Anastasia!

 

Her er hun……Sjølveste “Sjefsmassøsa”! Hun er født 1.april, så hun er en liten aprilsnarr!


På fluejakt i stuevinduet. Ser du godt etter, så ser du flua…….


Ei flue metter ikke mye, så en tur innom matskåla må til…….


Vi må jo leke litt da….papir og ulltråd gjør nytta si!

Som sin forgjenger, Violetta, har Anastasia funnet ut at det er best å følge med når Matmor skriver blogg. Hun spretter opp på skrivepulten, og legger seg på samme plass som Violetta pleide å gjøre.


Rare greier…..

 

Nå, disse første dagene, er det bare hun og jeg som er hjemme. Junior kommer hjem fra speiderleir i Gøteborg om et par dager. Han vet ikke om at vi har fått ny katt, for han har ikke tilgang på mobil og internett der han er… Tenker det er en som blir overrasket!

Dattera mi kommer hjem på sommerferie om ei drøy uke. Da blir vi flere til å dele på kosen som Anastasia er så utrolig raus med!

Foreløpig liker hun veldig dårlig å være alene. Hun skraper på dodøra og hyler når hun ikke får bli med. (Ett sted går grensen, synes jeg!)

Violetta lå også ofte i senga, men etter “nattakosen” la hun seg på ærbødig avstand. Det var litt sånn “Din side OG Min side” av senga…..I alle fall når hun kom til meg.

(Dattera mi har smalere seng, og er dessuten mer tålmodig enn meg…………)

Når det gjelder Anastasia er det litt annerledes….

Det er mer : “Din side ER Min side…..”

For ikke å snakke om  : “Din pute ER Min pute!”

“Skar vi snart ta kvællen, mor?

Ja, nå lurer du vel…..?

Onsdag formiddag satte jeg meg i bilen og dro til Fagernes………

Det er ca to timers kjøretur herfra. Turen oppover gikk veldig greit!

Hjemover var det litt verre……… Da hadde jeg nemlig med meg en liten passasjer……..

Og DEN passasjeren likte slett ikke å kjøre bil!

DET HØRTES GODT…..sånn ca hvert femte sekund – HELE veien hjem!

Nå skal jeg ikke gjøre det verre enn det var……. På forhånd hadde jeg nemlig alliert meg med søstra mi –  som bor på Dokka. Det er omtrent midt i mellom Brumunddal og Fagernes. Jeg avtalte at jeg skulle stoppe hos henne for å få en liten pause fra hyling og remjing!

Da vi kom dit, var passasjeren storfornøyd! Hun sprang omkring og koste seg verre!

Tilbake i bilen, startet spetakkelet igjen, men nå hadde sjåføren samlet krefter til ny dyst. Derfor gikk det gikk rimelig greit.

Nå har vi vært hjemme i nokså nøyaktig ett døgn………..

Passasjeren har slått seg til ro, og hun og jeg er i ferd med å bli bestiser…….

Hun har inspisert hele huset,….og tatt en klunk på pianoet. Jeg er overbevist om at hun er musikalsk, men notekunnskap er det foreløpig dårlig med…….. 

I natt fikk jeg altså hodebunnsmassasje og ørevask……..

Du må vente litt til……

……….men i morgen skal du få hilse på henne! 😀

 


Bestiser…..

(Bilde fra Google)

Hodemassasje og ørevask…..

 

Det har jeg fått MASSE av i natt. Det fulgte musikk med også…. Litt monoton, men absolutt behagelig….og beroligende!

Massøren var iherdig…..Hun hadde kanskje litt lange negler, men det fikk sikkert ekstra sving på blodomløpet i hodebunnen min!

Ørene mine har aldri blitt vasket mer nøye….TRO MEG!!!!

Mitt nye motto er :

– Bedre med motordur rundt øra……

……..enn hyl og skrik bak døra…..

Hva i all verden er det som skjer her??

Hva tror du? 😉

Vis respekt når du ferdes over tunet mitt…eller bruk en annen vei!!

 

Jeg har tidligere nevnt at jeg eier en landbrukseiendom.  Gardsveien går midt over tunet.

På den ene siden av veien er bolighusene. På den andre siden er driftsbygningen.

Mange bruker gardsveien min som gang –  og sykkelsti. Blant annet elevene som går på barneskolen rett nedenfor her.

Det er helt greit, så lenge de som ferdes på gardsveien tar normale hensyn.

Dessverre er det ikke alltid slik…….

Jeg har opplevd at skoleungene har stoppet opp, gått inn i hagen, klatret i trærne og forsynt seg med epler. Jeg har opplevd at det har ligget mjølkekartonger merket “Skolemjølk”og annet søppel i grøftekanten.

Dessuten har det skjedd at traktorer og redskap ikke har fått stå i fred her. Gjerdestaur har også blitt ødelagt.

Jeg leverte et brev til skolen for et års tid siden. Det ble sendt med elevene hjem.

Da ble det bedre etterpå….

Det er imidlertid noe som ikke er blitt særlig mye bedre :

Det er enkelte fartsbøller – både på sykkel, motorsykkel og bil, som synes det er stas å bruke gardsveien min som rallybane. Det har hendt at jeg har møtt på bilister i full fart på toppen av jordet her. Veien er såpass smal at det kan være vanskelig for to biler å passere hverandre.

Det verste er når noen kjører i full fres rett over tunet. Her på garden finnes det både to – og firbente. Dessuten er det stadig store kjøretøy som skal til og fra eiendommen. Slik er det på en gard der det er mjølkeproduksjon.

Jeg synes det er ille at vi som bor her kan risikere å bli påkjørt av fartsbøller inne på vårt eget tun. Det gjelder både syklister og bilister!

De som sykler/kjører som villmenn, risikerer også å bli skadet sjøl!!

Når man kommer fra oversiden ser det slik ut rett før man kommer inn på tunet her. Veien til høyre (rett etter treet) fører opp til låvebrua, mens veien til venstre fører inn til en liten leilighet der det bor små barn om sommeren……. Tenk hvis du kommer i full fart på sykkel eller i bil……og så kommer det noen rett ut i veien fra sidene her…..DET kan bli fatalt!!!!

(Det er brattere enn det ser ut til på bildet.)

 

Det går en vei parallelt med tunet. Det tar toppen ett minutt lengre tid å kjøre den veien framfor å kjøre over gardstunet. Den er asfaltert og beregnet på vanlig trafikk.

Gardsveien er ikke ment som en gjennomkjøringsvei for motoriserte kjøretøy!!

 

 I fjor høst brant et nabohus ned til grunnen. Det var sønnen min som oppdaget brannen og fikk varslet brannvesenet.

Jeg var ikke hjemme da brannen brøt ut, men da jeg var på vei hjem, måtte jeg kjøre rundt, fordi gardsveien var sperret av brannmannskaper.

På veien nedover møtte jeg på den ene bilisten etter den andre. Det ble kronglete å komme fram.

Da jeg endelig kom ned på tunet, sto det mange biler parkert der. Det var fullt av folk som sto ved siden av kårboligen for å få mest mulig oversikt over hva som skjedde.

Jeg sa ikke noe. Jeg var nemlig litt oppskaket fordi jeg hadde lurt på om det var her det brant. (Det var kvelden og mørkt.)

Etterpå tenkte jeg at det er en forferdelig uskikk å opptre slik. Det var flere av dem som hadde møtt opp her som jeg knapt nok kjente!

For det første kunne de skuelystne ha skapt problemer for redningsmannskapene. Det var en alvorlig situasjon, og det var fare for eksplosjon. Politiet holdt vakt utenfor her helt til neste morgen.

For det andre er det frekt å ta seg inn på andres eiendom, og parkere på tunet, uten å ha annen grunn enn at man er plagsomt nysgjerrig og sensasjonshungrig!.

Det er ingen forskjell på et gardstun og et vanlig bolighus i så måte!

Det er ikke riktig å ta seg til rette på andres eiendom!

Nå snakker jeg ikke om strandsone eller utmark.

Jeg snakker om å bevege seg tett innpå bolighus – slik at man nærmest kan kikke inn gjennom vinduene!

Derfor : Vis respekt når du benytter gardsveien min. Ta hensyn til oss som bor her!

Kjører du her bare fordi det er lettvint, eller fordi du er nysgjerrig:

BRUK DEN OFFENTLIGE VEIEN!!!

 

 

Hvorfor “må” damer barbere vekk hår på leggene….og hvorfor skal vi vise “kløft”?

 

Her om dagen fikk jeg en diskret påminnelse av Junior….

Vi hadde vært på butikken, og jeg hadde på meg singlet.

– Mor, håra under arma dine stikk’ fram!

Jeg synes ikke det er noe fint med Piasavakost under armene, så jeg tok en runde med barberhøvelen da jeg kom hjem.

Jeg glemmer det imidlertid hver vår, og får gjerne en “påminnelse” fra den yngre generasjon .

Så var det leggene…… I følge dattera mi er det helt PYTON at mor flyr rundt med hårete legger. En gang vi skulle i selskap, oppdaget hun at legghårene mine stakk ut gjennom nylonstrømpebuksa. (Jeg ser det ikke sjøl hvis jeg ikke har på meg briller!)

Da ble hun dypt beskjemmet……

Hun er langt fra noen jålepotte……

…….men hun har sine prinsipper!

Nå ser leggene mine slik ut : 

Vinterbleke og hårete……. det ser “verre” ut i virkeligheten enn på bildet.

Men : Er det egentlig så nøye?

Hvorfor “kan ikke” damer ha hår på legga? Hvem har “bestemt” det??

Dessuten : For hvem skal vi kle oss i åletrange kjoler?

For hvem skal vi pushe opp puppene, slik at vi skal kunne vise “kløft” i kjoleutringinga??

Er det for vår egen del…..slik at vi skal føle oss mer “vel” ?

Jeg liker å pynte meg i blant, og jeg vil gjerne være kvinnelig/feminin, men det betyr ikke at jeg trenger å vise så mye “kløft” – eller detaljerte konturer av rumpa mi.

Etter tre svangerskap og tre år med amming, er det ikke så mye “kløft” å skryte av heller. Det har det i grunnen aldri vært, for jeg er ikke særlig barmfager. Men puppene har dugd til hovedformålet : Nemlig å produsere mjølk!

Det er det viktig å huske på de gangene vi sitter fast i  :“Sjølopptatt og full av kroppskomplekser” – bobla vår.

 

Tilbake til legg – behåring :

Da jeg var lita, hadde jeg en lei tendens til å observere og kommentere alt jeg så….

En gang hadde mor besøk av ei venninne. Hun hadde solid hårvekst på leggene.

DET gikk ikke upåaktet hen hos vesle Karidansen……. Jeg kunne vel være fire – fem år.

– Åh, DU har mye hår på legga, du!, sa jeg til dama.

I ren desperasjon prøvde mor “Å pynte” på det :

  – Det har da je å, det!

 –  Næhei, det har du itte, men han FAR har mye hår på legga, han!

Det er sjelden vellykket å “pynte” på noe…….

Apropos “Pynte” :

Je trur je ler legghåra væra, je!

 

Vinterbrud til besvær……

Jeg har gått en halv blomsterdekoratørutdannelse. Eller, jeg har vel ikke det en gang, for jeg gikk bare halve skoletida. Jeg begynte med friskt mot i en alder av 49 år, men jeg fant ut at det ikke var denne veien jeg skulle gå. 

Jeg slet med den praktisk/ tekniske biten. Jeg er vel ikke utstyrt med Ti – tusen tommeltotta, men jeg er heller ikke av de mest fingerferdige……

En gang skulle vi lage brudebukett til en vinterbrud:


Jeg fant en brudekjole som så omtrent slik ut. (Bilde fra Google)

Så ville jeg lage en sart og smekker brudebukett……..

Jeg begynte friskt, og laget en ramme i metall. Hjerteformet skulle den være! Så festet jeg perler rundt hele ytterkanten. Deretter vevde jeg et nett av “sølvtråd” som jeg monterte inne i ramma. Det skulle fungere som feste for blomstene.

SÅ begynte trøbbelet. Jeg slet noe vanvittig med å få festet blomstene i ramma…

Det ble rett og slett ikke pent…… Jeg klarte ikke å feste blomstene slik at de fulgte formen på ramma og dannet en harmonisk helhet……..

Sånn ble det…… det var nesten så tårene trillet hos Karidansen. Forhåndsbildet av brudestasen (som jeg hadde laget inne i hodet mitt)….

….var nemlig så utrolig fint!!!!! Egentlig er det nesten ikke en bukett heller….men litt originalt er det da i alle fall!

MEN : Jeg måtte jo lage knapphullsblomst til elendigheten også…….


Den ble ikke så¨verst…

 

Jeg har tatt vare på ramma til brudebuketten. Den henger i stua….

Slik ser den ut i dag….  Rosene plukket jeg vekk ganske fort, så det er bare det som var grønt og hvitt som er igjen.

Ramma er da litt fin i alle fall……

På baksida er det et håndtak som bruden skulle ha til å stikke hånda inn i…..

 

Det blir nok aldri så jeg kommer til å tilby meg å lage brudebukett til noen……

…men jeg synes det er moro å kreere litt …på ulike vis!

 

Noen ganger er det…….. ikke HELT ålreit…….

I dag fikk jeg en e-post som jeg oppfattet som litt “sur”. Det var ikke et svar på noe jeg hadde sendt. Det var bare en person som hadde behov for å få ut litt gørr……

Jeg merket at jeg sukket litt og at piggene spratt ut da jeg så meldinga….. Jeg skjønte ikke helt poenget med å sende fra seg noe slikt…..

Jeg vet imidlertid så inderlig vel at jeg har et valg : Skal jeg la det gå inn på meg, bruke energi på det og irritere meg over det….eller skal jeg la det skli forbi…..

Jeg går inn for det siste. Jeg har absolutt ikke gjort noe galt overfor den personen. Det var ikke fra en nær bekjent av meg….og jeg ser at det halvsure gulpet handler om den andre……. ikke om meg….. Det dreide seg om en bagatell…ikke noe å lage styr ut av i det hele tatt!

Det er mye læring i å motta en slik melding. Gjennom livet har jeg da sendt fra meg noen sure gulp sjøl…..som andre sikkert har fått en guffen følelse av!

Kanskje oppfattet jeg det som surere enn det var ment…fordi humøret mitt er litt labert akkurat nå……

For nå sitter jeg nemlig her og synes litt synd på Karidansen …….. savner Violetta-pusen….og synes det er litt trist å være alene på en lørdagskveld. Det er kanskje derfor jeg ble litt oppgitt over den meldinga….

Det var ikke så mye som skulle til…akkurat i kveld….

Noen ganger er det slik, men det er tankene mine rundt det som gjør at det kjennes ubehagelig og leit. 

Så nå kjente jeg at jeg hadde behov for å “betro” meg litt…..

 

I morgen har jeg lyst til å lage noe av blomster!

Jeg blir jo inspirert av dere damene som legger ut bilder av det dere har laget!

Denne laget Margrethe fra utifriluft i dag : Sommer-l?rdag

Man må jo bli i godt humør av en slik kreasjon! 😀

Ha en riktig god kveld! 😀

Jeg har ikke gjort det!

Å bli beskyldt for noe en ikke har gjort, og ikke bli trodd når en bedyrer sin uskyld…..

…..det er er vondt!

I sær når en ikke har mulighet til å bevise at en er uskyldig.

Jeg leste nettopp en artikkel om en mann som hadde blitt dømt for mord en gang på 50-tallet. I alle årene etter at han kom ut fra fengselet prøvde han og flere rundt ham å bevise at han var feilaktig dømt.

Nå er han død. Han opplevde aldri å bli renvasket.

Tenk for en skjebne….å bli feilaktig dømt for drap… Det er flere som har opplevd det. Noen har nådd fram i rettsapparatet – og det har blitt bevist at de er uskyldige i det de har blitt dømt for.

Heldigvis er det ytterst få som kommer i en slik situasjon………

Mange av oss opplever imidlertid å bli beskyldt for noe vi ikke har gjort.

Ei hønsefjær kan som kjent også bli til fem høns……..

Da jeg gikk på ungdomsskolen, var det en lærer som ofte ga oss uforberedte lekseprøver. Vi hadde kanskje bare ei eller to sider å lese på. Hadde man lest godt på de to sidene, så var S’en sikret!

En dag, da vi nettopp hadde fått igjen ei prøve, så jeg at ei av jentene i klassa satt for seg sjøl og skrev iherdig. Hun var rød i fjeset og blank i øynene.

Hun hadde fått i “straff” å ta prøva på nytt, fordi læreren mente hun hadde jukset….

Det eneste “beviset” var at læreren syntes hun hadde levert en besvarelse som ikke sto i forhold til hva en kunne forvente av henne!

Denne jenta kom fra et “vanskelig” hjem. Hun hadde en far som var glad i flaska, og noen brødre som ikke var “mors beste”.  Hun var “Den ordentlige” i den familien. Hun gjorde det rimelig bra på skolen, og det var sjelden eller aldri noe tull med henne. Hun var vant til å ta mye ansvar, blant annet for yngre søsken.

Etter timen pratet jeg med henne. Hun var ganske fortvilet : – Jeg har ikke jukset, sa hun. Det året var jeg tillits – elev i klassa. Derfor ble jeg og venninna hennes med henne for å snakke med klassestyreren. Han opptrådte ganske unnvikende, og ba oss snakke med den aktuelle læreren.

Da ville ikke de to andre bli med, så jeg gikk og snakket med henne alene. Vanligvis var jeg ikke så tøff, men denne gangen følte jeg virkelig at læreren hadde gjort et overtramp. Derfor turte jeg.

Hun trodde meg – i alle fall tilsynelatende. Neste time ba hun jenta om unnskyldning….foran hele klassa.

Like fullt hadde læreren vist en holdning som ikke var noe å være stolt av…..

Da jeg gikk på videregående, kom jeg veldig på kant med en lærer. En gang ba han meg og en annen elev om å bli med ut på gangen. Vi hadde nettopp fått igjen en prøve. Besvarelsene våre var såpass like at han var sikker på at vi hadde jukset. Jeg satt bak henne, så det var tydelig hvem som var utpekt som “Hovedtiltalt”.

Jeg hadde fått en karakter som var noe bedre enn hennes.

– Hvordan kan jeg klare å få en bedre karakter enn henne ved å se på det hun har skrevet?, spurte jeg.

Han svarte at det ikke overrasket ham at jeg hadde fått til DET – så utspekulert som jeg var. Han og jeg ble aldri perlevenner………. for å si det mildt! Jeg fikk nedsatt karakter i faget. Jeg snakket med klassestyreren min om det.

– Han er gal!, sa klassestyreren. DET burde han vel ikke ha sagt, men det gjorde sitt til at jeg fikk mot til å krangle med “Den gale”……….og karakteren ble endret.

Poenget er : Hvis vi sitter i en maktposisjon – kan vi misbruke den. Vi klarer aldri å være 100% objektive. Er det noen vi ikke liker så godt, kan vi (kanskje delvis ubevisst) utnytte vår maktposisjon…….

Det er skummelt….

Det KAN få fatale følger!

Var det noen som sa at ungdommer IKKE kan å oppføre seg???

 

I går så jeg et eksempel på det stikk motsatte!

Jeg var nemlig på skoleavslutningen for 10.klassingene i Brumunddal.

Det var et flott og høytidelig arrangement. Samtidig var det akkurat passe mye lekent og løssluppent!

Det var ungdommene som hadde en god del av ansvaret for programmet. De hadde rollene som både konferansier, talere og underholdere. 

Og de klarte det med glans!  De bittesmå “feilskjærene” underveis var bare sjarmerende. Det var INGEN av ungdommene som opptrådte ufint på noe vis.

Utdelingen av vitnemål fungerte knirkefritt. De unge marsjerte opp og ned fra scena på geledd. Det var både vakkert og rørende å se på!

 

 I og med at jeg kan være litt Hurpekaridansen, klarer jeg ikke å unnlate å komme med et lite….. MEN….

MEN : Det handler så absolutt ikke om ungdommene……

 

Rett nedenfor meg satt det to karer……..(trolig fedre til noen av 10.klassingene)

Ved en anledning flirte de og kommenterte antrekket til en av de kvinnelige lærerne.

Ja, det var et par yngre damer som hadde på seg minikjoler. En av dem hadde en svært ettersittende, kort, trikotlignende kjole og høye platåsko.

I en slik anledning var det kanskje ikke et godt valg av antrekk …. Det hadde passet bedre i en privat, uhøytidelig sammenkomst……

……..enn når man kommer som lærer på en grunnskoleavslutning der elevene skal være hovedpersoner…….

De aller fleste ungdommene var dessuten kledd i bunader, lange kjoler/dress.

Like fullt trenger ikke voksne mennesker, som attpåtil er der i rollen som forelder, å oppføre seg slik!! Det var sikkert bare de som satt nærmest som hørte det, men de kunne ha beholdt tankene om antrekket inne i hodene sine – i alle fall der og da.

Hva slags forbilder er vi for ungene våre hvis vi har for vane å sitte å flire, kommentere –  og nærmest gjøre narr…….

………når vi er invitert som gjester/publikum???

 

Før arrangementet startet for fullt, minnet de unge konferansierene oss om at alle mobiler skulle settes på lydløs.

Det som er så merkelig er at det ALLTID er en eller flere mobiltelefoner som begynner å ringe, UANSETT!!

Det skjedde i går også.

Bip-bip-bip-bippippipipp….

Rett bortenfor meg satt det en dame som tastet iherdig på mobilen  sin.

Det skjedde attpåtil under utdelingen av vitnemål! Er det SÅ vanskelig å få telefonen over på lydløs??

 

Nei, det var ingen ungdommer som opptrådte ufint i går.

 Noen av dem opptrådte fint på tross av at de hadde foreldre som ikke klarte å vise normal folkeskikk!!

Sorg over et dyr – en “Sorg i miniatyr”………?

 

Vi har nesten alltid hatt katt her i huset. Jeg har skrevet om katten min før.

Violetta-pusen!

Innlegget kan du lese her : Karidansen – en elendig Katteoppdrager……

Violetta har alltid vært glad i å farte litt. I sær om sommeren.. …

Derfor reagerte jeg ikke så mye på at hun hadde vært borte i tre dager…..for det har ofte skjedd…..  Hun har vært en dyktig musejeger og har som regel verken vært merkbart tynnere eller skrubbsulten etter “løpeturene” sine. Og så har hun kommet hjem, med halen rett til værs og hilst meg med mjuke mjauelyder……strøket seg rundt bena mine og vært kosete og intens…..

……..men onsdag kveld fikk jeg en trist beskjed :

Pus har blitt drept av slåmaskina.

Han som fant henne hadde gravd henne ned bak fjøset, og det var nok like greit. Jeg er glad det ikke var jeg eller Junior som fant henne, for det hadde ikke vært noe trivelig syn.

Katter er jo normalt veldig raske dyr, som lett kommer seg unna. Likevel skjedde dette. Antagelig har hun gjemt seg i graset. Da hun hørte lyden av traktoren som nærmet seg, krøket hun seg instinktivt sammen og lå helt stille i påvente av at “Faren skulle være over”. Jeg tror det er det som har skjedd.

Hun var en katt med sterk personlighet!! Skikkelig leken og full av spillopper!!

 Slik er det å ha dyr. Mange gleder, men også noen sorger.

Akkurat nå synes jeg det er “kjett” !

Det er rart………. Jeg tror at når vi mister et kjæledyr og feller noen tårer for det…………………så får vi utløp for mye annen sorg også.

 – Det er godt for sjelen å gråte, var det noen som sa en gang.

Ja jeg tror det. Jeg ble overrasket over min egen reaksjon onsdag kveld og i går formiddag…. at den var såpass sterk.

Jeg fikk ikke sove, og tårene trillet.

Mange er helt knust når de mister et kjæledyr.  Det ER leit å miste sin firbente venn…..

Jeg prøver å være litt nøktern. Kanskje har det å gjøre med at jeg har bodd på gard store deler av livet og har vært vant til at dyr må sendes på slakteriet eller kanskje nødslaktes på båsen…..

…..men det blir likevel noe annet med et kjæledyr.

For meg er sorg over et dyr  “En sorg i miniatyr”. Jeg synes det er leit, men det er ikke en sorg som varer lenge. Det er tomt og trist med det samme, og så går det ikke så lenge før det “bare” er litt vemodig. I alle fall har det vært slik med de kattene jeg har hatt før .

En katt er så sjølstendig. Den kan være både kosete og hengiven når den VIL, men den bestemmer SJØL.

En hund føles mer som en trofast venn…..tror jeg………..

Jeg har aldri hatt en egen hund, men det var elghunder på garden der jeg vokste opp. 

 


Her er Violetta i skittentøyskurven….. Hun var knapt ett år på dette bildet!

 

 

Dette er den ene av kattungene som Violetta fikk for ett og et halvt år siden. Hun heter Aria og lever, så vidt jeg vet, i beste velgående. Den andre kattungen heter Medusa  og er nesten prikk lik Violetta. Medusa bor hos min niese og hennes samboer!

Om jeg kommer til å lete etter en ny katt?

Akkurat nå vet jeg ikke….

– Det er jo stuss’li hvis vi ikke har et dyr som springer rundt her i huset, da. Det har vi jo støtt vært vant til ……….. sier Junior.

Vi får se………