på Toten som ga meg denne påminnelsen!
Det har hendt at jeg har glemt en timeavtale…
…men det er unntaket mer enn regelen.
For enkelte ser det imidlertid ut til at dette er regelen mer enn unntaket.
Hos tannlegen og legen er dette strengt. Melder du ikke avbud til en time innen 24 timer før du skal ha den, må du betale den i sin helhet.
På disse stedene er innkrevingen satt i system. Det kan utvikle seg til å få store konsekvenser om du ikke betaler.
Om du derimot har bestilt deg en time hos noen som driver sin egen, lille geskjeft, kan det stille seg litt annerledes…
Hvis noen er i en etableringsfase og er i ferd med å bygge opp en kundekrets, kan det nemlig være vanskelig å være “streng”.
For:
Tenk om den som forsømmer seg, og glemmer timen, ikke vil bestille ny time? Eller kanskje vedkommende forteller andre potensielle kunder at du er striks og “vanskelig” dersom du “står på krava”?
Når man holder på med noe på hobbybasis hjemme, kan det være enda vanskeligere.
Det er jo uansett bare en liten hobbygeskjeft som du tjener minimalt på?
Da må du jo kunne være litt lempelig, ikke sant?
Men – det bør ikke være slik likevel. En avtale er en avtale. Det handler ikke bare om pengene. Kanskje har du sagt nei til noe annet for å ta i mot kunden?
Uansett har du forberedt deg, og satt av tid!
Om den samme kunden stadig glemmer timeavtalene, er det vel egentlig like greit å sette foten ned.
Altså si fra om at man ikke vil gjøre flere avtaler?
Jeg er akkurat passe flink…og ikke fullt så “(dum)snill” som før!
Da jeg var på mitt mest dum-snille, kunne jeg fort gå i offerrolle og bli sint på dem jeg var dumsnill overfor. Jeg kan fortsatt ha lett for å være dumsnill når det gjelder å ta meg betalt for en tjeneste.
Jeg fortsatt ikke så stødig og tydelig som jeg ønsker å være, men: “I’m in progress”!
I mellomtida, får jeg noen “gavepakker” i form av brutte avtaler og forglemmelser.
En forglemmelse engang i blant, er så absolutt menneskelig.
Skjer det aller første gang jeg gjør en avtale, er det litt verre enn om det skjer etter lang tids bekjentskap. Da må vedkommende (enten det er meg eller den andre som har forsømt seg) vise seg som pålitelig noen ganger, for å rette opp inntrykket.
Jeg har jo flyttet fra Vest til Øst…
…her i Oslo.
Nå har jeg kommet godt i orden i leiligheten, og det er tid for å utforske omgivelsene.
Det er et stort og koselig hageanlegg utenfor her!
Portneren (samme som vaktmester) og kona hans har hovedansvaret for det.
Så er det dugnad i blant. Jeg regner med at det blir en rake-dugnad i løpet av høsten.
Da lager kona til portneren en stor porsjon vaffelrøre…
…og så blir det litt sosialt også!
Nylig var det sensommerfest i det overbygde uterommet her. Vi grillet og koste oss.
Jeg synes det er en ok måte å bli kjent med naboer på.
Nå er jeg litt forsiktig med å involvere meg så tett med folk som bor vegg i vegg.
Det er imidlertid koselig å være “på hils”.
Dessuten kanskje veksle noen ord når jeg treffer på noen ute her.
Godt naboskap betyr ikke nødvendigvis å omgåes så mye.
Det er likevel viktig å bidra til å holde en god tone. og ta sin del av ansvar for fellesskapet.
Stor sandkasse for de minste…
Det er mange småbarnsfamilier her. Det er koselig med småtassene som leker utenfor.
Jeg har ikke opplevd at noen av ungene har vært “frampå og frekke” på noe vis.
De sykler og holder på med ballspill.
Småjentene har dukkevogner og er ute og triller…
Det er nærmest en slags “miniatyrverden” av et samfunn. Nesten litt følelse av 50- og 60-tall!
Jeg tror det er godt å vokse opp her. De som får flere enn to barn, velger ofte å flytte herfra.
(Fikk jeg vite under sommerfesten!)
Leilighetene er hovedsakelig på rundt 70 kvadrat, så mange ønsker seg mer plass når familien blir såpass stor.
Jeg har jo 70 kvadrat helt for meg sjøl!
Nå føler jeg nesten at jeg “drukner” i plass, sammenlignet med der jeg bodde på “Vestkanten”.
(Der var det rundt 40 kvadrat bo-areal.)
I dag gikk jeg meg en liten tur i nærområdet.
Det er flere parker og grøntområder like i nærheten. Samtidig er det kort vei til både buss og trikk.
Det er også kort vei til flere kolonialforretninger.
Dessuten har jeg sett at det er en del kulturtilbud like i nærheten!
Heldig har jeg vært!
Sjøl da jeg bodde på vestkanten, så var det denne delen av byen jeg gjerne dro til, og gikk på tur i. Å gå langs Akerselva en fin sommerdag, det er koselig!
Frodithen bor jo også på denne siden av byen, så nå er det bare ca ett kvarters gangavstand mellom oss.
Hun hadde bare et par timer til rådighet i Oslo sentrum i ettermiddag…
…men vi utnyttet tida godt!
Det ble vegetarmat på Jaipur, for Mette og meg!
En fargerik blomst bak de andre fargerike blomstene!
Selfie måtte vi jo ha!
Mette er som et frisk pust. Hele dama sprudler.
Det betyr ikke at vi bare fjaser og tuller. Vi kan snakke “alvor” også.
Mette er rett fram, real, ujålete og humoristisk!
For litt siden røpet jo Mette en liten hemmelighet på bloggen sin…
…nemlig at hun dater.
Jeg var jo sjølsagt nærmest på bristepunktet av nysgjerrighet…
…så jeg klarte ikke å la være å spørre litt!
Antagelig treffes vi igjen i løpet av høsten.
Jeg håper vi får det til!
Når jeg leser blogger, legger jeg merke til at det ofte er en del halve fjes å se.
Da antar jeg at det er litt trendy??
Så: Derfor tok jeg en liten selfie-session her i stua i sted!
Det er visst også viktig å gape. Hvert fall ut fra det jeg har fått med meg…
(Glemte å ta en omgang med tanntråden først, men jeg sjekket i hvert fall at jeg ikke hadde buse i nesen!)
En representant fra gnagerfamilien fikk jammen også lurt seg med på “Half The Face” foto-session…
To halve fjes i et sefie-shoot!
