Da jeg begynte i min første lærerjobb i Sigdal kommune, leide jeg et lite hus (eller nærmest ei hytte) innerst i et mindre boligfelt.
Rett etter at jeg hadde flyttet inn der, fikk jeg besøk av ei som sa følgende :
“Jeg skjønner ikke at du tør å bo her alene – det hadde aldri JEG turt!”
Jeg så at hun syntes synd på meg da hun vinket farvel fra bilvinduet……..
…….mens jeg sto igjen alene på trappa……
Var jeg redd??
Nei, egentlig ikke, men jeg syntes det var et utfordrende år.
Blant annet var det en snørik vinter, så jeg brukte veldig mye tid på å måke snø, slik at jeg skulle klare å komme meg ut med bilen om morgenen.
På folkemunne het det seg at mannen, som i sin tid hadde satt opp huset, hadde vært litt av en original…..
“Har du sett noe til gjenferdet hans?” var det noen som spurte meg om.
(DET spørsmålet kunne de godt ha spart seg, synes jeg!)
Det var en liten kjeller under huset. Jeg måtte gå på baksida av bygningen, og krype inn gjennom ei lav dør, for å komme dit.
Jeg husker ikke hvorfor jeg av og til måtte ned i den kjelleren, men jeg husker at jeg syntes det var litt ekkelt å drive der alene i “mørten” og vinterkulda!
Bilde av huset jeg bodde i den gangen!
“Om vinteren var det rim på golvlistene, og i vårløsninga regnet det på kjøkkenet!”
Dette bildet ble tatt rett før jeg skulle flytte derfra…..Jeg ser litt molefonken ut her, men jeg har mange koselige minner fra det året også!
I dag bor jeg i en leid leilighet som er en del av et våningshus på en gard.
Det er en slags trygghet i at det nesten alltid er folk i huset, sjøl om vi ikke omgås på annet vis enn at vi innimellom veksler noen ord når vi treffes ute på tunet.
Av og til reiser husvertene bort noen dager.
Da er jeg litt ekstra påpasselig med å ha mobilen innen rekkevidde.
Skulle jeg være uheldig og bli liggende, så er det ingen som vil se etter meg med det første.
En kan imidlertid ikke bruke tida på å være redd for alt som kan skje.
Jeg er glad for at jeg ikke er av dem som er veldig engstelig for å bo alene.
Det må jo være helt fryktelig……….
……..om den dagen kommer at man plutselig ikke har noe annet valg………
Jeg er ikke redd for å være alene i byen. I leiligheten. Men jeg er ikke sikker på jeg hadde vært så glad for å bo alene på landet nei… 😮
Husker jeg var innom tanken da jeg bodde “aleine” i ei kjempestor blokk i Oslo, der ingen kjente naboene. Det hjalp ikke så mye at det var noen i naboleiligheta da. Så artig at du har jobba i Sigdal, for jeg skal være “lærer” der snart. Skal prøve oss med dansekurs for psykisk utviklingshemmede.
Ja, det må være grusomt..og være avhengig av å ha folk rundt seg hele tiden..men noen har det sånn…og de har det nok ikke så godt heller..syns huset så veldig koselig ut..jeg elsker sånne gamle flotte små hus!! Bodde også i en “hytte” som første bolig..med dårlig vei frem, og masse og bygge og ordne..men som ung, så trivdes man med det..
Ja, det er sant. Er man alene så er man. Jeg var ofte alene for noen år siden da mannen jobbet sånn at han bare var hjemme i helgene. Det gikk vanligvis helt fint, men så kunne det komme en sånn dum dag innimellom. Godt at man klarer seg selv også. Jeg måtte lære meg å kjøre snøfreser også. Kan tro mannen lo da han kom hjem. Jeg fikk vekk snøen, men freseren hadde jo ingen futt???? Da viste han meg en sånn spak på siden. Om jeg ville ha skildpadde eller hare? Merkelig, jeg hadde tatt skillpadde jeg da, og snøen ble bare kastet et par meter vekk om gangen. Men man lærer man lærer!
dvergpinschere i mitt hjerte: Ja, da vi var unge så var vi jo sterkere – sånn rent fysisk i alle fall! I dag har jeg forresten stablet ved! 🙂
GTduA: Spennende! Jeg jobber med psykisk utviklingshemmede i den jobben jeg har nå! 🙂 Ja, du bor kanskje ikke så langt fra Sigdal? 🙂
frodith: Det er klart at det er lengre vei til folk her ute på bygda!.Når du bor slik til som du gjør, så slipper du jo å måke snø for å komme deg ut med bil om vinteren! 🙂
natheless: Du ble jo sjølstendig da, og du lærte deg jo å bruke “hare-gearet” også! Dessuten var dere kanskje litt nyforelsket hver helg! 😀
Det er et veldig interessant innlegg. Først jeg vil si at vi alle har litt eller litt mer medfødt frykt for ensomhet. Det er naturlig. Men hvis vi klarer å overvinne vår frykter …….. hmmmmm vi skal åpen en ny dimensjon i vår livet 🙂
Når vi snakker om ensomhet, hva er her størst problem? For sikkert de fleste folk mener “noen skal komme og sårer oss eller dreper” Eller kanskje “noe skall skje, og vi skal dø uten at noen kan hjelpe oss”. Men det skal ikke skje. Sjanser for det er 1:10 000 000 eller bedre.
Vi har en god eksempel hvor folk egentlig dør, og dette er trafikk. Hvar dag noen skal dø i egen bil, men folk fortsatt kjører biler. Selv om, det er ikke så bra å være helt alene i lang tid (folk er sosiale skapninger av naturen), av og til kan det være godt å være alene.
Vi må organisere våre tankene, og dette er best hvis vi kan være litt tid alene. Når jeg si “alene”, jeg mener helt alene, uten kontakt med folk. Hvis en person bare bor alene, men har venner , gå på job , gå på noen andre aktiviteter….. det er ikke “alene” , min mening.
Nå jeg sitter og tenker om et hus som det 🙂
Faktisk det ville være en fin opplevelse å tilbringe en vinter i fjellet, i et hus som dette. Allerede jeg kan se, mye snø rundt huset, og inne i huset en peisen, fra hvor kommer ut varmen. Jeg kan høre et vedfyrt :), og ut gjennom vinduet snøfnugg. I luften jeg kan føle litt magi. Magi som passe på meg … … det ser som et eventyr 🙂
heii Kari vet du, hvem er den pen jenta på bildet 😉
Jeg synes du var tøff som turte bo slik, det hadde ikke vært meg. Det kan jo være andre ting enn gjenferd som kan forstyrre tilværelsen til en ung, flott jente….
Jeg synes også at det er en trygghet å ha folk som jeg ikke “menger meg med” akkurat, men kjenner litt ved naboforhold, i nærheten. Og det er noe med det å bli eldre og vite at man kan få fatt i hjelp om det trengs….
men det er enda noen år, tror jeg, til jeg ber noen ringe meg hver dag for å sjekke at jeg er i live….:)
milan: Ja, å ferdes i trafikken er noe av det mest risikofylte vi kan foreta oss, rent statistisk!
Det huset bodde jeg i for 30 år siden. Det var ikke vedfyring der, bare en parafinovn som det luktet ganske ufyselig av – så det var ikke så romantisk som det kan se ut som fra utsiden! Takk for komplimentet – til jenta som den gang var 30 år yngre. Hun er 53 år i dag, og har erfart ganske mye i livet! 🙂
maiken: Jeg håper jeg slipper å ende opp med å be noen sjekke at jeg er i live……. men man vet jo aldri. Det er forskjell på å være mye alene og å føle seg ensom! 🙂