Etter at jeg la ut innlegget : “En tablett ved behov” , fikk jeg, blant annet, tilbakemelding om at jeg måtte slutte å kjøre bil når jeg var ruset……

Som jeg skrev i innlegget :

Dette er noe som skjedde for flere år siden.

Jeg har stor respekt for mitt ansvar som sjåfør! Jeg kjører aldri bil samme dag som jeg har drukket alkohol. Er jeg trøtt og sliten, unngår jeg å dra av gårde på lange bilturer. Jeg snakker aldri i mobilen når jeg kjører, og jeg har for lengst sluttet med beroligende tabletter. Problemstillingen er derfor ikke aktuell for mitt vedkommende lenger.

Jeg skrev også at jeg, i ettertid, innser at det var forkastelig å kjøre bil når jeg hadde tatt tabletter merket med “Rød trekant” . Der og da fant jeg imidlertid unnskyldninger for å gjøre det….

Hadde dette vært noe jeg sto midt oppe i her og nå ,hadde det vært uaktuelt å skrive om det på sosiale medier.

Her kommer det første av i alt tre innlegg om min vei ut av angsten : Jeg ønsker å dele disse erfaringene i håp om at noen kan ha nytte og glede av å lese om dem!

Det er en tidlig novembermorgen i 2010. Kari sitter på toget på vei til Oslo. Hun har meldt seg på et helgekurs innenfor det alternative miljøet. Det står :

“Personlig vekst, motivasjon og kommunikasjon ved utvikling av intuisjon og klarsyn.”

Kari skal overnatte på et hotell like ved kurslokalet.

Kari har grublet lenge på om hun skal tørre å melde seg på dette kurset. Hun har et par venninner som har gått ved AGAPE-instituttet, og de har anbefalt henne det på det varmeste.

Så har altså Kari tatt mot til seg. Som vanlig har hun jukset litt :

Hun har vært en tur innom pilleesken og forsynt seg før hun satte seg på toget. Den behagelige, lett sløvende virkningen, gjør at det ikke føles så skummelt å dra alene ut i den store verden.

Skjønt……. Kari har tatt disse pillene såpass lenge at det godt kan hende at bare vissheten om at tabletten er svelget er nok til at hun blir roligere.

 

I det hun ankommer kurslokalet, blir hun slått av den gode atmosfæren. Det er behagelige, dempede farger i rommene. Myke skinnstoler er plassert i en ring. I den ene enden står en stol litt for seg sjøl. På et bord ved siden av står en vase –  breddfull av vakre roser…..

Det er plassen til kurslederen.

Hun viser seg å være ei blid og trivelig dame som snakker “ækte trønder”.

Hun virker vennlig og varm ; samtidig jordnær og kanskje litt…….. reservert?

For Karis del oppleves dette som tilltvekkende og godt. I hennes angstboble er det ikke plass til folk som er altfor pågående og overstrømmende…….

Kurset starter med en felles meditasjon.

Deretter gjøres forskjellige øvelser og deltagerne får grunnleggende instruksjon i å “lese” seg sjøl.

Resten av helga går nesten som en drøm………

Kari er oppglødd! Hun bestemmer seg for å melde seg på Grunnkurs 2 som skal være i januar 2011. Samtidig forplikter hun seg til å bli elev ved AGAPE-instituttet og gå der i tre semestre. Da må hun pendle til Oslo en dag i uken. Det vil koste en del –  både i kroner og øre og i form av tid og energi. Kari er imidlertid sikker på at hun VIL dette, på tross av at det er skummelt å dra av garde på egenhånd når en sitter fast i ei angst – og pilleboble.

 

Utover etterjulsvinteren skjer det mye med Kari…..

Hun koser seg med å dra til Oslo og delta i undervisning og “lesetrening”. Det er nye tema hver uke, og læreren “leser” på hva som skal være tema rett før undervisningen starter……..

Dette er så utrolig spennende og lærerikt!! Dessuten er det et kjærkomment avbrekk fra Karis noe trøstesløse tilværelse. Hun har ikke klart å være i jobb på ett og et halvt år og har et svært begrenset sosialt liv.

Kari har også fått kjennskap til en metode som kalles “Linden- Metoden”.

For en drøy tusenlapp har hun skaffet seg det meste av det materiellet som er tilgjengelig innenfor denne metoden. Der i blant noen CDer som hun jevnlig lytter til.  Det er en dansk mann som snakker :

“Der er INGEN der kommer og tar deg. Angsten, det er DEG!” 

Ja, så enkelt er det…. Og likevel så vanskelig……

I mars/april er hun hos legen. Kari sier at hun vil slutte med beroligende tabletter. Nå ber hun legen om å få resept på færre piller enn den vanlige “porsjonen” slik at hun har til nedtrapping.. Hun har brukt disse tablettene jevnlig i fire-fem år. Nå er hun fast bestemt på å komme seg ut av det. Legen stiller seg svært positiv til dette.

Etter 14 dager med nedtrapping, lar Kari resten av pillene være. Hun har lest at det anbefales å bruke lengre tid, men Kari er en utålmodig sjel. Har hun bestemt seg for noe, så skal det jammen skje fort!

Det blir noen tøffe uker med svetting, hjertebank og økt angst.

Så slipper det gradvis…….

Nå har Kari “bare” den opprinnelige angsten igjen. Abstinens-angsten er borte.

Dessuten har mye av frykten for angsten forsvunnet…..

……og DET er det viktigste…..

 

Det går noen uker til før Kari tør å dra noe sted uten piller i veska. Så flyttes pillene over til nattbordskuffen……….

Tidlig på høsten er Kari klar for å skylle de siste, få pillene hun har igjen ned i toalettet. Hun vet at hun egentlig skal levere dem på apoteket, men dette blir nesten en slags symbolsk handling for henne. Hun kjenner et snev av panikk i det vannet begynner å fosse……….

Samtidig vet hun at hun har klart seg uten pillene i flere måneder.

Kari har lært seg metoder for å kunne hanskes med angsten og uroen på andre og bedre måter……..

Angsthistorien til Kari startet for alvor på midten av 90-tallet..

Livet hadde bydd på store utfordringer –  og større ansvar og belastning enn kroppen og sjelen hennes viste seg å være i stand til å tåle.

Da det verste hadde roet seg, sa det PANG!!

Fra da av –  og fram til 2002 brukte Kari “lykkepiller”. 

Så fulgte etter hvert flere år med beroligende tabletter.

Det er september 2011……..og knapt ett år siden Kari var på AGAPE-instituttet for første gang

Hun har kvittet seg med de kjemiske “krykkene” sine…….

………. for godt!

 

 

 Generelt synes jeg at medisinbruk er en privatsak mellom legen og den enkelte pasient. Jeg deler denne erfaringen fordi det er noe som har vært. Kanskje kan andre dra nytte av å lese om det?

Det begynner å bli noen år siden………og jeg har fått det såpass på avstand at jeg våger å dele….

…. også på sosiale medier……

– En tablett ved behov…….

Ja, det sto det på pilleesken med beroligende tabletter som jeg fikk av fastlegen. Jeg hadde sluttet med antidepressiva en stund i forveien fordi jeg slet så med bivirkningene.

Da den sløve bobla jeg hadde befunnet meg i (som en følge av “lykkepillene“) sprakk, nådde angstanfallene nye og større høyder! Det var ganske uutholdelig å være meg. Det var ganske uutholdelig for omgivelsene mine også…….

…….å omgås meg……

 Når nøden er størst er det lett å ty til raske nødløsninger…..

– En tablett ved behov……

Etter hvert fant jeg ut at jeg hadde behov ganske ofte…….Jeg trengte en for å få sove og kanskje en til for å klare en eller annen utfordring i løpet av dagen. Det kunne være å dra av gårde med bil, eller kanskje møte opp i en sosial setting.

Så hadde jeg et lite problem :

Pillebeholdningen skulle nemlig vare i tre måneder – altså til neste legebesøk! Hvis jeg hadde vært litt for jevn med å forsyne meg av de små, hvite – så kom jeg i manko de siste par ukene før neste legebesøk!

Når man sliter med angstnevrose blir man gjerne kjent med ANDRE som strever med det samme……..Redningen var derfor bare en telefon unna………Tablettene var sjølsagt bare til LÅNS, så jeg måtte tilbakebetale når jeg fikk neste forsyning av legen.

Det var bra at lånene var rentefrie – ellers hadde jeg endt opp med en gedigen……………

 

PILLE – gjeld!!

 

 

Tusen takk for lånet…….

(Bilde fra Google)

Sjøl om jeg, til dels, vinkler dette humoristisk, så er det mye alvor som ligger bak….. Det er tøft å være avhengig av piller for å “mestre” hverdagen. I akutte krisetilfelle kan slike medisiner være til hjelp, slik at man får sove og slappe av, men de bør ikke brukes over tid. Hvis man ender opp med stadig å øke dosen, er man ute å kjøre….

Apropos kjøre….

Selvfølgelig var det forkastelig at jeg kjørte bil når jeg hadde tatt beroligende piller. Overfor meg sjøl forsvarte jeg det med at jeg var langt farligere i trafikken hvis jeg nærmest var paralysert av angst………

En blir god til å finne på unnskyldninger for både det ene og det andre når det butter som verst……..

 Uansett hvilke utfordringer vi støter på i livet, må vi lære oss å takle dem og leve med dem som best vi kan……

 

For hva er alternativet…………?

 

 

 

 

 

En gang mannen min skulle ha Guttekveld, hadde det skjedd noe merkelig med kortstokken……..

 

Konge med museører og Dronning med briller og bart……..

Hvem var det som hadde utfoldet sitt kunstneriske talent…..?

Mistanken gikk raskt i en bestemt retning :

Nemlig i………

…….DENNE……

 

 

Små, og særdeles oppfinnsomme frøkner, som jobber sånn litt i det stille……de kan få til utrolig mye uten å bli oppdaget….

………før etter at jobben er gjort…..

Jeg syntes kortene ble morsomme……..mens far var litt mer betenkt……..

Det ble til at han gikk til anskaffelse av en ny kortstokk….. før kortkompisene kom på døra……

Den kunstferdige kortstokken ble trolig kastet…. Derfor har Karidansen pyntet litt på en kortstokk hun hadde liggende….bare sånn for å illustrere…..

Dronninger med bart er da litt festlige…….

………i alle fall så lenge de hører hjemme i en kortstokk…..

 

 

 

Det er ikke bare enkelt med sånne nymotens duppeditter…….

Jeg har jo allerede avslørt at jeg ikke er noen verdensmester når det gjelder pc’ens mange mysterier og muligheter. Etter at jeg startet med blogginga, har jeg imidlertid gjort store fremskritt….

– Når frustrasjonen over manglende mestringsfølelse blir stor nok, øker læringsiveren betraktelig!  

(Fra Boka :” Karidansens visdomsord” ……..  ennå ikke utkommet…….

…… og for så vidt heller ikke særlig planlagt……… på grunn av mangel på visdom……..)

 

Utkast tel framsie’……..Litt tynt med stoff…..foreløpig……..

(For første gang har jeg så vidt våget meg til å bruke et redigeringsprogram…..

Her går det bare en vei……….framover…..!!)

 

I fjor høst kjøpte jeg min første mobil med “Touch – skjerm”.

Da hadde jeg en lengre tilvenningsperiode….. Det var slitsomt…….. både for meg og de jeg har telefonkontakt med..

Jeg skjønte for det første ikke hvordan jeg skulle ta telefonen når noen ringte. De to første ukene hadde jeg derfor store kontaktvansker. Jeg trykket og trykket på den grønne telefonen som blinket på skjermen, men ingenting skjedde. Det endte med at jeg måtte ringe opp igjen …. HVER GANG!!!

Jeg ble mer og mer frustrert, sint og fortvilet…..

Jeg skulle aldri ha gått til anskaffelse av slik moderne elendighet!!!

Til slutt tok dattera mi affære :

Hun tilbød meg lynkurs i : “Hvordan Ta i mot anrop når du har anskaffet Touch – skjerm – Telefon????”  Hun demonstrerte og viste, og så ringte hun meg X antall ganger, til jeg mestret det.

Dagen etter hadde jeg et lite tilbakefall, så da fikk jeg tilbud om Oppfriskningskurs.

Nå går det (stort sett) greit. Det hender at jeg (uten å være klar over det) sender meldinger som har blitt lagret som kladd og som skulle ha vært sendt for flere uker siden. Det kan det komme mye rart ut av, men det går jeg ikke nærmere inn på her……

Mora mi har vært ivrig mobilbruker de siste 15 åra. Hun sender sms og mms og redigerer, trikser og mikser til hun får det til. Hun har alltid vært interessert i å prøve ut nye ting og elsker å finne praktiske løsninger på det meste.

Hun har imidlertid noen venninner som er litt mer som meg……….

Teknisk sperre ……… kan det kanskje kalles….

For en tid tilbake sendte mor en gratulasjons – sms i anledning av at en venninne hadde bursdag. Det varte og det rakk før det kom svar, men så, omsider, pep det i mors mobil…….

“KU”……..sto det…..

Jeg foreslo at mor kunne ha sendt et aldri så lite “MØ” som svar på tiltale, men det var nok ikke aktuelt……..

Gratulerer MØ dagen………?

Venninnen er nemlig et tvers i gjennom korrekt og dannet menneske, som absolutt ikke kunne tenke seg å “kalle opp” noen som helst. Hun nærmer seg nitti, og er klinkende klar i hodet. Jeg er overbevist om at hun aldri har bannet en eneste gang i hele sitt liv!! Jeg er også overbevist om at hun aldri har gjort narr av noen. Man konfronterer ikke sånne mennesker med tabbene deres, så fremt det ikke er HELT nødvendig….

Hun lever nok lykkelig uvitende om ku – meldinga…..

 

…..og sånn skal det være……… 

 

(Bilder : Privat og fra Google)

 

 

 

Tidligere i vinter skrev jeg et blogginnlegg om mitt noe anstrengte forhold til menn :

Sjølerklært mannfolkhater!

I dag har jeg vært inne på bloggen til kjerstisandnes og lest om hennes fantastiske bryllupsdag!

Da hun kom hjem, hadde mannen hennes strødd roseblader over hele oppkjørselen….Inne duftet det hjortestek og hele stua var full av presanger. Utegrill hadde han også kjøpt!! Sjøl hadde hun spandert motorsykkel……..på sin høyt elskede mann…..

Jeg leste så øyet ble stort og vått, samtidig som smilet ble bredere og bredere! Tenk at det finnes par som kan ha det sånn, da dere!!! Det var jo nesten for godt til å være sant!!

Og det VAR det………

(Må innrømme at jeg begynte å stusse litt da jeg kom til det med motorsykkelen….)

Jeg skal ikke røpe mer, for du/dere kan gå inn på bloggen til Kjersti og lese sjøl! Det er det verdt!

Poenget mitt er imidlertid :

Jeg må jo fortsatt ha troen på kjærligheten mellom mann og kvinne…….. sånn innerst inne……??

De romantiske følelsene mine er vel ikke helt døde og begravet????

Hadde de vært det, kunne jeg jo ikke ha gått så i baret og trodd så blindt på (nesten) alt jeg leste om :

Verdens mest romantiske bryllupsdag??

Hva tror dere??

 

 

 

 Er det håp om at Karidansen kan legge fra seg sitt strenge vesen og påståtte mannfolkhat…. rett og slett våge å la romantikken blomstre litt igjen……

…. hvis hun etter hvert skulle treffe på en danseglad, oppriktig og humørfylt Gubbe med en artig replikk….??

 

 

 

Ja, vi hører så mangt gjennom livet… Så får vi velge hva vi vil tro på  – og hva vi synes det er verdt å videreformidle……..

Vidar Sandbeck har skrevet mange artige viser. Her er et lite utdrag fra “Strikkevise”  :

 I efta er det strikkemøte hos a’ Kari Døl,

og det er morosamt for kjærringen å vara for seg sjøl.

Og kunne kåmmå tur det vante, i frå mann og gris og ku,

for å diskutere bygdenytt hør månda’ klokka sju.

Det kan vi godt forstå,men hvis det finns ei rå’,

lyt døm passe seg for slikt det kan bli bygdesladder tå……

 

Blablablabla…..er det sant……..???

……næmmen i jøssenammen a’..!

Nei, det er IKKE jeg som har vært modell for a’ Kari Døl, sjøl om jeg er Østerdøl! Jeg var vel knapt født da Sandbeck skrev denne teksten…….

Jeg må like fullt innrømme at jeg nok har vært med på å videreføre bygdesladder opp igjennom årene……Kanskje ikke bevisst, og heller ikke med et ønske om å skade eller såre noen. Det er bare det at det er så vanlig å prate om folk når man treffes. Ja, for noe skal man jo ha å prate om, ikke sant??

“Store sinn diskuterer ideer…..Middels sinn diskuterer hendelser……Små sinn diskuterer folk…..

Det er ikke jeg som har utformet disse visdomsordene, men det er både sant og visst.

Den “berømmelsen” man oppnår ved å fortelle siste nytt fra bygd og grend –  er sørgelig kortvarig når det kommer til stykket……..Det er fort gjort å få ord på seg for å være en person som “Man bør passe seg for!”

Og det er det ikke verdt!

 

Forresten :

SladreGubber………finnes de…?

 

(Bilder fra google)

 

 

Det var en fjern bekjent av meg som sa det en gang….. Hun hadde nettopp sluttet med å farge håret. Det var delvis fordi hun hadde begynt å utvikle allergi… og delvis fordi hun innså at det var unaturlig med mørkebrunt hår når hun begynte å bli såpass voksen……..

– En får væra som’n er om’n itte vart som’n sku’………..

Om noen føler seg mer vel om de fikser litt på utseendet, så er det ingen grunn til å dømme dem eller klandre dem for det. Så fremt vi ikke får innvilget plastiske operasjoner på medisinsk grunnlag, så må vi jo punge ut sjøl……

Så da får det bli opp til hver enkelt…..

Det er imidlertid synd at det skal være slik at vi ikke klarer å akseptere normal aldring…..

Jeg tror ikke jeg noen gang kommer til å foreta plastiske operasjoner i et forsøk på å bli ung og vakker igjen………. Jeg har tunge øyelokk. Dersom de etter hvert blir så tunge at det blir ubehagelig eller hemmer synet mitt, så vil jeg trolig vurdere å gjøre noe med det…….

Ellers får det være….. tror jeg……

Det er vondt å se at enkelte har blitt så stramme i maska at de ikke har normal mimikk lenger…….

Vi vil leve lenge vi, men gamle vil vi aldri bli…….

Ser vel ikke helt behovet her…….Så er det også bare et illustrasjonsfoto fra Google…….

 

I helga var jeg på fotosafari for å forevige noen av  Brumunddals store stoltheter………

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle springe rundt i Dala og snike meg helt inn i midten av rundkjøringene for å fotografere…..men det var før jeg ble bitt av…..

……..bloggbasillen……

Jeg fikk noen tilrop….. og jeg vet ikke om Onkel Politi hadde blitt blid om han hadde kommet og sett hva jeg drev med…….

Disse statuene, eller hva det nå heter, pryder de tre rundkjøringene som ligger på rekke og rad midt i Brumunddal……….

Når du tar av E6 til Brumunddal og kommer inn mot sentrum,

………er dette noe av det første du møter på :

 

En kongle….. Eller Brumunddals svar på “Det skjeve tårnet i Piza…?

Da revygruppa “Friserte Fruer” satte opp revy for noen år siden, var ett av numrene viet rundkjøringene i sentrum…

Hva forestiller de egentlig…?

Denne ble kalt : En dasskost som peker i rætning Moelven…..….

(Det har alltid vært en viss rivalisering mellom Brumunddal og Moelv.)

 

Den neste rundkjøringa prydes av dette :

På folkemunne går disse under betegnelsen “Danglebær”,

men det skal visst forestille bjørnebær….. tror jeg…..

 Når det blir mørkt, blir bærene røde og sjøllysende. Personlig synes jeg de ser Små – Harry ut, men det er jo litt originalt også….…

 

I den tredje og siste rundkjøringa møter du på dette :

 

Møllestein….

Jeg tror denne er inspirert av “Slipsteinsvalsen” ,signert Alf Prøysen.

 

Til slutt tar jeg med litt av blomsterpynten i Dala:

 

Disse “redene” er koselige, synes jeg……

I løpet av året skiftes plantene ut. Til jul er det lyng. Det blir spennede å se hva de pynter med til sommeren, for disse stativene er ganske nye.

Synes Blomsterdekorgjengen er flinke!

 

Fikk du en favoritt blant de tre rundkjørings-dekorene? Foretrekker du kongler, bær eller møllestein ?

 

 

Ja, da har høna gått til filmen…..

Det er VeldreFilm som har stått for opptak, regi og redigering, mens Karidansen har skrevet manus.

Ungdommene er ikke snauere enn at de også stiller opp som skuespillere!

For ordens skyld :

Både de medvirkende og deres foresatte har gitt sitt samtykke til at filmen blir publisert på offentlige medier.

 

 

Jeg synes det er spennende med tarot – og orakelkort! Jeg har ganske mange forskjellige orakelkort og et par forskjellige tarot-kortstokker.

Doreen Virtue har laget mange ulike kort – stokker, og jeg har de fleste av dem.

I dag trakk jeg et kort fra denne kortstokken :

Her handler det om valg av yrke, eller “Life Purpose” som det står på framsida. Dette er jo et svært aktuelt tema for meg om dagen. Jeg lever litt for spennende både når det gjelder jobb og økonomi for tida. For ett år siden valgte jeg å si opp en 50% lærerstilling fordi jeg hadde lyst til å ha en jobb der jeg har mer fleksibilitet i forhold til arbeidstid. Når man er lærer har man mange og lange ferier, men det er ingen fleksibilitet i forhold til når man vil ta ut avspasering og ferie.

Nå har jeg bare en liten helgestilling i en omsorgsbolig som “Det faste”. Resten er tilkallingsvakter.

Innen få år skal jeg flytte på meg. Da skal yngre krefter ta over eiendommen jeg bor på. Det blir godt! Samtidig må jeg skaffe meg en en jobb og en inntekt jeg kan leve rimelig godt av.

Jeg er spent på hva jeg holder på med og hvor jeg bor om…….

…..tre år…….?

Ingen av oss har garantier for noe som helst, men jeg VET at jeg ikke skal bo her i lang tid framover……… Jeg har bodd her i 26 år – altså halve livet mitt, så det blir rart….

 

Jeg trekker kort for meg sjøl nesten hver dag. Jeg har venninner som gjør det samme. Noen ganger trekker vi kort for hverandre. Sjøl om vi bor langt fra hverandre finner vi løsninger. Det er jo noe som heter telefon!

Jeg har sett at det er andre bloggere som også trekker kort….

Det er moro! Stadig oppdager jeg nye mennesker som jeg har felles interesser med. Jeg har fått flere “venner” her inne. Vennskapene blir jo ikke så “nære” i og med at vi verken snakker i telefonen eller møtes, men det er koselig lell. En vakker dag treffer jeg kanskje en eller flere av bloggvennene “Face to Face”? Foreløpig synes jeg det er best å bare ha kontakt via blogg Jeg er såpass fersk her inne og trives med å ha litt avstand. Men altså ……. kanskje en dag……..et stykke fram i tid……?

Det vil framtida vise…..

Jeg trakk for øvrig dette kortet i dag :

 Et lite utdrag fra teksten som hører til dette kortet (Oversatt fra engelsk) :

 

“Dette kortet indikerer at din drøm om å bli en profesjonell taler er mer enn en drøm. Du har mye å dele med andre; og den beste måten du kan nå ditt publikum på, er ved å stå på talerens plattform.”

Det står mer også, men dette er hovedessensen.

Ja, vi er jo for så vidt noen “talere” alle sammen her inne på blogg.no. Vi ønsker alle å formidle noe. Vi har ulike interesser og ulik uttrykkssform, men det er med på å skape et mangfold.

Det hadde jo vært kjedelig om absolutt alle skrev om akkurat det samme!