Vann……

 

Ja, da er det klart for Frodith-utfordring nr 2 : 

 

EN…….

TO……….

TRE….!!

 

Jeg kan love dere en ting : Dette blir det NÆRMESTE dere kommer…….. å få se Karidansen – kun iført badehåndkle!!!!!

 Sånn ser speilet ut når jeg kommer rett ut fra dusjen….i alle fall det øverste bildet.  Jeg har “Hjulpet til” litt på de to andre bildene!

Når man har tatt en god og varm dusj….da blir det masse vanndamp på speilet!

Gleder meg van(n) vittig til å se hva dere har funnet på……… Det skal jeg sjekke i ettermiddag, når jeg er ferdig på jobb! 😀

 

Vår-yr

 

Nå har jeg vært og kikket litt på et par andre blogger….og flere skal det bli i løpet av kvelden!

– Dætta er for dåli’ , Kari, nå lyt du by åt du og  – sa jeg til meg sjøl, da jeg hadde sett et par eksempler på hva dere andre har gjort!.

Så derfor :

Utsikt fra verandaen min….. Kan bli vår-yr av sånt!


Stemorsblomstene skal snart ut i verandakassa. Må ha litt blomster til 17. mai!


Jeg fikk en orkide av mora mi i helga. Synes den ser litt vår-yr ut ……sjøl om den står inne….

Lavendel på verandaen. Den har begynt å få knopper. I bakgrunnen skimtes skyggen av ei vår-yr Kjærring!

 

Sånn, da er oppgave 1 utført! Honnør til Frodith som har tatt initiativet!

Vil du bli med på fotoutfordringen, finner du oppgavene her : Blir du med og hyller våren bittelitt??

Dugnad……æsj!

 

Alle som har unger har vel opplevd å måtte stille på dugnad. Nå er det bare minstemann som bor hjemme av mine tre.

Han går i speider’n.

Det er ikke så mange foreldredugnader i speideren. Vi betaler en fast kontingent i året (1000 kr.) + at det arrangeres helgeturer som vi sjølsagt må betale for. Det er aldri snakk om store summer.

Sist helg var det leir. 

Da måtte a’ mor stille på dugnad. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde veldig lyst… Stå opp klokka 05.15 på en søndag da jeg hadde helgefri…..

……… DET er hard kost for et utpreget B-menneske…………

– Æsj……….

…tenkte jeg…….

Jeg kunne jo ikke godt unndra meg heller. Dessuten hadde verken eksen eller jeg vært på rakedugnad noen dager før…….

Da jeg ankom leirstedet oppe på fjellet, var det surt og kaldt. Det sluddet da jeg kjørte oppover……..

– Æsj.…….

…tenkte jeg…….

Som om ikke DET var nok : Det var ISKALDT inne i hallen der matserveringa skulle foregå. Jeg frøs enda jeg hadde overtrekksbukse og vindtett vinterjakke…….. 

Etter hvert fikk jeg ikke tid til å uffe og æsje så mye inne i hodet mitt……..

Det ble nemlig litt å stå i med! Når sju – åtte personer skal grille 600 hamburgere og 400 pølser i løpet av en drøy time, og lage salat og blande saft og rigge til bord….for å servere mat til drøyt 200 personer……..

…….DA blir det liv i leiren. Dessuten var det varmt å stå ved grillen, så det var nok ingen av oss som frøs da!

Den negative følelsen jeg hadde fra start forsvant gradvis….. Jeg ble litt flau over meg sjøl………. Der var det ledere som hadde stått på i to døgn, og enda var et par tre stykker av dem med på matserveringa. Et par av foreldrene som var med, skulle på kveldskift samme dag…..

Da trengte neimen ikke jeg å synes synd på meg sjøl fordi jeg hadde måttet komme meg ut av dvalen klokka 05.15. den morgenen!

Det er så fort gjort å komme i “Æsje – modus”.

Det er imidlertid så mange flotte folk som gjør en frivillig innsats. Så godt at det finnes mennesker som er villige til å stille opp ei hel helg, stå opp grytidlig TO dager på rad og ha ca kr. 0 i betaling!

Karidansen har et forbedringspotensiale i forhold til dugnadsånd. Hun innser det……

Uansett : Denne dugnaden var en veldig trivelig opplevelse. Alle var blide og hjelpsomme….. Til og med Karidansen….da hun ,omsider, “Våknet opp”…..

 

 

Så lenge jeg ikke blir “tatt” – så er det vel greit…???

 

Jeg sitter og kjører bil. Plutselig får jeg se at Onkel Politi er ute på veien. Automatisk løfter jeg foten fra gasspedalen og flytter foten over til bremsepedalen……

Det samme skjer når jeg befinner meg på motorveien og ser at jeg nærmer meg en automatisk fartskontroll.

Noen ganger har jeg fått hjertet i halsen fordi jeg har oppdaget kontrollen rett før jeg er i ferd med å kjøre forbi.

Da har det vært ei som har vært spent på om det snart kommer et brev i postkassa…….

Nei, jeg er ingen typisk “Fartsbølle”. Jeg “leker” meg aldri bak rattet, og kjører stort sett pent og pyntelig. Det hender imidlertid at jeg glemmer meg…….. Det gjelder særlig når jeg kjører i relativt høy hastighet på oversiktlige, flate strekninger. Da merker man jo ikke farten så godt – og vips……

……. der kjørte jeg i 100 km i timen i ei 80 – sone………

 Da nytter det ikke å si til Onkel Politi at jeg satt i egen tanker, og at det slett ikke var meningen….. Det er mitt ansvar å passe på at jeg holder meg innafor fartsgrensa.

Og tenk….

………hvis jeg skulle bli innblandet i ei ulykke, og etterforskningen viser at jeg har kjørt uforsvarlig. Det er ille nok uansett, men enda verre om det skulle vise seg at min adferd i trafikken har forårsaket at andre mennesker har blitt skadet eller drept. DET ville ha vært MYE verre enn ei trafikkbot!


Her sitt’n…. og venter……..(Bilde fra Google)

Når det gjelder bøtelegging, har jeg heldigvis ikke opplevd noe verre enn ei parkeringsbot……….. 

Den bota syntes jeg forresten at var veldig urettferdig… for JEG kunne vel ikke noe for at jeg ikke hadde sett skiltet med “Parkering Forbudt!”……… 😉

Jeg møter ofte personer som kjører midt i veien. Noen ganger har det vært skummelt. Da er det nesten 100% sikkert at jeg observerer at vedkommende sitter og snakker i mobilen. Da blir jeg sint. Det er så utrolig uforsvarlig!

Det HAR hendt der jeg har svart på en telefonsamtale mens jeg har kjørt bil, men det er lenge siden og det skal aldri skje igjen…. Heldigvis har det aldri oppstått noe på grunn av at jeg har snakket i mobilen mens jeg har kjørt bil………

– Forbud og regler har aldri hevet folks moral…

Dette er ikke mine ord, men jeg synes det var godt sagt.

Hvis vi har den innstillingen at det er greit så lenge vi ikke blir “tatt”,  enten det gjelder grisekjøring eller andre lovbrudd, så fraskriver vi oss ansvar. Da tenker vi at det er andres oppgave å holde oss i ørene. Dessuten gjør vi politiet, og andre som skal håndheve regler, til våre “Fiender”. Vi kan være raske med å utnevne dem til  “Slemme Skurker” hvis de “tar” oss!!

 

Det er ok å komme for sent på jobb hvis ingen sladrer……….

Det er ok å kjøre i fylla hvis ingen oppdager det…………

Generelt er det greit å bryte regler…… i smug………

 Nei, det er ikke det………

 

 

Petra og Purken……..???

 

Hvem skal bo HER, mon tro…?

 

AHA….!

Her er det noen som nettopp har kommet til gards! Verden ble plutselig så uendelig stor for to som har bodd i en grisebinge i hele sitt liv……….. Nå var det jammen godt å være to, altså!!!


 Det går ikke lenge før de er i full gang med å “pløye”. “NØFF, dætta var DIGG!!”

 


“Å er det DU driv’ me’ a’?”

 


“Je er EGENT’LI litt redd…. men je er MÆST nysgjerri’ !”

Disse to grisungene tilhører min sønn og svigerdatter. De siste dagene har de vært travle med å gjøre i stand et anstendig hjem for de håpefulle!

Så er spørsmålet :

Hva skal “Barna” hete…….??  

Den svartflekkete grisen er jente, mens den med brunt er gutt!

 

Alle forslag mottas med TAKK!

Jeg skal selvfølgelig holde dere oppdaterte på hva slags navn som blir valgt, enten det blir et forslag fra dere, eller noe heeelt annet!!

 

Nært vennskap mellom kvinne og mann……..går det ….an….?

 

Jeg har hatt svært få nære, mannlige venner gjennom livet….. Jeg tenkte vel kanskje ubevisst at jenter var venninner og gutter var…….enten bare gutter…….eller en mulig kjæreste…..

Gjennom historien har det vært et par unntak….

På slutten av ungdomsskolen og begynnelsen av videregående tok jeg ofte tok følge med en gutt til og fra skolen. Han var ett eller to år eldre enn meg, men vi kjørte med det samme toget. Derfor ble jeg kjent med ham, sjøl om jeg begynte på videregående senere enn ham.

Han var lett å prate med. Det vil si, det var vel mest jeg som skravlet…… Jeg betrodde ham hvilke gutter jeg var litt begeistret for. Det var ufarlig….jeg følte intuitivt at han holdt tett. Han betrodde meg at han likte venninna mi godt. Jeg sa ingen ting til henne om det……Det var en stilltiende gjensidig lojalitet, i alle fall slik jeg oppfattet det.

Dette skolevei – vennskapet varte i et par år. Vi møttes også av og til på offentlige fester. Det hendte vi danset og pratet litt. En gang han hadde fått litt mye innabords, sa han plutselig at……

…….han var forelsket i meg…..

– Det må du slutte med!, plumpet det ut av meg. Ganske så klønete, men klar og tydelig tale…det var det i alle fall. For meg var han bare “Kompis”, og nå ble det litt vanskelig en periode……….. Etter hvert fikk han kjæreste, og da var det ikke lenger naturlig at han og jeg tok følge på skoleveien.

Da jeg hadde begynt i min aller første lærerjobb, i Dalstroka Innafor, følte jeg meg ofte litt ensom og alene. Overgangen fra studentmiljøet var stor. Det virket som om de fleste unge voksne i bygda enten hadde flyttet ut, eller var godt gift og etablerte. Det knappe året jeg bodde der, omgikk jeg derfor nesten bare lærerkollegene. Det gjaldt også på fritida.

Alle de andre lærerne var mye eldre enn meg. Det var imidlertid en kar som var rundt 30. (Jeg syntes for så vidt DET var gammelt også!) Han var delvis “alenepappa” til ei lita jente, for kona var ukependler på grunn av studier. Ved et par anledninger dro jeg og besøkte ham fordi jeg var selskapssjuk. En gang, mens vi satt og pratet over en tekopp, sa han plutselig :

“Du, ikke bøy deg framover bordet…. Nabokjerringene kan se deg gjennom vinduet – og tenke sitt!”

Oooops!!!! SÅ langt hadde ikke JEG tenkt…. Jeg hadde så absolutt ingen skumle hensikter med å besøke ham…. Så ble det slutt på å dra dit på besøk. Jeg forsto jo problemet, og ville ikke sette ham i en ubehagelig situasjon….

Da jeg gikk på lærerskolen, var det forresten også en gutt jeg så på som en kompis. Han var som en del av jentegjengen. Ham kunne jeg stikke innom i blant…. Han var langt fra en sånn brautende kjekkastype….og trivelig å ha som venn. I ettertid viste det seg at han var homofil……

Nære vennskap mellom mann og kvinne går sikkert an å få til, men da er det kanskje enklest at begge er enslige? Ellers krever det ganske stor romslighet av eventuelle partnere. Jeg vet ikke om jeg hadde likt at en kjæreste stadig kom og sa at han skulle ut med “Bestevenninna” si… Og så skulle jeg sitte igjen alene hjemme mens de dro på kino, teater eller tok seg en tur på stranda….. Jeg hadde vel ikke hatt helt god samvittighet hvis det var jeg som skulle ut og farte med “Bestekompisen” min mens kjæresten satt igjen hjemme heller….


Bare gode venner…?
 

 

Hvordan er det med DEG? Har DU nære venner av det motsatte kjønn?

 

Da je Pynte’ på Pengegaloppen……..

 

Det nærme’ seg skoleavslutning på skola der je jobbe’…. Vi sku sætta opp en slags musikal me’ sangtekster tå’n Vidar Sandbeck. Jeg hadde skrevi no’n replikker og små opptrinn som sku’ binde det sammen tel ei forestilling.

Det siste nummeret var “Pengegaloppen”.

Unger lik gjenne litt ækksjen. Derfor laga dom stort nummer tå at Gubben daua tå hjertesting i siste verset. Tredjeklassingen, som hadde fått rollen, kaste seg på gølvet og spelte dau så godt’n kunne! Je syntes det vart litt voldsomt, så je foreslo at vi kunne laga en “Happy Ending”. Da sku Gubben reise seg opp att, blunke tel publikum og si:

 -Nå lurte je dekk godt, nå!

Han som spelte Gubben hadde noen tå de mæst kul’runde aua je noen gong har sett!!!! Je vil si at’n KLEDDE rollen utruli’ bra!

Direkte KOMISK vart det!!!

 

Så dikte’ je ett vers tel på sangen.

På generalprøva skulle rektor sjå på. Da den var ferdig, vart je kalt inn på kontoret hennes…..

Je fekk valget mellom to ting : Enten så STRØK je verset je hadde skrevi – hell så ringte je åt’n Vidar Sandbeck og innhente’ tillatelse!

 En klusser itte me’ åndsverka åt de store diktera!!! DET hadd’a jo rætt i!

 Det vart så je ringte åt’n Vidar……. Det var han sjøl som tok telefon’. Det var lett å kjenne att stæmma hass. Je var litt nærvøs da je tala om å je hadde gjort. Så sang je verset åt’n……….

N’ Vidar var sporty. Han knisle og lo og sa at det var HELT GREIT!!

 Så vart det Pengegalopp med ny vri på skoleavslutningen, lell!

 

 

Men – Gubben han var itte dau,

nå stabler’n penger i en haug,

kroner en, kroner to……….

Han ler og tar en sang,

slik sitt’n hele dagen lang

– og rister og skakar og gapar og gliser

og nyter pengeklang!

Ja de penga……..



N’ Vidar var sporty han!

(Bilde fra Google)


 

 

 

……..som er litt annerledes enn andre barn på jord……

 

Ut fra fødselsdatoen var hun en ung kvinne……. Et ekstra kromosom gjorde imidlertid sitt til at hun på mange måter var mye “yngre” enn alderen skulle tilsi.

Jeg har jobbet en del med “Våre små søsken” de siste årene. Både som lærer og som assistent i omsorgsbolig.

Denne jenta ble jeg kjent med da jeg jobbet som lærer…..

I begynnelsen opplevde jeg henne som litt av en “nøtt”. Jeg klarte liksom ikke å komme inn til henne….. Hun kunne imidlertid være litt av en solstråle. Hun var hjelpsom som få og svært praktisk anlagt på mange vis.

Jeg hadde ansvar for lese – og skriveopplæringen hennes ett års tid. Det bød på visse utfordringer…..I utgangspunktet var hun ikke VELDIG ivrig…

Det er gjerne slik med oss mennesker :

Det vi ikke føler vi får til særlig godt, har vi en tendens til å ville unngå.

Vi hadde våre feider…. Det JEG ville….det ville slett ikke HUN…og motsatt……. Jeg taklet det ikke alltid så godt. Jeg reagerte alt for ofte med å bli irritert! Da la hun inn protest på sitt vis : Hun UNNLOT rett og slett å møte opp til timen. Hun gjemte seg!!!

Det samme mønsteret gjentok seg…gang på gang! Jeg har ikke TALL på alle de gangene jeg freste rundt i undervisningsbygget på jakt etter Frøken Snupp! Da jeg omsider fant henne, var jeg ikke nådig…. Dette tullet måtte hun se til å slutte med; det måtte hun jammen forstå! Hvordan skulle HUN lære seg det mest elementære innenfor lese – og skrivekunsten når hun holdt på slik!!

En gang fant jeg henne igjen på en innebygd veranda. Det var midt på vinteren, så der var det kaldt! Jeg skjønte såpass som at jeg ikke kom til å få henne med meg til klasserommet, så jeg strente ned etter blyant, papir og annet materiell. Iført boblekåpe marsjerte jeg tilbake til glassverandaen der den gjenstridige eleven befant seg.

Om bjerget ikke vil komme til Muhammed, så må Muhammed komme til bjerget!

Da jeg hadde satt meg i sofaen ved siden av henne, og pakket et pledd rundt bena våre, kikket hun bort på meg……..

Ante jeg en viss anerkjennelse i blikket hennes? – Det er litt koselig å ha deg her da, Kari, sa hun med sin hese, karakteristiske røst!

Etter denne episoden merket jeg at det skjedde en gradvis endring…….


(Illustrasjonsfoto fra Google) Jenta på bildet har ingen direkte tilknytning til historien.

Neida, det ble ikke helt slutt på gjemsel-leken. Forskjellen ble bare at jeg klarte å se på det som en lek.…som et middel til å bygge opp en god relasjon mellom henne og meg. Dessuten var det et kjærkomment avbrekk i en noe stillesittende skolehverdag for mitt vedkommende. Karidansen fant faktisk ut at hun trivdes i rollen som Sherlock Holmes : Hvor kan eleven min ha gjemt seg i dag da, mon tro?

Jeg hadde også fått veiledning av en ekspert i forhold til hvilke læringsstrategier som var mest hensiktsmessige å bruke når det gjaldt denne eleven. Det gjorde også sitt til at alt ble så mye bedre, for både henne og meg. Og sist, men ikke minst : Jeg erkjente for n’te gang gjennom livet viktigheten av å ROSE. Jeg applauderte i vilden sky ved hvert minste tegn til suksess! Det var rørende å se hvor ivrig og stolt hun ble og hvor intenst hun prøvde….

Hun lærte meg minst like mye som jeg var i stand til å lære henne….. Jeg fikk etter hvert så utrolig sansen for henne!

På mange områder kom hun til kort……..men FOR en vilje….og FOR en stahet. Hun var ekstremt sjølstendig og sjølhjulpen – graden av funksjonshemming tatt i betraktning.

Jeg sa det en gang til en kollega : – Jeg har så sansen for den jenta, samme søren hvor sta og stri hun er!

Da kikket hun på meg med et lurt glimt i øyet : – Du gjenkjenner vel mye av deg sjøl i henne, tenker jeg….

Jeg skjønner ikke hva hun snakket om…….???

 


Kvirrevitt, kvirrevitt sier Karidansen…..

 

Hvorfor gjør hun DET, mon tro….?

Jo, det ser nemlig ut som om dataproblemene er løst! Det var nettleseren som var synderen… I alle fall var det DER viruset hadde klort seg fast…… Nå har Den Eldste Junioren avinstallert styggedommen, og installert en annen nettleser! Nå kommer Karidansen seg inn på både blogg og andre nettbaserte tjenester uten problemer! Grønne linker og thaidamer, som lokker med rampestreker, har forlatt åstedet! 

HURRA, sier Karidansen….

….for hun så for seg både tapte data og dyr reparasjon. Nå skal hun vokte seg vel for å trykke på “Tilbud om hjelp” som plutselig dukker opp på skjermen! 

Det er ikke alltid så ille som man frykter!

(Og det er jammen bra, for DA hadde det skjedd mye fælt,da!! 😉 )

Jada, det ER forbedringspotensiale på tegnefronten…..men pytt, sann…..

 

 

En tur til Oslo…i all anstendighet…

 

Jeg har nettopp vært på “Gamle Trakter”, nærmere bestemt på Agapeinstituttet. Jeg har skrevet om stedet i et tidligere innlegg.

 Denne gangen var temaet : “Anstendighet”.

Det er et ord som har alltid hatt en negativ klang for meg. Jeg har automatisk assosiert det med moralske pekefingre, snerpethet og “Synd og Skam” – prekener….


Jeg har ofte tenkt på ordet “anstendig” i forbindelse med klesdrakt. :  “Å være anstendig antrukket”
Damene på bildet var “anstendige” ut i fra datidens motebilde. Her skulle man være mest mulig tildekket……….

 

Jeg fikk en aldri så liten (eller faktisk ganske stor) aha-opplevelse i løpet av de timene jeg var på Agape!

For hva er egentlig anstendighet??

Vi kan vise anstendighet (eller mangel på det) i mange sammenhenger…..

Hvis jeg ønsker å være et anstendig menneske, opptrer jeg høflig, vennlig og respektfullt overfor mine medmennesker. Jeg bestreber meg for eksempel på å holde avtaler eller svare på henvendelser på en ordentlig måte. Blir jeg gjort oppmerksom på at jeg har såret noen, gjør jeg mitt beste for å rette opp skaden.

Når jeg er på jobb, gjør jeg det jeg kan for å utføre jobben min på best mulig måte. Jeg kommer på jobb i rett tid, og respekterer reglene på arbeidsplassen min.

Når jeg kjører bil, er jeg påpasselig, hensynsfull og ansvarlig.

Jeg sorterer søpla mi, og rydder opp etter meg der jeg ferdes. Jeg tar vare på det jeg har og unnlater å sløse vilt og uhemmet. Jeg innser at jeg er en del av et fellesskap, og at jeg ikke alltid bare kan tenke på hva som er mest behagelig og lettvint for meg sjøl.

Jeg unnlater å bidra til sladder, baksnakking eller “hetsing”.

Er det anstendig at vi som bor i Norge kan fråtse i mat og kjøpe billige klær, mens folk i andre deler av verden jobber for luselønn for å produsere denne maten eller disse klærne?

Jeg opptrer ikke alltid anstendig…. Jeg kan være både tankeløs og snever….mange ganger…….

Jeg tror ingen av oss alltid  klarer å opptre anstendig…… men vi har alltids mulighet til å utvikle oss og bli en bedre utgave av oss sjøl.

 Ordet anstendighet kan nok brukes i mange flere sammenhenger enn det jeg har antydet her.

Poenget mitt er imidlertid : I løpet av noen korte timer fikk jeg et helt annet syn på hva som er ….

….anstendig……….

 

 

(Illustrasjon fra Google)