På omvisning i en liten Perle…og Konsert med Talentfull Trio!

 

Jeg har aldri vært i en “Cottage Garden” før…

Men…

..i helga tok bestevenninna på Toten meg med på “En Tur ut i Det Grå”…

Det var nemlig hennes betegnelse på Hemmelig Tur i Regnvær!

På forhånd sa hun bare at hun hadde “kulturelle planer”…

…men ikke hvilken kulturell sjanger det dreide seg om!

 

Først da vi parkerte bilen, fikk jeg vite at vi opplegget skulle innledes med en omvisning…

…i en helt spesiell hage!

 

I Helen Fredholms hage (om du trykker på navnet kommer du inn på en artikkel fra spirea.no)

bugner det av busker, blomster og bær!

 

“Inngangsportalen” inn til  Edens Hage…

 

 

Her får blomstene spre seg og vokse litt som de vil.

 

Helen skaper ryddighet i alt det bugnende ved hjelp av små hekker og grusganger.

Cottage Garden er ikke en hage der det strigles og lukes hele tida.

 

 

Drivhuset er også en liten hagestue…

 

Hvem kunne ikke ha tenkt seg å ta et glass iskald limonade her inne…?

 

Et lite stettfat med hjemmelagde kjeks hadde også passet inn i denne stilen!

 

 

Huset til Helen…

 

Hun driver også butikkvirksomhet på eiendommen.

Her er det kjoler, gardiner, serviser,pynteting og møbler (for å nevne noe) til salgs.

 

Det meste er holdt i gammel, romantisk stil…

 

Om du besøker toalettet i butikken, kommer du inn i et bad som er holdt i 50-tallsstil.

Hjemmepermanent, globoid, myggstift og en gammel barbermaskin

gir et nostalgisk preg.

 

Etter omvisningene, var det konsert i hagen.

 

Evald, den eldste sønnen til Helen, er med i en trio som heter “Fredholms Trio”.

Foruten Evald (solist) består den dyktige trioen av Ole Nilssen (trekkspill) og Elin Christensen (fiolin).

Alf Prøyen har skrevet tekstene til noen av sangene de fremførte.

Helst opptrer de med viser som ikke er blant de aller mest kjente.

 

Her er et par små smakebiter fra konserten.

(Jeg ble imponert over tungegymnastikken til Evald i det første klippet:)

 

 

 

 

Å være “Passe Flink Pike” lønner seg!

 

Karidansen befinner seg i Oppland fylke.

Hun har nettopp klart å laste ned appen “Opplandstrafikk”,og har kjøpt bussbillett via mobilen.

Men:

Da hun skal vise billetten til bussjåføren, stokker alt seg!

Hun får det bare ikke til!

 

“Je har kjøft billett, altså!

Je skjønner itte dætta!?”

 

Bussjåføren er en røslig kar.

Han sitter lett tilbakelent i sjåførsetet.

Hun aner et ertent glimt i øynene hans…

 

“Je ser at du er “passe flink pike”, så detti går nok bra!”

 

Han gjør tegn til at hun bare kan gå og sette seg, uten å vise billett!

“Passe flinke piker” er til å stole på!

 

 

“Det hadde ITTE skjedd i Oslo!”

 

Koseklumpen Kelsi!

 

Det finnes vel knapt nok noe koseligere enn en hengiven, kosete firbent en…?

 

Det ble kjærlighet ved første blikk…

…fra min side i alle fall!

 

…og mens vi tok bilder, kjente jeg plutselig at hodet hennes gled inn mot halsen min…

…zzzzzzzzzz…

 

Tenk å være så trygg og tillitsfull overfor en fremmed dame!

Kosestund i sofaen før sengetid…

 

Nei, jeg har ikke gått til anskaffelse av hund!

Jeg er bare på besøk hos “Besteforeldrene” til Kelsi!

 

 

Tre Ledige Damer på Torget!

 

Jeg møtte disse to jentene i dag!

 

Det er døtrene til min franske venninne…

 

Veldig trivelige jenter!

Fulle av tæl og humor…

…kjappe i replikken og lette å snakke med!

 

Jeg har kjent dem siden de var små…

 

Nå var det en stund siden vi hadde møttes!

 

Jeg måtte jo “forhøre” meg litt om hvordan ståa er for tida…

For eksempel om hvordan det er på kjærestefronten…???

Det er viktig for “Gamle Tanter” å holde seg “oppdatert” om sånne ting!

 

I likhet med meg er begge single for tida!

 

Single Ladies!! (Maria til venstre og Julie til høyre)

 

“Har dere sett makan til skrukke – pupper?”, sa jeg da vi kikket på bildene.

“Om jeg hadde sittet med selfiestanga, så hadde jeg sikkert fått skrukke-pupper jeg også”, sa Julie.

(Tusen takk, Julie, det var vakkert sagt!)

 

Her er vi i alle fall litt “i vinden”, sjøl om vi er single!! (Her har jeg sensurert bort skrukke – puppene!)

 

Vi måtte ha et bilde uten briller også.

Jentene måtte hjelpe meg med å justere høyden på stanga…

…for jeg ser så dårlig uten briller.

 

Jeg hadde litt trøbbel med “Youtoothen” (Bluetoothen) også…

…så det var bra at jeg hadde ungdommer med teknisk innsikt ved siden av meg!

 

Jeg har tillatelse til å publisere både ord og bilder:

“Skriv akkurat hva du vil du, Kari!”

 

Ikke verst skvetne av seg, disse to! 

 

 

“Jeg tror faktisk at jeg elsker deg, altså…”

 

Når man (som jeg) er litt redd for å bruke “store ord”…

…så kan kjærlighetserklæringer fort bli både overveldende og skremmende!

 

Jeg kan knapt huske at jeg har sagt De Tre Små Orda…

…som egentlig er så “store”.

 

For:

Tenk om jeg skifter mening dagen etter…?

Hva om følelsen av samhørighet og den intense gleden over å være nær…

…ikke er der neste dag?

Kanskje jeg til og med blir skikkelig sint på ham for ett eller annet…

…slik at det går ei kule varmt?

 

Da har jeg jo løyet, da?

Eller…

har jeg egentlig det?

 

Følelser er jo ikke konstante. De er like flyktige som såpebobler…

Grunntonen av samhørighet er vel likevel ofte til stede, i et forhold som har vart lenge.

Behovet for stadige kjærlighetserklæringer er kanskje ikke så påtrengende…

…når man har levd sammen i mange år…?

 

“Vi vet hvor vi har hverandre!”

Å føle gjensidig tillit og trygghet betyr jo mye…

…så lenge begge er bevisst på at de ikke tar hverandre som en selvfølge.

 

 

Det blir kanskje litt dumt å si:

“Akkurat nå kjennes det ut som om jeg elsker deg”…?

 

 

Jeg opplevde en gang å høre en mann si:

“Jeg tror faktisk at jeg elsker deg, altså”!

 

Hva jeg svarte, husker jeg ikke.

Jeg gjengjeldte i hvert fall ikke “kjærlighetserklæringen”!

Til det ble jeg altfor perpleks!

Den slags var jeg slett ikke vant til!

 

I videoen snakker jeg litt rundt det med De Tre Små Ordene…

 

 

 

 

 

 

 

Når komplimentene nærmest “hagler”…?

 

“Vi skar itte overdrive…!”

“Vi skar itte si ting vi itte mener…!”

“Vi skar itte smiske, hell sleke noen oppætter ryggen…!”

 

Nei, vi skal vel helst ikke det? Vi bør helst være ærlige og oppriktige…?

Det er jo en god leveregel dette; å være “Ærlig og Sann i all sin Ferd”…?

 

Men: Det kan kanskje bli for lite av det gode også!

 

Jeg har vokst opp i Østerdalen.

De fleste av mine voksne år har jeg  tilbragt på Hedemarken.

 

Der er vi vel ikke aller mest kjent for å være direkte…

 

…overstrømmende?

(Alle skal ikke dras over en kam. Det finnes hederlige unntak alle steder!)

 

“Komplimenter” på Hedmarks-dialekt…

 

Hvis jeg blir så redd for å si “for mye”…

…så kan faktisk “komplimentene” jeg gir…

i beste fall tolkes som en aldri så liten fornærmelse?

 

Frodithen er vant til meg.

Hun bare ler når vi driver med “foto-shootene” våre og jeg sier:

“Nå ser du slett itte gæli ut!”

Hun vet jo at det egentlig betyr:

“Nå ser du flott ut! Du er så vakker der du står!”

 

Men…det er ikke naturlig for meg å bruke slike ord.

Det er så inngrodd dette språket…

…disse “underdrivelsene”.

 

Noen ord tør jeg knapt å ta i min munn…

 

…av frykt for å virke falsk…

 

 Tross ALT liksom…Det er i hvert fall viktig å snakke pent til seg sjøl…

 

 

 

 

 

“Det er nok bæst at je sletter hele bloggen!”

 

Den tanken har mer enn streifet meg…

…mange ganger!

 

Det skjer helst på dager da jeg er litt tung til sinns.

Dager da sjøltillita er laber, og verden er et nokså stusselig sted å være!

 

På sånne dager har jeg lett for å bestemme meg for at jeg skal:

Begynne Et Nytt og Bedre Liv!”

Med andre ord:

Slutte med å gjøre så mye impulsivt og dumt!

Jeg skal vise meg sjøl (og verden) at jeg har tatt lærdom av alle sjølutviklingskursene…

…og av alle erfaringene jeg har fått.

At jeg klarer å etterleve alt det “Knupplure og Kloke” jeg formidler på bloggen min!

 

For å klare det må jeg jo legge alt “det gamle” bak meg…

…inkludert alle blogginnlegg.

 

Slette alle spor av “skampletter” og “feilskjær” skal jeg gjøre!

 

Da blir jeg mindre sårbar, tror jeg!

 

Men…dagen etter skinner sola…

…både utendørs…

…og inne i midt hode!

 

Slette bloggen…???

 

Å nei, det skal jeg så visst ikke!

Skrivinga gir meg jo så mye glede!

Jeg får utløp for skrivekløa mi.

 

Dessuten får jeg brukt mine kreative evner på ulike vis!

 

Selvfølgelig skal bloggen få bestå!

 

I hvert fall i overskuelig framtid…

 

Gode unnskyldninger for å la være? (Har du hørt om YouTooth’n, du hell?)

 

Jeg finner på mange “gode” unnskyldninger for å la være å komme ordentlig i gang

med ulike ting jeg har lyst til. Det er jo enklere å la det være, ikke sant?

 

I videoen nederst i dette innlegget, snakker jeg om noen av unnskyldningene jeg bruker!

 

Om jeg  blir møtt med et slikt ansiktsuttrykk, kan jeg fort bli usikker…

…og lei meg…

…kjenne på at jeg får lyst til å trekke meg tilbake…

 

Eller…

Jeg blir faktisk ikke lei meg mer. Nå blir jeg mest provosert og sint!

Neste trinn er å overse det, eller svare rolig og saklig dersom det skjer igjen.

Det er i alle fall ingen grunn til å ta seg nær av det. Slikt handler mye mer om avsenderen enn om meg!

Jeg må bare være bevisst min egen reaksjon.

Det er den som forteller meg hvor i landskapet jeg befinner meg.

 

Videoen under holdt jeg på å slette. Da jeg hørte på den, oppdaget jeg nemlig at jeg blander to ord.

Det høres jo litt komisk ut!

 

Denne sammenblandingen av ord er ikke verre….

…enn at jeg gikk rundt og sa Egeertorget i stedet for Egertorget

…helt til den ene Nissekusinen min gjorde meg oppmerksom på hva som var det korrekte navnet.

(Egeertorget høres unektelig mer eksotisk ut da!)

 

Dessuten: Skal frykten for det “uperfekte” få styre, så stopper det meste seg!

 

 

“Da je bære sætte meg tæl å læsa bruksanvisningen,

så var det itt’no problem å koble på…

 

Youtooth’n…”

 

Er det no’n sak!?

 

 

 

 

 

 

 

“Oslo har blitt mye mindre!”

 

Akkurat det sa jeg til Frodithen i dag.

Vi gikk tur langs Akerselva og bortover mot Sankthanshaugen.

 

Det er ti måneder siden jeg flyttet til Oslo.

I løpet av de ti månedene har byen blitt mye mer oversiktlig!

Nå kan jeg driste meg til å ta snarveier. Gå mer på kryss og tvers.

 

Det gikk ikke bra de første månedene.

Snarveier hadde en lei tendens til å bli gedigne omveier i stedet.

 

Jeg synes det er godt å ta noen små gjestevisitter tilbake til bygda.

Samtidig ser jeg også at det var veldig riktig å flytte hit.

Jeg er nok absolutt ikke ferdig med bylivet ennå.

 

Vi måtte jo ta noen bilder av oss med lette sommerkjoler på!

Skravla går…

 

 

 

 

 

 

Veggpryd! (Ho som satt…og støa veggen ei lordagsnatt…)

 

Kjæm’n hit tru…?

 

Åffer er det ingen tå kara som kjæm hit, a’…?

 

Je gir opp…

 

 

Bildene under er fra filmen “Unge Astrid”. Det er en film om Astrid Lindgrens unge år…

Scenen skildrer en “Fest på lokalet”.

 

Jenta til høyre blir bydd opp. Hun kan til og med koste på seg å avslå, så “gjev” er hun!

Astrid og venninna blir sittende som veggpryd…

 

Til slutt gir Astrid rett og slett f… i alt som heter skikk og bruk!

Hun byr opp venninna, slår seg løs…

…og til slutt danser hun alene blant alle parene!

 

Det bodde nok en aldri så liten opprører og rebell i Astrid Lindgren!

 

I videoen under forteller jeg om en gang jeg var veggpryd nesten en hel kveld…

…men “redningen” kom helt på tampen av festen!!