Det var klar tale fra Frodithen i dag…

…da hun prøvde å dandere sideflesk og lausskinn på meg før hun skulle ta dette bildet!

 

Her har jeg på meg jakka jeg arvet av Frodith i dag!

 

Frodith og jeg er litt sånn “uten omsvøp” med hverandre når vi fotograferer…

 

Det gjelder å finne de beste vinklene for å ta seg best mulig ut…

…uten retusjering og plastisk kirurgi!

 

“Stå helt rolig nå! Høll dænna stillinga der litt tæl! Sjå opp! Sjå ner! Slutt å glise..!”

 

Jeg kan bli ganske skarp i mine “kommandoer” når jeg blir ivrig.

Det er nemlig så ergerlig, når man i brøkdelen av et sekund ser noe som ser veldig bra ut…

…og så gjør modellen (Frodithen) en liten bevegelse…

…slik at det plutselig blir adskillig mindre flott!

 

Vi har blitt flinkere til å “se” og vite hva vi bør gjøre.. Tross alt har vi hatt ganske mange fotoseanser det siste året.

 

Dette bildet av Frodith ble knipset da vi var på bloggertreff i Fredrikstad.

Jeg synes det ble kjempefint!

Litt sjølskryt er vel lov?

 

Disse bildene er fra i dag!

Frodith i Fretex!

 

Denne kjolen er veldig spesiell, fordi det ser ut som den har hjemmeheklet overdel.

Stoffet i skjørtet går igjen som et knytebånd i toppen, men det ser du ikke på disse bildene.

 

Til slutt noen bilder til av ho som fikk ny jakke av Frodith i dag!

Her ser du at sola har tatt litt i sommer, til tross for dårlig vær.

Jeg har mønster etter sandalene!

 

 

 

Det kan være godt å snakke med mennesker som står i noen av de samme utfordringene som meg.

“Felles skjebne er en trøst” heter det jo.

 

Så kan vi utveksle tanker og erfaringer rundt dette, og kanskje være en slags støtte for hverandre?

Om det derimot utvikler seg til å bli en langvarig utveksling av “lidelseshistorie”, er det en ganske annen sak!

Personlig er jeg litt skeptisk til både “støttegrupper” og “sorggrupper”. For noen kan det sikkert være en god hjelp i en periode. Jeg tror imidlertid ikke det er sunt å delta i en slik gruppe gjennom mange år. Det kan fort ende opp med å bli “vedlikehold” i stedet for en hjelp til å komme seg videre i livet. 

 

Jeg synes det kan være interessant å snakke med personer som har vært i gjennom kriser i livet.

Da spør jeg kanskje:

“Hvilke grep tok du for å komme deg ut av krisen? Hva hjalp deg videre? Hva er det viktigste du lærte av denne situasjonen?”

 

Det er nemlig ikke den mulige årsaken til krisen, eller historien om krisen som er det viktigste.

I hvert fall bør det ikke være der hovedfokuset er, når vi har fått ting litt på avstand. 

 

For ca 15 år siden var jeg med i ei forening, der medlemmene hadde det til felles at vi trodde plagene våre hovedsakelig kom av en bestemt årsak.

Jeg var temmelig sjuk på den tida, og ekstremt opptatt av symptomer og årsaker.

Omsider forsto jeg heldigvis at alt dette sjukdomspratet verken var bra for meg eller mine omgivelser.

På min vei mot bedre helse, var ett av grepene jeg gjorde å melde meg ut av både denne foreningen og andre “sjukdomsgrupper” jeg var med i.

Jeg var nødt til å flytte fokuset mitt!

Det er ikke første gang jeg skriver/snakker om dette temaet, men jeg mener at det er så utrolig viktig!

 

 

 

 

Ja, det trodde i alle fall kvinnen som sendte klage til Nrk en gang på 60-tallet…

Den som “flørtet” var programannonsør. (Eller “Hallodame” som vi sa den gangen).

Hun het Inger Lise Skarstein.

 

En vegg dekorert med bilder av programannonsører gjennom tidene. Inger Lise Skarstein er avbildet med hvit genser på et svart/hvitt bilde i nederste rekke her. (Litt dekket av kameralinsa.)

 

Mannen til den sinte kvinnen syntes sikkert også at Inger Lise var skjønn, så det kan godt hende at Gubben var med på “flørten”!

 

Så kan vi jo riste på hodet og le…

…for makan til dum kjerring!

Tenk å tro at Hallodamen kunne se folk som satt foran skjermen?!

 

Men…

…jeg husker at jeg trodde…

…at om jeg knuste glasset på Tv-skjermen, kunne jeg ta på dem som satt inni der!

 

Jeg prøvde aldri…

 

Dette er Hanne som er omviser i Nrk-bygget i sommer. Her står hun i Radioteaterstudioet. Hun er en dyktig formidler!

 

Orden i sysakene på kostymelageret!

 

Kjenner du igjen kostymene Hanne holder opp på bildet under?

 

Ja, det er kostymene Bobbysocks brukte da de vant Grand Prix med låta

“La det swinge” i 1985!

 

Beviset på at jeg var der! 

 

Til slutt et lite personlig Grand Prix minne. Denne sangen var mitt “Glansnummer” i 1968. Jeg brukte hoppetau som “mikrofon”. Her bruker jeg “mygg” i stedet! Måtte jo lage videoen i svart/hvitt, for at det skulle passe inn i tidsbildet!

 

 

 

 

 

 

 

Har du sett!?

Med buksa nede…

…MIDT i turstien!

 

Tenk å sette seg til slik…

…i all offentlighet…

…uten blygsel!

(Det gikk faktisk “Så det skvala og ræinn”!)

 

Men…

…hun var jo litt modig da!

 

Tør vi…?

 

 

Full konsentrasjon…

 

Vel…Det var litt juks… Vi tisset ikke på ornt’li!!

 

Det er en slags glasshall i parken! Der arrangeres det visst konserter i ny og ne. (Ingrid var guide, for hun hadde vært der før!)

 

Dette “intervjuet” ble bare tatt på sparket. Vi hadde ikke bestemt hva vi skulle snakke om før vi begynte.

 

 

Stuttbent og tjukk!

Slik så jeg ut da jeg speilet meg i den veggen som gjorde at man ble “Presset sammen”!

 

Til slutt tok vi en trall!

Ingrid er jo et multitalent:

Journalist, musiker, og dyretolk…

…bare for å nevne noe!

 

 

Etter hvert ble litt “folksomt” rundt oss.

“Stev-kjerringene” fant derfor ut…

…at det var best å pakke ned kamerastativet og komme seg videre!

En runde i parken ble det før vi snudde nesa hjemover.

 

 

 

Her er Ingrid på vei nedover mot glasshallen da vi var på vei hjem igjen!

 

 

 

 

Det er lett å slå seg sjøl i hodet i etterpåklokskapens tegn!

Vi som er litt ekstra impulsive, kan fort få “Dagen derpå”- angst på grunn av “dårlige valg”.

(Sjøl om de slett ikke ble tatt i fylla!)

 

Jeg så en videosnutt av og med en kar som heter Roger Kvaløy for et par dager siden.

I den videoen snakket han om disse valgene vi tar…

…og om hvor lett vi kan ha for å klandre oss sjøl fordi vi har tatt et valg som (tilsynelatende) ikke førte til det vi hadde håpet og ønsket.

Så er det også veldig lett å være etterpåklok på vegne av andre: 

“Du husker vel hva jeg sa, men du hørte ikke på meg! Nå kan du bare se! Jeg fikk rett!” 

 

 

 

 

 

I gamle dager hadde jo alle utedo.

Det var vel først på 60-70 tallet at vannklosett ble “allemannseie”.

Hjemme fikk vi “innedo” i 1961 – altså to år før jeg ble født, men vi hadde også utedo. Når strømmen gikk(noe den ofte gjorde), var det kjekt med utedoen, for da fungerte ikke vannpumpa.

 

Mine foreldre vokste sjølsagt opp med utedo.

Mors barndomshjem var i Våler i Solør, langt til skogs!

Utedoen der var en “Treseter”.

Slik var det på utedoen der jeg vokste opp også. I dag foretrekker vel de fleste helst å være alene i en sådan stund. Kanskje de ikke var så nøye på slikt den gangen?

 

Om vinteren frøs jo etterlatenskapene, og det dannet seg etter hvert ganske store “tårn” nede i doene.

Disse tårnene ble kalt for “Konger”!

En gang ventet familien storfint besøk. Det var visst en direktør av noe slag.

Den ene broren til mor fikk da oppdraget med å gjøre gammeldassen mer “respektabel”.

De kunne jo ikke risikere at direktøren kom i nærkontakt med “Kongene”.

 

Broren til mor var en ordentlig spøkefugl! Den gode replikken satt løst. Han var også litt av en skuespiller. Samtidig var han av den beskjedne sorten. Derfor var det bare den nærmeste familien som fikk stifte bekjentskap med den siden av ham.

Jeg husker ham som en lun, humoristisk og trivelig kar!

Da oppdrag “drittjobb” var utført, kom han med følgende kommentar:

 

“Direktørens ankomst ble De Tre Kongers Fall!”

Riktig så galt var det forhåpentligvis ikke før “Kongene” falt!