Da jeg var i tenårene, fikk jeg (trolig) en sjukdom som kalles “Giktfeber”.
Jeg fikk vonde ledd, utslett og litt feber.
Hjemme hadde vi ei legebok………
Jeg var ganske sikker på at jeg hadde giktfeber da jeg leste om symptomene, og legen bekreftet at han trodde det samme.
I legeboka sto det at man kunne få senskader i form av betennelse/arrdannelser på hjerteklaffene (tror jeg det var) og dermed bli alvorlig hjertesjuk.
Jeg er ikke så god i anatomi….men jeg fant da en tegning på nettet da jeg skrev ordet “Hjerteklaff”!
Det sto også at man senere i livet kunne være mer utsatt for å få gikt.
Legen foreskrev antibiotika, og jeg kom meg ganske fort.
Jeg tenkte ikke så mye mer over det, for jeg følte meg stort sett frisk og rask…….
…….men noen år senere, da jeg var i midten av 20-årene………
….. var jeg en gang i et selskap………
Der kom jeg i prat med en sjukepleierstudent.
Hennes far hadde dødd av hjertesjukdom i relativt ung alder.
Han hadde hatt giktfeber som ung, og hjertelidelsen kom antagelig av dette.
Jeg fortalte da at jeg hadde hatt giktfeber, men at jeg trodde jeg var helt frisk etter antibiotikakuren jeg hadde fått.
Jeg fikk ikke leve lenge i den villfarelsen!
Sjukepleierstudenten kunne nemlig fortelle at hun hadde LÆRT at ALLE som hadde hatt giktfeber fikk hjerteproblemer og døde i relativt ung alder!
Resten av kvelden hadde jeg det ikke særlig godt……..
…..for å si det pent!
Jeg hadde truffet ham jeg senere giftet meg med, og tanken på at jeg en gang skulle stifte familie hadde så absolutt streifet meg.
Hva nå???
Skulle jeg liksom tørre å få unger når jeg “visste” at jeg kom til å dø fra dem lenge før de ble voksne???
Ikke lenge etter snakket jeg med en lege om dette. Hun mente at så lenge jeg hadde fått adekvat behandling for sjukdommen, var sjansen relativt liten for at jeg ville få senskader i form av hjertelidelse.
I dag er jeg 53. Jeg har vært gjennom tre svangerskap. Alle unga er snart voksne. Jeg har ikke merket noe som helst til hjertesvikten som sjukepleier-studenten så hardnakket påsto at jeg kom til å få oppleve.
I det siste har jeg sett en del “Svartmalings – kommentarer” i form av “Skrekk og Gru” – historier. Disse har blitt servert til mennesker som fra før av er i en sårbar situasjon.
Vi skal være realistiske :
Det ER farlig å leve. Vi kommer alle (så vidt vi vet) til å dø av det………. før eller senere!
(Intet liv – ingen død.)
I mellomtida kan vi tenke oss litt om……….
……..før vi skremmer andre mennesker med smerteskildringer, død og fordervelse!!
Da faren min fikk kreft for mange år siden, var det nok av dem som var flinke til å fortelle meg om alle dem de visste om………
……. som hadde “DAUA tå kræft!”
Det gikk den veien med faren min også……..
…..men det var ingen trøst i å få høre om ALLE DE ANDRE…….
…..mens han fortsatt levde!
Om det sitter noen Allvitere der ute…….
……som leser dette………
……som føler et PÅTRENGENDE behov for å skrive kommentarer i form av “svartmalings – propaganda”……
……og fortelle meg om hvor mange de vet om som har dødd en TIDLIG OG GRUSOM DØD på grunn av senskader etter giktfeber…………..
……..så sier jeg bare :
NEI, TAKK , jeg er ikke interessert!
Hold det for deg…….
…..SJÆL!!!