Sjøluft og Seige Saltvannslår…

 

“Har døkk sett no’n brennmaneter her?” 

Mannen og dama som lå og duppet i vannskorpa kunne berolige meg…

Ikke en eneste brennmanet i sikte…

 

Men:

Nissekusinen hadde sett to stykker da hun og mannen badet dagen før…

…så det var best å være på den sikre siden.

 

Jeg har blitt ei pingle når det kommer til vanntemperatur også.

 

I går var det ca 20 grader i vannet.

Like fullt tok jeg i bruk “step by step”, (eller langpinings-metoden om du vil) da jeg skulle bade.

 

Mannen til Nissekusinen hoppet rett ut i.

 

For meg er sånt utenkelig.

Jeg er redd for å få kuldesjokk.

Dessuten er det ekkelt å få vann i ørene.

 

Men…

…da Nissekusinen kom tuslende ned til vannet iført disse…

 

…tenkte jeg i mitt stille sinn…

…at jeg i alle fall skulle rekke å “hæle meg” (få skrotten under vann) før henne…

 

Den gang ei…

Jeg ble rett og slett for “gruval” og treg…

 

Det gjorde litt vondt i konkurranse-instinktet..

…men det var faktisk deilig med et bad…

…da jeg omsider kom langt!

 

Badeplassen ligger en snau kilometer fra hytta.

Hjemveien er en eneste lang oppoverbakke.

Det er prisen for å ha flott utsikt!

 

Jeg er av dem som ikke er utstyrt med “thigh gap”…

Jeg har sånne lår som gnisser mot hverandre…

 

Når jeg har badet i saltvann blir det ekstra mye “hud mot hud”…

…når lårene skal presse seg forbi hverandre…

…mens jeg sliter meg opp den lange motbakken…

 

“No gap”…

 

Det er i slike øyeblikk at jeg tenker…

…at shorts hadde vært et bedre valg enn skjørt…

Nybadet nymfe med “no gap” og seige saltvannslår under skjørtet…

Her er det bedre å ha utsikt enn innsikt…

 

Like troverdig som “Yr”…?

 

Det tror jeg denne vindmåleren må være…

 

Varmt og vindstille på verandaen…

 

 

I skyggen…

 

 

 

Oppstrammende virksomhet…

 

Etter gårsdagens fotoshoot (og det katastrofale bildet Frodithen la ut av meg i går)

kom jeg til følgende konklusjon:

 

Her må noget gjøres…

…her må tages kraftig fatt…

…og DET i ordets rette forstand!

 

Det blir nemlig så fryktelig mange hensyn å ta…

…når det er så mange ting som skal kamufleres…

 

 

Så…

…i dag introduserte jeg mitt nye styrketrenings-program for Frodithen…

 

Men:

Hva tror du skjedde??

Jo, jeg ble rett og slett…

 

…latterliggjort!

 

Ja, det var ikke en sånn slem latter da!

 

Men…Frodithen fikk bare helt…

 

…kula!

 

 

Jeg lar meg ikke knekke lett!!

 

Her får du mitt treningstips på video!

 

 

 

 

 

 

 

Når jeg bruker “man” i stedet for “jeg”…

 

…så handler det gjerne om et behov for distanse.

Det blir ikke så personlig når jeg går over til “man”- formen.

 

Har du tenkt over dette?

 

Jeg har sett noen videoer med Brené Brown (“The Power of Vulnerability”) i det siste. 

Dette er noe jeg har “sakset” ut fra videoen “The Call to Courage”:

 

“Mangler man 

forbindelse

kjærlighet

og

tilhørighet…

…lider man…”

 

Sjøl om dette er en generell sannhet, så blir budskapet tydeligere når “jeg”- formen blir brukt.

 

Jeg skrev ned teksten, og byttet ut “man” med “jeg”. 

Da traff det meg enda sterkere!

 

For:

Visst trenger jeg både forbindelse, tilhørighet og kjærlighet!

Jeg trenger så absolutt å være “forbundet med meg sjøl”…

…vise meg sjøl kjærlighet…

…men jeg trenger definitivt også å føle tilknytning og samhørighet med andre mennesker.

Når jeg distanserer meg fra andre, handler det ofte om frykt.

Jeg vil beskytte meg mot smerten som ligger i det å bli avvist.

 

Denne vesle bamsen passerte jeg da jeg var ute og gikk tur for et par dager siden…

Han satt der, inneklemt mellom sprinklene i gjerdet…

…og så litt ensom og forlatt ut…

“Hvordan har du havnet der, da?

Sitter du og venter på at noen skal finne deg?”

“Kanskje er det en liten tass som gråter seg i søvn…

…fordi kosebamsen er borte vekk?”

 

Dette var tanker jeg gjorde meg da jeg gikk forbi…

 

Om det er slik, så håper jeg at bamsen og eieren finner hverandre igjen…

 

To Telårskomne Tupper skulle ut i By’n…

 

Rett fra tur til Riga (Frodith) og Toten-tripp (Karidansen)

 

Det var tid for en ny, leken dag med mobilkamera…

…og klesskift i ryggsekken!

 

 

Bildet under ble litt uskarpt, men jeg syntes det var så koselig…

…så jeg tok det med lell!

 

 

Det var vått på bakken, så vi var redde for at vi kanskje tråkket i…

…tiss…

 

…men så ble vi enige om at det sikkert var…

…øl…

 

…for da føltes det ikke så ekkelt!

 

Klatre i “Fjellveggen”.

 

Det var litt glatt,

så jeg var glad jeg ikke datt!

 

 

Ut og svinge på seg litt, i nyinnkjøpt, brukt kjole fra Riga…

 

To Tuppelurer…

 

En liten videosnutt med nykomponert rim måtte vi jo ha!

 

 

Til slutt

ble det en tur …

..til Jaipur 

 

Begge valgte favorittrettene sine!

Frodithen tok “Mango Lam”…

…mens jeg selvfølgelig valgte vegetarretten “Navrattan korma”!

 

Vil du se flere bilder fra i dag, så kan du ta deg en tur inn til Frodithen!

 

Denne gangen er det bare så vidt jeg tør å linke…

 

Hun har nemlig lagt ut et bilde som er litt “På (truse)kæinten”…

(Men jeg lo godt, da!)

 

Her er det:

Som om ikke grevinneheng og hamsterkinn var nok, liksom…

 

 

“Hei! Vil du bli med i Gutteklubben Grei?”

 

Det spørsmålet fikk faren min en gang, da han ble oppringt av en bekjent.

Eller…det ble vel ikke sagt på akkurat den måten…

 

Mange menn og kvinner er med i en form for organiserte “Gutte – og jente” – klubber.

I Frimurerlosjen er det vel tilbud for begge kjønn, men da i adskilte losjer. (Slik jeg har forstått det!)

Det var ikke til Frimurerlosjen far ble invitert, men en tilsvarende “gutteklubb”.

(Jeg omtaler det kanskje på en litt respektløs måte, når jeg kaller det “Gutteklubb”?)

 

Da far fikk spørsmålet, lurte han på hvorfor han eventuelt burde takke ja til å bli med?

 

“For å bli et bedre menneske!” var svaret.

“Da trur je at je venter…

…og ser åssen det går med deg først, je!”, sa far.

 

Kanskje gikk det ikke så bra med ham som inviterte far inn i Det Gode Selskap?

I alle fall ble far aldri med i den klubben!

 

Gutteklubb?

Neida; i alle fall ikke en sånn type “gutteklubb” som dette innlegget handler om.

 

I ungdommen var far en god mellomdistanseløper. 800 meter var favorittdistansen.

Her er han sammen med laget som stilte i Holmenkollstafetten en gang rundt 1950.

(Far sitter nederst til venstre).

 

 

Forfengelighet kan resultere i så mangt…

 

Ett av kvinners mest sårbare punkter…

…er…

…utseendet…

 

Vi kan late som om vi ikke bryr oss.

Si at vi trives så godt med å være “ekte og naturlige”.

Valker og rynker og “Full alderdomspakke”…

…det takler vi så fint, så!

 

For min del er det sant – til en viss grad.

Jeg bruker ikke all verdens tid på utseendet, og kan godt vise meg i usminket tilstand.

Det gjelder også her på bloggen. 

 

Så har jeg funnet ut det da…

…at jeg liksom får mer karakter i fjeset…

…når øyenbrynene er litt mer markerte.

Jeg orker ikke å tegne dem opp hver dag, så jeg går for den mer rasjonelle løsningen:

 

Hjemmefarging med kolokrem!

 

Først blander jeg to komponenter i ei lita skål.

Så rører jeg godt før jeg kliner det på.

Blandinga bør ligge på i 15 -20 minutter, alt ettersom hvor sterk farge man vil ha.

 

Jeg er litt rastløs av meg…

Det medfører at jeg kan ha en tendens til å drive med litt for mange ting på en gang…

I 80% av tilfellene glemmer jeg derfor at jeg har tatt på meg kolo-kremen.

 

I dag hadde jeg veldig gode forsetter…

…men så skjedde det noe som gjorde at jeg glemte meg helt…

…enda en gang!

 

 

…og leppestiften godt uttafor blinken…

 

Hva det var som skjedde…?

Jo, jeg ble livredd for å pådra meg et gedigent erstatningskrav på grunn av omfattende ødeleggelser!

 

 

Jeg får vel bare prise meg lykkelig over at jeg ikke har større “helse-bekymringer” i livet mitt akkurat nå…

…enn at jeg gidder å beskjeftige meg med øyenbryn – farging!

 

 

Tempererte Tomater og Kobber-forsterket Kaffetrakter-Klenodium!

 

Skal det være et fat med Tempererte Tomater som tilbehør?

 

Vær så god!

 

Jeg har pleid å oppbevare tomater i kjøleskap, og spise dem kalde.

Anne (som bor i huset jeg skrev litt om i forrige innlegg) lærte meg noe nytt!

Tomater skal stå i romtemperatur en stund før de nytes!

Da kommer nemlig smaken og aromaen bedre fram.

Jeg er veldig glad i tomater, så dette tipset skal jeg ta med meg videre!

 

Keramikkfatet, som tomatene ligger på, er sjelden vare.

Det har en spesiell historie, og er altså ikke masseprodusert. 

Jeg husker ikke historien godt nok til å gjengi den, men fatet er spesielt og flott!

 

Kaffetraktere har vel begrenset levetid?

Men, om man tar godt vare på trakteren sin, så kan den holde ganske lenge!

 

Her ser du deler av et kaffetrakter-klenodium!

Lokket er forsterket med kobbertråd.

 

Trakteren er rundt 35 år gammel.

Det må vel kunne sies å være en respektabel alder for en kaffetrakter?

 

Når man liker å ta vare på ting, og har sansen for “antikviteteter og snurrepiperier”,

så kan det gi seg slike utslag.

Det er Per Aksel, mannen til Anne, som har forlenget levetiden til lokket.

 

 

På bildet under ser du min kaffetrakter.

Denne kaffe-trakteren er så absolutt også over sin “første ungdom”.

 

Jeg tror den kan være mellom 15 og 20 år gammel.

 

Jeg har skiftet ut lokket.

Det originale var av samme type som det Per Aksel har fikset på.

Trakteren fungerer helt fint!

 

Det er så fort gjort å kaste helt brukbare ting.

Jeg har gjort det mange ganger!

Imidlertid handler det jo om å ta vare på det som er brukbart,

framfor å forsøple sine omgivelser med unødige mengder avfall! 

 

 

 

Særegent hus med Sjel…

 

Noen bygger nytt…

…og moderne.

Andre restaurerer og bygger om…

 

Når man velger det siste, har det ganske mye å si hvordan man gjør det.

 

Det handler jo om å ta vare på noe av det opprinnelige, og samtidig gjøre boligen funksjonell.

Vertinnen (Anne) skaper den rette stemningen før vi setter oss til bords…

Fra kjøkkenet kan man gå rett ut på verandaen…

 

Fra dagligstua…

 

Dagligstua sett fra den andre siden…

 

 

Hvis du ser nøye etter…

…så ser du at det er noen som har funnet seg en fin utsiktspost her…

Katten Bella liker nemlig å ha litt oversikt.

 

Dessuten synes hun at det er godt å komme seg litt unna…

…disse to krabatene. (Kelsi og Enya)

De to har funnet seg en fin plass foran bakerovnen på kjøkkenet!

 

 

Ragnhild (datter i huset) har dreisen på dressuren!

 

Dette rommet har vært brukt til samtaleterapi og kurs…

 

Entreen sett fra oven…

 

Her er det plass til “Det aller største juletreet noen noensinne hadde sett!”

Det er utrolig flott med et juletre som går nesten opp til taket her!

Treet pyntes selvfølgelig etter alle kunstens regler, sjøl om det medfører at man må stå på ei gedigen gardintrapp for å nå helt opp i toppen!

 

Mannen til Anne (Per Aksel) har gjort det aller meste av snekkerarbeidet i forbindelse med restaurerings -prosessen.

 

En fargekonsulent har hjulpet Anne og Per Aksel med å finne passende farger på veggene.

Det har blitt originalt, harmonisk og flott!

 

Det er kanskje rundt femten år siden jeg var inne i dette huset for første gang.

Forskjellen fra den gangen er helt enorm!

 

Tålmodighet er tingen…

Vilje til å skape seg det en ønsker…

…sjøl om det må gå over mange år…

…og koster både svette og tårer underveis.

 

(For det vet jeg at det har gjort!)

 

Så har resultatet blitt aldeles nydelig!

 

Atmosfæren er helt spesiell…

Det skyldes ikke bare omgivelsene…

…men i høyeste grad også personligheten til menneskene som bor der.

 

Et godt sted å være…

 

 

 

 

 

 

 

 

Drøm om Edens Hage og Eventyrhus…

 

Nå bor jeg jo i Oslo…

Jeg leier ei lita leilighet…

…og snart skal jeg flytte til en annen leilighet…

…som jeg også skal leie.

 

Alt er nokså i det blå på mange vis…

…i mitt “nomadeaktige” liv.

 

Men…

…jeg har jo en liten drøm:

 

I går, da jeg var på omvisning  i en “Cottage Garden”, kom jeg i nostalgi-modus.

Da fikk nemlig drømmen om det vesle “Bæssmorhuset”, med den idylliske miniatyrhagen næring…

…igjen…

På vei inn i Eventyret…

 

Det er sjølsagt mest fornuftig å få seg ei lita, lettstelt leilighet på “Gamle Da’a”..

…jeg VET jo det!

 

Like fullt…

…så er det jo lov å dagdrømme litt?

Jeg har aldri fått mulighet til innrede et kjøkken…

Det har begrenset seg til et malingstrøk på eksisterende skap, og utskiftning av benkeplater.

 

Jeg er kanskje ikke så god til å se praktiske løsninger…

Langt mindre utføre det praktiske… 

I alle fall ikke i byggebransjen.

 

Men jeg liker veldig godt å velge stil og farger…

…og finne på små finurligheter…

 

Prikken over i’en eller hva man skal kalle det…

 

 

Kjerringa sitter på toget og drømmer seg helt bort…

Jammen bra at jeg hadde hele kupeen for meg sjøl…