Når jeg møter nye mennesker prøver jeg (kanskje litt ubevisst) å gi et godt inntrykk.
Nå er jeg nok av dem som viser “mitt sanne jeg ” ganske tidlig.
Samtidig vet jeg noen ganger kan virke litt reservert og kjølig. Det kommer helt an på settingen.
Om jeg møter noen jeg opplever å ha en god kjemi med, kan jeg være relativt åpen og direkte ganske fort. Noen ganger har jeg angret på min åpenhet, men gjort er gjort…
Jeg er sammensatt…akkurat som de fleste andre…
Enkelte mennesker er det veldig lett å bli kjent med. Andre trenger lenger tid, men viser seg kanskje å være “Verdt å Vente på”.
Jeg har mange bekjentskaper, men det er ikke mange jeg kan kalle nære venner.
Det går ikke an å ha veldig mange virkelig nære venner på en gang tror jeg. Uansett er det godt å ha mer enn en.
Kanskje er det særlig viktig i perioder når tilværelsen oppleves som ekstra kronglete?
Da er det fort gjort å “bruke opp” venner.
Man kan nemlig bli temmelig enveiskjørt.
Det vil si:
I den forstand at man prater mye om seg og sitt, og er lite lydhør for andre.
Jeg har hørt andre kvinner klage:
“En av damene i vennegjengen min dominerer og skravler slik at ingen av oss andre får sagt noe. Hun avbryter så fort en av oss prøver å ta ordet.”
Prisen for å “si fra”, i slike tilfeller kan være høy. Mange såre, vonde følelser kan komme opp til overflaten. Det kan virkelig gå på sjølfølelsen løs!
Jeg har så absolutt vært en sånn “Kaklekjerring”.
Det har helst vært i perioder da jeg har strevd veldig og hatt det vondt inni meg. Så har det heldigvis vært noen som har våget å sette foten ned.
Vondt der og da, men godt og riktig på sikt!!
Det er så usigelig godt å ha venner som “tåler hele meg”.
Venner som setter grenser, samtidig som de viser at de setter pris på meg.
(Sjøl om de ikke hopper i taket av begeistring over alt jeg sier og foretar meg.)
Nå driver jeg midt i flyttesjau…
Jeg har hatt liten plass her, så mye har måttet ligge i skuffen…
Dette fant jeg nå mens jeg ryddet.
Det er mulig jeg har vist den på bloggen før, men den fortjener et gjensyn!
Jeg har også fått gaver av mennesker som jeg ikke vet om jeg kommer til å ha mer kontakt med.
Så tenker jeg at det likevel knytter seg gode minner til gaven. Da har den en form for affeksjonsverdi likevel, sjøl om vi kanskje forsvant ut av hverandres liv.
