I store deler av mitt voksne liv har jeg levd med økonomisk usikkerhet.

På begynnelsen av 90 – tallet betalte min eks og jeg skyhøye renter fordi vi var “Risiko – kunder”.

“Åffer gjør døkk dætta?

Når vi må betala så mye i renter er jo sjansen førr at vi klarer øss ENDA mindre!” – utbrøt den unge (og temmelig naive) Karidansen.

Den bankansatte forklarte meg da at de gjorde det slik fordi de forutså at de ville gå på en smell i forhold til oss.

Derfor ville de “hale ut det de kunne” så lenge som mulig.

 

Banken hadde jo rett, for det lå i kortene at smellen måtte komme. Hvor stort det totale tapet ble for banken, vet jeg ikke…….

……..men den løsningen som vi kom fram til, var nok til det beste for alle parter, tror jeg!

 

For noen år tilbake ønsket jeg å flytte lånet mitt til en annen bank.

I forbindelse med at jeg satt som eier av en landbrukseiendom, brukte jeg nemlig den gangen en bank som hadde sitt sete i Oslo.

Banken hadde ingen filial i nærheten av der jeg bodde, og jeg så tydelig ulempene ved å måtte forholde meg til en bank som var så lite tilgjengelig i form av direkte kontakt.

Jeg trodde at det ikke ville være noe problem å få overført lånet, for jeg hadde aldri misligholdt noen av lånene jeg hadde stått som hovedansvarlig for.

Dessuten hadde jeg allerede lønnskonto i den banken jeg ville flytte over til.

 

Men den gang ei…..

“Du har egentlig ikke inntekter til å kunne klare dette”, sa en tydelig beklemt bankansatt.

På den tida jobbet jeg i 30% stilling som lærer.

Resten av “lønnsinntekta” mi var tidsbegrenset uføretrygd, eller “arbeidsavklaringspenger” som det heter i dag.

Jeg hadde jo også inntekter på garden, men altså ikke nok til både å kunne betjene gjelda og samtidig klare alle de øvrige utgiftene mine.

 

Enden på visa ble likevel at jeg fikk ja fra banken, og lånet ble overført.

De slapp å angre på det, for jeg klarte forpliktelsene mine, sjøl om det innimellom ble noen “Pisse i buksa førr å hølle seg varm” – løsninger.

 

Etter at jeg solgte garden til neste generasjon nå i januar, vurderte jeg sterkt å investere i en bolig.

I og med at jeg hadde en ganske så lav lønnsinntekt i fjor, fikk jeg imidlertid kun tilsagn om et lite lån.

 

Det hjelper ikke at man har en god egenkapital.

Man bør uansett ikke få et større lån enn det som inntekten tilsier at man er i stand til å betjene.

Egenkapitalen forsvinner jo når man investerer i boligen, og så sitter man der med lånet og en middelmådig lønnsinntekt……….

 

Jeg orker ikke flere økonomiske bekymringer med det første, så jeg er glad for at jeg valgte å leie i stedet for å kjøpe bolig………

Det lønner seg ikke, med tanke på dagens lave rente, men jeg trenger denne tryggheten og tid til å “Områ meg” nå.

 

 

Så kommer det “morsomme” :

 

Nå er jeg plutselig en “Interessant kunde” for banken.

 

Jeg får tilbud om høyere kreditt på “Mastercard”……

……gunstigere forsikringsordninger……

……lavere rente dersom jeg trenger et aldri så lite lån…….

……og flere andre fordeler.

 

Dersom jeg takker ja til tilbudet, vil jeg få tilsendt et nytt bankkort med en annen farge……..

……. som viser at jeg er en av “Fordelskundene” som banken synes det er verdt å ta litt ekstra godt vare på.

 

Først sa jeg ja til tilbudet……..

……men jeg har ikke signert avtalen ennå…….

 

For : Hvorfor er verden generelt sånn at man får gode tilbud og fordeler når man klarer seg godt……….

…..mens når man sliter, og føler seg tvunget til å komme med “Lua i handa”, så får man bare enda hardere vilkår???

 

Jo, jeg vet at det er mange som lever over evne. Det er “Luksusfellen” et synlig bevis på.

Når vi ikke er i stand til å styre økonomien vår, må det få konsekvenser – ellers lærer vi aldri!

 

Jeg er ingen “Super – Økonom”, men jeg har aldri flokset aldeles uhemmet og kjøpt masse, dyre luksusartikler.

Jeg er heller ingen “Gambler”, som foretar store investeringer, dersom jeg vet at det kan bety at jeg havner i et økonomisk uføre!

 

Mine største, økonomiske utskeielser foretok jeg da jeg slet med angst, depresjon og “ME”.

Da prøvde jeg ut alskens behandlinger og dyre kosttilskudd i et desperat håp om at noe eller noen kunne trylle meg frisk…….

(Men det er en annen historie!)

 

At i alt har jeg ikke blitt noe bedre menneske, som fortjener å bli møtt med mer respekt, fordi om jeg ikke lenger må be om henstand på regninger……..

……….eller søke om et midlertidig tilleggslån……….

……… eller må gå til det skrittet å hogge tømmer som ikke er hogstmodent…….

……….for å skaffe penger i kassa…….

(For ellers kom skattefuten og tok meg!)

 

Jeg er fortsatt bare Karidansen……..

…….men jeg har litt mindre anspente kjever……

…….og ikke fullt så høy skulderføring!

 

Om jeg takker nei til tilbudet, må jeg vel kunne kalles en stri og “dum” prinsipprytter……….

For det lønner seg jo å takke ja, så fremt jeg ikke begynner å dra kredittkortet i hytt og pine! 

 

Men……OM jeg signerer avtalen, tror jeg at jeg kommer til å dra det nye bankkortet, med “VIP – farge”…….

……… med en viss bismak i munnen……..

 

……….i alle fall til å begynne med……?

 

Vær så god…….?

(Bilde fra nettet)