Jeg var en tur på UNO i Brumunddal i dag. Dessverre skal butikken legges ned i løpet av en måned, og det synes jeg er synd…. De har så fargerike og behagelige klær der… Det er ganske dyre klær, men de holder seg i vask etter vask.

Litt sånn bohem-aktig stil…. og det liker jeg!

I dag kjøpte jeg piratbukse, tunika og jakke.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Og så foreslo dama i butikken at jeg kunne ha tørkle i håret…..

Det ble liksom prikken over i’en…….

Jeg har jo en forkjærlighet for knall turkis og limegrønn, og det går igjen i garderoben.

Godt å friske opp, for nå har jeg gått i den gamle, svarte treningsoverallen og joggesko i noen dager.

Har to nesten like overaller, så da blir det ikke mye variasjon i hverdagen!

Ja visst er det praktisk….men svært lite feminint! Nå var det dessuten lenge siden jeg hadde kjøpt meg klær.

Ja, bildet ble litt mørkt. Det hjalp ikke at jeg satte inn en liten sol heller…….. I og med at jeg ikke har lært meg det med sjølutløser, så “jukset” jeg litt, slik at jeg fikk gjemt kameraet bak en blomsterbukett!

Noen ganger har vi behov for å lufte oss….til en god venn, eller til noen andre vi stoler på.

Kanskje ønsker vi å høre den andres mening om en sak……eller kanskje har vi bare behov for å bli lyttet til.

Det er fort gjort å gå inn i rollen som “Rådgiver” når noen betror seg til oss. 

Jeg har gjort det mange ganger. Jeg har nesten ikke tatt meg tid til å høre budskapet, før jeg har skissert løsninger og kommet med velmente råd.

Om en person beklager seg over noe, eller tilkjennegir at han eller hun er trist og lei, så er det ikke sikkert at vedkommende ønsker å motta “Råd” fra meg. Jeg går fortsatt i den grøfta – både titt og ofte……… (Men jeg tror jeg har moderert meg! )

 – Nei, nå må du ikke tenke så negativt – tenk på hvor mye du har å glede deg over!

Hvem har ikke sagt…..eller hørt akkurat det?!

Vi har så lett for å tro at vi “forstår” hverandre….men vår “forståelse” er farget av vårt eget.

Det er så godt å bli møtt der man er…AKKURAT NÅ. Få aksept for at man er lei seg, og hjelp til å godta at det er litt tungt. 

Å være trist er ikke farlig. Det er normalt å være litt trist i blant. Akkurat som det er normalt å være glad!

Den tristheten jeg snakker om her er ikke det samme som tungsinnet man kan føle ved en dyp depresjon.

Jeg tenker heller ikke på det jeg vil betegne som en generell tendens til å gå i offerrolle, svartmale, sutre og klage over alt og alle!

I slike tilfeller kan det være like greit å sette foten ned og si at nok er nok! Ingen er tjent med å sitte fast i en offerrolle over lang tid!

Jeg snakker om den tristheten og sårheten som ( i alle fall tilsynelatende) har en konkret årsak. Den som kan oppstå når har det skjedd noe leit….noe man har blitt skuffet over fordi man har skapt forventninger oppe i hodet sitt!

Hvis vi klarer å akseptere tristheten og blir møtt av medmennesker som lytter i stedet for å komme med råd og løsninger, så er det GODT!

Noen ganger er det nok å bli lyttet til….

….og så kommer vi trolig fram til løsningene sjøl….

…….etter hvert!

Lydhør….

(Bilde fra Google)

Som dere vet, var jeg på workshop på Lillestrøm i går. “Er livet enkelt?”  Ja, livet er jo stort sett hva du gjør det til…. og tenker det til…….

…..veldig enkelt sagt!

Jeg skal ikke si så mye mer om det akkurat nå…… 

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Mot slutten av work-shopen gjorde vi nemlig noe som jeg syntes var veldig moro. Jeg hadde aldri prøvd det før!

…..eller det vi si : Jeg er en av dem som helst må ha en penn i hånda når jeg snakker lenge i telefonen. Så sitter jeg der og skribler og lager krumelurer mens jeg skravler…og lytter……

Hvis dere søker på nettet, vil dere se at dette er en kunstform. Karidansens versjon blir “barnehagetegning” i forhold til de som virkelig er eksperter, men jeg koste meg skikkelig. Jeg er en av dem som “ikke kan å tegne”, men man behøver ikke være “flink” til å tegne for å få til dette!

Tegninga er nok ikke ferdig ennå, men jeg klarer jo ikke å vente til den blir det…… før jeg må VISE FREM!!

Man bruker vannfaste tusjer med ulik tjukkelse og et spesielt tegneark, slik at strekene ikke flyter utover. Konturer markeres med tjukkere penn underveis. Det er det som gir den spennende effekten.

Denne kunstformen er veldig “fri”. Det meste er lov, og bare fantasien setter grenser…

Så der satt vi,tre voksne damer, og tegnet med tunga rett i munnen! Vi satt ved et spisebord med voksduk på, så jeg fikk litt sånn “Lita jente” – følelse…..og det hadde jeg ikke noe i mot!

Først smugtittet jeg bort på hun som hadde gjort det før….men jeg fant fort ut at her det var mest om å gjøre å boltre seg som fisken i vannet!!!! 

Har du prøvd “Zentangle” før?

Den evige kursdeltager…..

Det er Karidansen….

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Eller i alle fall en av dem.

Det er ikke noe galt i å gå på kurs. Jeg synes at jeg har fått mange aha-opplevelser.

Det som er viktig…… er å sortere…..

Hva fungerer for meg?

“Oppskrifter” fungerer ikke så godt…for Karidansen.

Jeg lar meg “stresse” av å følge oppskrifter som andre har laget…

Og så lar jeg meg stresse fordi jeg ikke klarer å følge oppskriftene som andre har laget….

Da jeg var 4-5 år skulle jeg begynne på danseskole…….

Jeg var der EN gang……..og satt på fanget til mor hele tida. Danselæreren kom flere ganger og prøvde å lokke meg ut på gulvet…

Men …nei……det ble altså bare med den ene gangen.

Jeg merket at mor var litt oppgitt….over den sære ungen sin……

Jeg var på ett vis så sjenert……..og litt snål…….og kunne samtidig være temmelig sta…..

Dessuten :

– Je vil itte danse slike danser som ANDRE har fønni på! Je vil finna på SJØL!  

Såpass måtte da vel mor skjønne!!!

Karidansen …..som itte ville danse… Her mellom tre og fire år – med min eneste ordentlige dokke “Tungedokka” –

(som var så stor og tung). Jeg ser litt “Tuppin” ut her! (Les : trassig og småsur!)

Jeg har en tendens til å være veldig entusiastisk de første dagene etter at jeg har vært på kurs.

DENNE gangen skal jeg virkelig følge opp, altså!

Og så gaper jeg for stort…..

….og så ender det med at jeg gir opp hele greia……..til slutt.

Æsj…detta funker jo ikke !

Ja, ja – det var jo egentlig det jeg visste…at jeg ikke ville klare å gjennomføre denne gangen heller….

Nei, det er IKKE kursholderens skyld…….eller ansvar…..

Je vil finna på SJØL!

I alle fall gjøre det til mitt eget…. i den forstand at jeg finner min måte å følge oppskrifta på. Kanskje jeg bare følger den litt …..

Jeg har møtt på folk som har vært på kurs med Anthony Robbins…….  De har vært “høye” og kjempeentusiastiske, og kommet hjem med stjerner i øynene…….

De har gått på glødende kull uten å brenne seg … fordi de trodde på at de ikke skulle brenne seg…

Og det er jo flott! Jeg tror det meste er mulig når man tror på det! Og det er absolutt mer mellom himmel og jord enn vi aner. DET tror jeg også på!

Jeg har “sett lyset” mange ganger jeg…når jeg har vært på kurs…men det har sluknet igjen…….. nesten like mange ganger…..

Så : Hva med tida  etterpå…… Når lederen og fellesskapet OG massesuggesjonseffekten er borte…….

……og man skal klare seg på egenhånd igjen?

Det er jo DEN tida som virkelig gjelder!

Og det er DEN tida jeg ikke har hatt nok sjøldisiplin til å få ordentlig flyt i…..

I dag skal jeg på en work-shop på Lillestrøm. Egentlig skulle den vært i Brumunddal, men arrangementet ble flyttet.

Jeg har vært på et par samlinger tidligere, og har følt at det som har blitt sagt har “talt”  til meg på mer enn en måte!

“Er livet enkelt?” – er “overskriften” . 

 I den grad livet kjennes vanskelig, så gjør vi det nok vanskelig….. mer enn vi aner.

Vi kan velge å gjøre livet enkelt…i alle fall mye enklere.….

I dag setter jeg meg på toget til Lillestrøm…… Jeg skal møte noen damer jeg aldri har møtt før…

……..og kanskje noen jeg HAR møtt før?

Jeg gleder meg! 😀

Ja, de fleste av oss har vel prøvd DET…en eller annen gang……

…….og så forteller vi om det……….

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

…..noen ganger ned til minste detalj…..

Jeg har også gjort det….men jeg kan ikke skryte på meg så mange fyllekuler….

……så jeg har ikke så mye å bidra med i fylledebatten….

Det er vel ikke akkurat noen bragd…..å drikke seg full.

Det krever verken stor fysisk/mental styrke eller lynende intelligens.

Det er egentlig bare å kjøpe (eller lage) vin/sprit, sette flaska/ glasset foran munnen, gape opp og svelge ned……..

Før eller senere bli man dritings….helt garantert!!

Kanonfulle folk er som regel ikke så veldig sjarmerende……..

De gangene jeg har fått i meg for mye, har jeg hatt en tendens til å bli fnisete, fjollete….og skravlete.

Om jeg har hatt lett for å trampe i klaveret når jeg har vært edru, så har jeg i hvert fall hatt lett for det når jeg ikke har hatt vett til å sette fra meg glasset! 

For noen år tilbake var jeg i et selskap. Det var en godt voksen mann som hadde rundt tall.

Jeg kjente ham ikke godt, jeg var “medbedt” som “dama til noen”.

Jubilanten virket som en beskjeden, behagelig fyr. En mann som jeg oppfattet som veldig “korrekt og dannet”. Og det tror jeg han stort sett var også…..

….men han var med i et jaktlag!!

Og Gutta Krutt  fra jaktlaget hadde litt av hvert å fortelle!

Jubilanten hadde nemlig blitt drita full i koia han! Så drita hadde han blitt at han hadde stått med hodet ut av vinduet om morran. Å fy f… som han hadde SPYDD. Han hadde tatt feil tannbørste etterpå, så da hadde det jammen smakt spy av tannbørsten til den ene jaktkompisen også!!

Dette ble fortalt mens vi satt og spiste den nydelige maten som jubilantens kone hadde laget.

Ungene og svigerbarna var også med i selskapet….. Jeg tror ikke de syntes det var så veldig festlig å høre om “Fyllkula hass Far”. Flere av gjestene, inkludert undertegnede, krympet seg og syntes det var leit………

Skal man holde en tale for en jubilant, så er det vel ikke om å gjøre å henge ut vedkommende?

Det er noe med tid og sted….

Jeg har snakket med flere personer som har vokst opp i hjem der den ene eller begge foreldrene har hatt alkoholproblemer.

Det har vært historier om utrygghet, frykt og alt for mye ansvar ……..alt for tidlig!

Det kan være koselig “med noe i glasset” i et festlig lag, ute på byen…. eller foran peisen hjemme….en gang i blant…

……..men hvorfor er det tilsynelatende så stas å “skryte” av at man har vært…..

….drita full?

Koselig å få ei vinflaske….  særlig når den er så vakkert “anrettet”.

(Bildet har jeg hentet fra Google, og det er Førde Blomster som har laget dekorasjonen…..)

Ja, jeg var det! Sint og fortvilet fordi alt virket så kronglete…

Det var vanskelig å nå fram til saksbehandlerne. Jeg sendte brev jeg aldri fikk svar på og ba om timeavtaler som jeg ikke fikk…..

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

…..eller jeg fikk dem først etter flere måneder. Noen av saksbehandlerne virket uvennlige og nonchalante.

– Nav er en ugjennomtrengelig mur som det er umulig å komme i kontakt med.

Dette er ikke mine ord, men jeg følte det på samme måte.

Jeg syntes livet var urettferdig : Hvorfor kunne jeg ikke bare få en varig uføretrygd i stedet for å være henvist til å leve i evig usikkerhet og utrygghet?

Ville jeg få fornyet tilbud om arbeidsavklaringspenger? Hvis ikke – hvordan skulle jeg klare meg? Jeg følte meg jo så elendig at bare tanken på å gå ut i jobb virket helt fjern!

På de verste dagene orket jeg omtrent………..

………ingenting!

Jeg tok meg sjøl i å være bitter og sint..

Jeg tok meg sjøl i å skule til andre:

– Hvorfor i alle dager har HUN fått innvilget full trygd! Hun ser jo ut til å fungere mye bedre enn meg!!

I dag ser jeg litt annerledes på det. Hva visste jeg om andres arbeidskapasitet? Hvilken rett hadde jeg til å dømme andre?

Dessuten : Hvorfor i alle dager skulle jeg bruke den vesle energien jeg hadde til å sammenligne meg med ,og ergre meg, over andre?

For noen år siden, mistet jeg retten til arbeidsavklaringspenger.  Jeg valgte nemlig å kjøre et løp som Nav ikke godtok.

Da jeg satt i det siste møtet med saksbehandleren, sa hun :

– Dette blir tøft for deg, men jeg tror du har styrken og gutsen som skal til for å klare det!

På den ene siden vokste jeg litt der jeg satt. En del av meg var den Sterke, Stolte Kari som aldri gir (helt) opp.

På den andre siden kjente jeg på den Redde, Vesle Kari som ønsket seg omsorg, forståelse og trøst. Litt mistroisk var jeg også :

– Du mener det nok ikke  –  du sier det bare for å få opp sjøltilliten min, og for å innbille meg at jeg fikser det!

Jeg fikk imidlertid en viss respekt for denne saksbehandleren. I den tida jeg hadde henne som veileder viste hun meg nemlig noe som langt fra alle saksbehandlerne hadde vært i stand til å vise :

Fasthet –  og samtidig ydmykhet og forståelse!

Dessuten hadde hun et synlig handicap som helt sikkert hadde gitt henne rett til delvis uføretrygd. Hun var åpen om handicapet sitt, og i den forbindelse spurte jeg henne om hun hadde full stilling.

Det svarte hun bekreftende på!

Hun viste meg at arbeidsevnen sitter veldig mye i hodet!

Det betyr ikke at alle som har uføretrygd er late, arbeidssky individer.

Slett ikke!

Jeg tror heller at det betyr at arbeidslivet blir for tøft fort mange. Hele livet blir for tøft.

Kanskje legger vi lista så høyt for oss sjøl at målene blir uoppnåelige!

Kanskje er vi alt for hårsåre og nærtagende….. slik at det som enkelte andre ser på som bagateller, blir blåst opp til noen voldsomme greier oppe i hodene våre.

Man kan bli utslitt av, og et offer for, egne tankemønstre.  Det er jeg et bevis på!

Jeg kan fortsatt kverne mye på de samme tankene.

Jeg kan føle at jeg står på stedet hvil.

Men jeg er glad for at jeg, for lengst, er ute av Navsystemet, og står på egne ben igjen.

Jeg tenker at jeg skal være takknemlig for at livet ikke ga meg den løsningen som fortonet seg som den enkleste og beste der og da :

100% varig uføretrygd……

Da vet jeg ikke om jeg hadde klart å komme tilbake…

Jeg har opplevd at folk har sagt til meg at de aldri hadde trodd at jeg skulle klare å gå ut i jobb igjen….

Jeg tror en varig uføretrygd fort kunne ha blitt en sovepute for meg! Ingen store krav fra omverdenen….kunne sove lenge hver morgen og gjøre bare det jeg orket og hadde lyst til…

Jeg trenger noen faste rammer i livet mitt (bare de ikke blir for trange)

Jeg trenge en viss motstand for å få fram fighterviljen… Ikke så mye motstand at jeg omtrent sliter meg ut på det…

Bare akkurat så mye at jeg får meg noen spark i baken…… og må ta tak i livet mitt….

…med jevne mellomrom!

‘

Nå ønsker jeg meg rundt 60% stilling som ansatt…….  ( I dag har jeg kun 20% stilling mens resten er ekstravakter)

Det ville gi meg den stabiliteten og tryggheten jeg trenger….

…for fullt ut å kunne nyte friheten ved å være delvis freelance….. Det er jeg overbevist om!

Så gjelder det å finne den jobben…og tro at den finnes!

Jeg ønsker meg en jobb med en viss fleksibilitet i forhold til når jeg vil jobbe. (For eksempel ved at jeg i blant kan jobbe inn dager og avspasere.)

Jeg ønsker meg en jobb der jeg kan ha en viss innflytelse og ha anledning til å være med på å utforme – uten at jeg trenger å være “sjef”.

Jeg ønsker meg en jobb der jeg kan være kreativ!!

Så da sender jeg det ønsket ut i verden………

…….og forestiller meg at det allerede er i boks!

Det sitt no’n karer ve’ et kafebord……

Døm er opptatte me’  å løse….

….alle problema i væla….

Døm vet akkurat å som sku ha vøri gjort…

….både her og der…

……kæn du si…..

Døm synse og mene …

….og tala på tvers…

…..og litt forbi hinan….

Innimellom er døm neom me’ nævan…

……og…….klør seg……

…og hufse’ litt…….

…..der det trengs mæst……

Døm sku’ bære væta….

…..at kjærringa som sitt rætt bortafor døm…

….. er så full tå flir….

……at a’ høll på’ sprekk‘ !

– Kari!!! Du ække SANN,altså! Hadde det vært meg, så hadde jeg kastet meg rundt halsen på ham og sagt TUUUUUUSEN TAKK!

Det var ei venninne på videregående som sa dette til meg.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Jeg hadde nylig kollidert på sykkel….med en annen syklist…

Det gikk forholdsvis bra, både med den eldre mannen og meg. Jeg fikk et lite brudd i nesa, og det leget seg ganske fort.

Sykkelen hadde derimot fått åttetallsfasong og måtte til “Sykkeldoktor’n” i “Leiret”.(Betegnelsen blir brukt om sentrum i Elverum)

Han Bjarne var en sindig og behagelig kar som drev eget sykkelverksted i “Leiret”. Jeg hadde vært innom ham flere ganger for å få fikset småting på sykkelen. Jeg likte meg godt på sykkelverkstedet. Det var noe lunt, behagelig og tillitvekkende over Bjarne.

Ingen store fakter eller unødig snakk……

Bare ro……. og samtidig effektivitet og solid arbeid….

Da Bjarne fikk se hvor ille det sto til med sykkelen min, ante jeg et lite smil i øyekroken…  

Jeg så vel litt miserabel ut jeg også….der jeg sto med opphovnet nese og solid blåveis!

Han lovte imidlertid at han skulle gjøre det han kunne.

Noen dager senere kunne jeg hente sykkelen. Den var (nesten) god som ny. Jeg betalte ikke mange kronene heller.

– Takk skal du ha!, sa jeg og strakte fram handa. Bjarne svarte med et fast håndtrykk og et lunt smil.

Det var da venninna mi og jeg hadde kommet oss ut fra sykkelverkstedet….

……at hun kom med utbruddet sitt.

Hun kunne ikke skjønne at det gikk an å oppføre seg så lite overstrømmende som jeg hadde gjort!!

Jeg ble litt irritert :

– Jeg tror at jeg mente minst like mye med den takken og det håndtrykket som du hadde ment ved å gi ham en stor klem, sa jeg.

Ja, jeg tror faktisk det! Vi er forskjellige, og det ene er ikke nødvendigvis “bedre” enn det andre.

Dessuten ante jeg at Bjarne syntes det var mer enn godt nok med et håndtrykk og et “takk”.

Jeg tror faktisk han hadde blitt forlegen og brydd hvis jeg hadde “overfalt” ham med en klem……

Jeg har hørt noen si :  – Hun er så flink til å klemme!

Å klemme er vel ikke noe vi skal være “Flinke” til?

Det er noe som skal føles naturlig….

…… og komme fra hjertet……?

 (Bilde fra Google)

Jeg tok meg en liten kveldstur til Hamar på søndag. Jeg ruslet litt omkring, og så tok jeg noen bilder med mobilen. Disse er tatt i en liten park rett ved jernbanestasjonen.

En liten idyllisk lomme midt i travelheten ved stasjonsområdet….. Det er også hvitmalte benker her, omkranset av syrinhekk.

Litt nostalgisk og ganske så vakkert…….

Så godt at det blir laget slike små oaser. Så fattige vi ville bli uten kunst……. i en eller annen form…

……..enten det er menneskeskapt….

……..eller er naturens egne kunstverk!