Han far står i døråpningen, iført slåbrok og tøfler.

Jeg har vært på fest. Det er en av de få gangene jeg har fått lov til å låne bilen. Derfor har jeg oppført meg høyst edruelig, pent og pyntelig. (Jeg pleier SOM REGEL å gjøre det.)

Klokka er ca fire om morgenen, og natta er i ferd med å gå over til dag.

Han som står foran meg i døra har trolig ikke sovet ett eneste sekund den natta……

– NÅ har a’ mor vøri redd, nå!

– Du kunne ha vørti KIDNAPPE’ og havne’ neri AFRIKA for alt det je vet!!!

DRA DEG INNATT!!!

Han peker mot trappa opp til andre etasje.

Det er ingen vits i å diskutere med far når han er i det hjørnet. Jeg piler opp trappa uten å si et ord. Samtidig kjenner jeg på sinne og frustrasjon.

Jeg er 19 år og RUSS – og blir behandlet som en unge av min hysteriske og alt for overbeskyttende far!!!

Tenk å være så usaklig!!!. (Det med kidnapping og Afrika hadde jeg forresten hørt før………)

GRRRRR!!!

 

18 -19 år og VÆLDI’ ornt’li… Men han far måtte passe på, lell!

 

Det er tidlig høst. Yngstemann (15) skal sykle til Brumunddal og treffe noen unge frøkner. Han får beskjed om å komme hjem senest kl. 21.30. Han har nemlig ikke lys på sykkelen. Dessuten syntes jeg at 21.30 er passe grense for en 15 åring som er på vift.

Da klokka er 21.32 ringer jeg til Junior for å høre om han snart er hjemme.

Nei, det er han ikke…… Han har ikke engang BEGYNT på hjemturen. (5 km i motbakke).

Han får klar beskjed av moder’n :

– Du setter deg på sykkelen – NÅ!

Det går 30 minutter. Klokka er over ti. Det er blitt mørkt.

 Ingen tegn til Junior…..

Jeg setter meg i bilen og kjører nedover. Rett nede i veien blir jeg passert av tre unge herrer på motorsykkel. De holder en vanvittig fart – og det på en relativt smal og svingete bygdevei.

VRRRRRROOOOM!!!

Jeg kjenner angsten som ei klo i magen: Tenk om Junior møter disse galningene i en sving! Jeg skal jammen få stoppet dem og si dem……..

………….noen sannhetsord de sent vil glemme!!

Klampen i bånn og full fres!!!!

Jeg besinner meg fort. Jeg innser at dette er et håpløst prosjekt. Det er galskap å kjøre i 90-100 kilometer i timen nedover denne veien.

Jeg ser ikke noe til Junior. Jeg kjører litt rundt i Brumunddal. Innimellom prøver jeg å ringe ham. Han svarer ikke.

Han har vel en anelse om at det kan bli litt ubehagelig å snakke med mor akkurat nå………

Jeg må dra hjem med uforettet sak. Jeg går hvileløst rundt mens jeg stadig kikker ut gjennom vinduet.

Så ringer jeg dattera mi som er nede hos faren sin. Hun kan fortelle at Junior nettopp har vært der og bedt henne sende med ham noen lykkeønskninger på veien videre. Hun ber meg om å roe meg ned noen hakk……

Snart skimter jeg en lang, tynn skikkelse som kommer oppover bakken. Sykkelen triller han ved siden av seg.

Alle gode forsetter er glemt da han kommer inn døra:

– I morgen har du HUSARREST med BREV – OG BESØKSFORBUD!!!!!!!  Du kan gi deg med å fly med disse FJOLLETE jentene!!!SKJØNNER DU DET!

Jeg vet ikke hva som er verst : Kidnapping og tur til Afrika –  eller husarrest med brev – og besøksforbud.

Det siste var i alle fall reelt – og ble GJENNOMFØRT.

 

Junior…

Dætta bildet vart ti’in ei stønn FØR’n bynte å flyge me’ jinter neri Dala…

 

 

Både fars og min reaksjon skyldtes imidlertid det samme. Begge deler var eksempler på FRYKT forkledd som SINNE.

Det er ubehagelig å bli utsatt for slikt – uansett om man vet at det er en årsak til det.

Frykt forkledd som sinne er verken vakkert eller tiltrekkende. Det er kanskje den som er sint som trenger mest støtte og forståelse i en slik situasjon. Det er bare så vanskelig å GI den støtten når man blir angrepet og utskjelt!

Det gjelder i alle relasjoner, både til barn, foreldre, venner, kjæreste og andre………..

Jeg ER egentlig ikke sint………

Jeg er REDD.

Jeg føler at du ikke respekterer meg eller tar hensyn til meg.

Jeg føler meg AVVIST!!

Jeg trenger å bli sett og hørt!

Jeg trenger noen vennlige ord…. litt forståelse…

Jeg trenger å bli møtt……..

 

SLIK er det…………

 

 

 

 

 

Ja, han fikk sagt det, Alf Prøysen…

En liten metafor sier mer enn tusen ord i sangen “Du ska få en dag i mårå!”  De aller fleste skjønner hvordan det var på småbruket oppi Åsmarka………..

Gjennom tidene har det vært mange kvinner som har hatt mer enn full stilling på garden de giftet seg til. De skulle ha ansvaret for absolutt alt inne – med unger og husstell. Kanskje hadde de eldre, pleietrengende personer å ta seg av også. I tillegg skulle de delta i fjøsstellet.

– Har du lært deg fjøsstellet, slik at du kan avlaste mannen din i fjøset???

Dette spørsmålet fikk jeg for noen år siden. Jeg husker ikke når, men det var i alle fall mens jeg fortsatt var gift!

Nei, jeg lærte meg aldri fjøsstellet. Det hendte at jeg var med og hjalp til litt; for eksempel med foring av kalver. Jeg lærte meg imidlertid aldri fjøsstellet på en slik måte at jeg kunne steppe inn og være “avløser”.

Det var nok litt bevisst……..

Jeg hadde ikke den store interessen…… I tillegg syntes jeg at jeg hadde mer enn nok med alt det andre: Jobb utenom garden, og det meste av det som skulle gjøres i heimen. Dessuten fungerte jeg som drosjesjåfør etter hvert som unga vokste til og skulle på fritidsaktiviteter. Jeg hadde også mye ansvar i forbindelse med papirarbeidet som følger med det å drive en gard.

Det er ingen automatikk i at den som kommer som “Ungkone” på en gard skal tilpasse seg alt som er innarbeidet på garden, og omtrent utslette seg sjøl for å støtte opp under Sin Utkårede.

Den tida er forbi!!

Den “gammeldagse” bonden, som skulle sette seg ved dekket bord når han hadde kommet inn døra (og hadde satt fra seg et par uvaskede, stinkende fjøsstøvler i gangen)

…………..han er en utdøende rase………

Håper og tror jeg………..

Vi mødre har i så måte et stort ansvar. Om vi ser slike tendenser hos Odelsgutta våre, er det på tide med en alvorsprat :

– Hør HER min sønn, Brutus!

Samtidig må vi vokte oss for å oppdra sønnene våre til å bli noen umælende, forskremte dotter, som lar seg herse med av jenter som vil gå til Væpna Revolusjon så fort de har kommet til gards…….

Det finnes ingen fasit på hvordan arbeidet skal fordeles på en gard. Det som er viktig er at det blir en balanse i arbeidsfordelingen. Skal kona bidra med sin arbeidskraft i sjølve produksjonen, må det også være en noenlunde rettferdig fordeling i forhold til de øvrige oppgavene.

Da vil trolig skilsmissestatistikken endre seg……

Dette gjelder ikke bare på garder………

 

– Ja, bruk hæsten tel dætta, du…..

 

– Je er gjenne med på dyrestellet……

……..så lenge je itte blir ve’ ALT inne…

 

– Det viktigste er at vi SAMARBEIDER………

 

 

 

Dattera mi og jeg sitter i stua i hver vår stress-less. Hun sitter med den bærbare pc’en i fanget, mens jeg sitter og ser ut i lufta.

– Nå er det JAMMEN rotete her, sier jeg.

Dattera mi gløtter så vidt opp, og kaster et blikk rundt seg :

– Det plager ikke meg!

Så fortsetter hun å skrive…….

Ja, kanskje det er DET som er clouet – å bevisst unngå å la seg plage av rotet??

 

Men altså : Hvem ER det som roter så fælt her i huset???

En gang i tida var vi en familie på fem her.

Så skilte mannen min og jeg lag, og da ble fem til fire.

Det var fortsatt (i alle fall nesten) like rotete her.

Så flyttet den eldste sønnen min.

Det hjalp ikke mye på rotet det heller…….

Dattera mi var den neste som forlot redet……

Det ble egentlig ikke noe mindre rotete av den grunn……..

Nå er det bare Minstemann, katta og meg her det meste av tida.

Annenhver uke er det bare katta og meg.

Like fullt har det lett for å bli mye rot her……….

SÅ :

 HVEM ER DET DA SOM ROTER???!

 

Det MÅ være……

 

KATTA!!!!!

HER er Synder’n….

 

Hu er ung og hu er deilig

og  hu syns det er beleilig

å ta fram no’n Sannhetsord

åt ei Feit & Gammal Mor :

 

– Du er dustete og feit

du er rett og slett litt teit!

Sjå å få på deg en BURKA,

Stygge, fæle Gamle Purka!

 

JE har stålpupp under blusa

JE har sprættrumpe i trusa

JE har lov å te meg fram

– uten blygsel – uten skam!

 

DU kan gå og gjømme deg!!

            DU er alt for stor og brei………….

 

 

Dette diktet ble til på grunn av en kommentar som sto under et innlegg jeg leste i går.

Jeg vil herved takke vedkommende for at hun ga meg inspirasjon til å skrive disse dypsindige ord!!

 

Denne hendelsen er sjølopplevd……

Jeg vil understreke at jeg ikke tar stilling til generell medisinbruk innenfor psykiatrien. Mange føler at de har god hjelp av medisiner. For personer med alvorlige, psykiske lidelser, kan trolig medisinering være livreddende. Jeg tror imidlertid at det for mange kan finnes bedre løsninger enn medisinering. Medisiner fjerner ikke årsaken til plagene. De kan virke symptomdempende og lindrende, men ikke helbredende…… 

 Jeg påstår heller ikke at det jeg opplevde i forhold til denne fagpersonen er representativt for det som skjer i psykiatrien. Det finnes mange dedikerte, dyktige mennesker som gjør sitt beste for å hjelpe mennesker som er i en vanskelig livssituasjon………

Kanskje psykiateren var en dyktig kar på mange felt, men i denne sammenhengen opptrådte han høyst uprofesjonelt……….

 

 

Kari er rundt 40 år. Hun sitter på venteværelset på poliklinikken. Hun har fått time hos psykiater……….

Kari har store forhåpninger til dette møtet. Hun har aldri vært hos psykiater før, men han er jo lege med spesialutdanning innenfor psykiatri, så dette må vel bli bra???

På forhånd har hun, samvittighetsfullt, fylt ut et skjema med utallige spørsmål. Hun har virkelig prøvd å svare etter beste evne.

 

Kari har det ikke godt…..

Noen måneder tidligere har hun sluttet med antidepressiva, eller “Lykkepiller” som det populært blir kalt. Disse pillene har hun gått på i flere år. I begynnelsen syntes hun de hjalp mot den uutholdelige angsten og tomhetsfølelsen hun strevde med.

Etter hvert ble hun mer og mer klar over bivirkningene :

Vektøkning, en følelse av å være “flat og fjern” og et voldsomt søvnbehov + flere andre bivirkninger.

Til slutt visste ikke Kari hva som var verst : Angst og depresjon –  eller en følelse av å være “Zombie”?

Kari trappet ned på medisinen på egenhånd, uten fastlegens anbefaling.

 

Kari er nemlig en av dem som ikke fullt ut innser hvor sjuk hun er. Hun nekter å godta at det er psyken hennes som indirekte forårsaker de fleste av plagene hennes. Hun er ikke alltid så samarbeidsvillig overfor dem som skal behandle henne, sjøl om hun innimellom nærmest klamrer seg til dem……….

På en måte er dette hennes største svakhet….. fordi behandlingsapparatet “Gir henne opp.”

Samtidig er det også hennes største styrke….. fordi hun etter hvert må finne ut av ting på egenhånd…..

……….og bli mer bevisst på å kjenne etter hva som er riktig for SEG………. uavhengig av hva alle andre sier…….

 

Nå sitter hun altså på venteværelset, blek og skjelven. Hun har gått ned minst 10 kilo i løpet av noen få måneder. Det er trolig både på grunn av at hun har sluttet med medisinen, og fordi hun har dårlig matlyst og sliter med en konstant uro…….

 

Plutselig går døra opp!!

I døråpningen står det en hvitkledd, middelaldrende og ganske fyldig mann.

– Vær så god, sier han , mens han bøyer seg fram og gjør en,nærmest, teatralsk håndbevegelse, for å understreke at Kari er velkommen inn.

Da hun sitter foran ham inne på kontoret, begynner han å gå i gjennom skjemaet hun har fylt ut.

 

– Det virker i hvert fall som om du har vært ærlig, sier han.

 

Kari er usikker på om det egentlig slår så heldig ut for hennes del, men hun tør ikke å spørre………

Dessuten er det andre ting som har fanget hennes oppmerksomhet :

Det er sommer og varmt, og psykiateren er ganske lettkledd under legefrakken. Faktisk viser det seg at han har bar overkropp! Når den ene knappen som er kneppet igjen glir opp, åpenbarer det seg ei diger,hårete vom som nærmest velter over den trange bukselinninga……..

Kari er opplært til at det ikke er pent å stirre, så hun prøver å la være….

Men det er neimen ikke lett………..

Psykiateren spør henne om medisinering. Kari forteller at hun har sluttet helt med “Lykkepillene”.

Da psykiateren får vite hvilket merke hun har brukt, blir han veldig pratsom :

– Det er jo det med de pillene da, at folk klarer jo FAEN ikke å slutte med dem igjen. De prøver  – og så begynner de igjen fordi de blir så sjuke!!

Han fortsetter :

– Jeg har forresten skrevet ut sånne til mora mi. Hu fikk ikke sove, men etter at hu fikk disse pillene, så sov jo Gamla som en stein!!

Han ler godt av sin egen “morsomhet”………

 

Kari er lettere rystet. Psykiateren har nettopp fortalt henne noe som hun slett ikke synes hun burde ha fått vite.

Dessuten : SÅNN snakker ikke en voksen mann om moren sin ; og slett ikke en lege som sitter foran en pasient!! ( Det synes i alle fall Kari!!)

 

Psykiateren sitter og blar i legemiddelkatalogen :

– Skal vi se om vi finner noe som kan passe for deg, sier han. Jeg har reseptblokken klar jeg, vet du!

Han smiler skjelmsk til Kari.

 

Hun kjenner på en intens skuffelse……

Dette møtet har blitt noe helt annet enn det hun hadde forestilt seg.

For det ene reagerer hun sterkt på oppførselen hans. For det andre er hun skuffet over å bli tilbudt nye medisiner. Hun hadde håpet på å få en annen form for hjelp.

Kanskje samtaleterapi……..?

Hun tar likevel i mot resepten.

Da hun har hentet pillene på apoteket, føler hun en voldsom motvilje. Pilleesken blir stående urørt……

Noen dager senere kvitter hun seg med alt sammen. Det får ikke hjelpe at pillene har kostet både henne og staten en god del kroner…….

 

Nå, mer enn ti år senere, ser Kari at denne psykiateren var en eneste stor gavepakke til henne…………

 

Dersom hun hadde møtt på en seriøs lege, som hadde prøvd å gi henne saklig informasjon i forhold til medisinering, og kanskje tilbudt henne en annen behandling i tillegg, er sannsynligheten stor for at Kari hadde begynt med antidepressiva igjen……..

 

Hva utfallet av det hadde blitt, er ikke godt å si…..

Kari er uansett glad for at det ikke ble slik.

 

Veien videre ble tung og kronglete……

 

men det er en annen historie………….

 

 

 

.

 

 

Snart er det klart for enda en runde med “Jakten på Kjærligheten.” Jeg er en av dem som pleier å følge med……..

Denne teksten skrev jeg for noen år siden. Den ble framført under en revy som ble spilt i forbindelse med 100-årsjubileet for Veldre Bondelag i fjor vinter.

 

BONDEROMANTIKK – RÆPP!

Nå har je ‘ tenkt å melde meg på Bonderomantikk,

da blir det brevbunker og sjekketriks – og heite blikk!

Og friera ligg’ langflate – blir helt betatt,

når dom ser Mjøsutsikt i Vældre,

da går resten GLATT!

YEAH!!

 

Itte langflate….. riktig ennå…..

 

Men når dom får sjå DETTI….

Mjøsutsikt i Vældre………På en solskinnsdag går det an å sjå

helt tel MInnesund!!

 

 

Et TV-team frå TV2 får filme alt,

men det er slettes itte gratis, je tar godt betalt!

Og Se&Hør og HER&NÅ blir HELT på tuppa,

når a’ Kari gjør seg tel for hele mannfolkgruppa!

JADDA!!

 

Og ser dekk ut tur vinduet, så ser dekk EKSEN….!!!

……….hvis vi spør’n litt pent, så blir’n nok me’ på GRUPPESEXEN!

I fjøset blir a’ Dagros yr, og tramper takta,

mens HELE Norge følgjer me’ på mannfolkjakta…..

 

MØØØØØØØØØØ….!!!

 

Ætter noen daer er det klart for valgets kval :

En for en lyt kara reise i frå Brumunddal…….

No’n blir skuffe’, andre synes det er greit å dra!

Dom har fønni ut at UNGKARSLIV er væl så bra!!

JAAAA!!

 

Je har fått nok!!

Nå reiser je hemmatt tel min egen gard!!!

KVINNFOLK!!!

 

Når je tenkjer ætter……. trur je at je ler det vara;

Je vil droppe BÅDE TV-team og kos me’ kara…

….men en AVSTANDSKJÆREST kunne je fell tenkje meg;

Om je slæpp å sjå’n for ofte……

 

….går je itte LEI!!!

 

Eeehhhh……

LITT mer AVSTAND….. er du snill…..?

 

– Ny, fast leser her i hvert fall!

Dette er jo hyggelig lesning, og jeg takker pent for komplimentet……….

Så oppdager jeg at de samme personene skriver akkurat de samme kommentarene på flere av bloggene jeg pleier å lese…….

Da blir ikke de rosende ordene så mye verdt lenger…..

For da lurer jeg på hva motivet er??

Har vedkommende i det hele tatt lest bloggen min?

Er det for å gjøre andre oppmerksomme på sin egen blogg at man strør om seg med intetsigende komplimenter på X antall blogger?

 

For meg blir det litt feil………

 

Når jeg får hyggelige tilbakemeldinger der avsenderen henviser til noe jeg har skrevet, så setter jeg pris på det. Jeg vil gjerne gjengjelde komplimentet, men det er ingen automatikk i at jeg gjør det.

Jeg skal helst MENE det jeg skriver også.

Det betyr ikke at jeg misliker et innlegg, sjøl om jeg lar være å kommentere.

Noen ganger er det hyggelig bare å lese – uten å føle noen forpliktelse om verken det ene eller det andre.

 

Vi damer har (i større utstrekning enn menn)  lett for å gå i den grøfta at vi, støtt og stadig, skal gjengjelde komplimenter:

– Åh, den kjolen kledde du virkelig!!

– Å nei, den henger seg opp over rumpa og fargen er litt feil til meg ; men DIN kjole er nydelig!!!

 

På Facebook, og andre sosiale medier, legger unge jenter ut bilder av seg sjøl……….

………i finstas!

Så kommer kommentarene :

– Pena!

– Søta!

– Fiiiiiiin!!

– Du er bare så UTROOOLIG NYYYYYYDELIG!!

Osv……….

I  utgangspunktet er det ikke noe galt i dette……

 

Så svarer den som har lagt ut bildene :

– Nei, huff – jeg er KJEMPESTYGG – men DU er pen, du!!!!

(Eller noe lignende……..)

 

Hvis vi legger ut bilder av oss sjøl, og har gjort oss flid med både sminke og antrekk, så kan det vel hende at vi ønsker oss hyggelige tilbakemeldinger??

Og det er en ærlig sak!!!

Hvorfor skal vi så fornekte velment ros, og i stedet prøve å overgå dem som har gitt oss komplimenter……..

…………..ved å sende komplimentene tilbake……. med renter…????

 

Så blir det bare et spill og en utveksling av tomme fraser i stedet…………

Åååå, Jennifer, du er bare sååååå søøøøt , asså!!

Neeeiiiii, herrreguuuud – det er DU som er søøøøøt!!!

 

Hvis min drivkraft for å skrive blogg nærmest utelukkende dreier seg om et ønske om å motta hyllest fra andre, så kan mye av skrivegleden forsvinne.

Da kan jeg fort miste meg sjøl i min higen etter anerkjennelse fra omverdenen……

……..for jeg blir nødt til å skrive om det jeg TROR vil gi meg mange lesere!

 

Hvis det KUN er tilbakemeldingene fra andre som motiverer meg til å skrive mer, så har jeg et dårlig fundament å bygge videre på……

Likedan : Hvis jeg GIR ros i den hensikt å FÅ ros tilbake, så kan jeg fort bli skuffet!!

Gir jeg ros, så skal det være betingelsesløst og uten baktanker.

 

Å, JA!! : Grunnen til at jeg tar dette opp er jo nettopp at jeg VET at jeg (i enkelte sammenhenger) HAR forventet noe tilbake!!!

 

Og DA har det hendt at jeg har blitt skuffet………..

 

 

 

Jeg har et bord med engler i stua mi………

Englene mine blir ikke pakket bort etter jul ; de får lov til å være fremme hele tida…..

De er Helårsengler…….

De har fått selskap av en Buddha og av Jomfru Maria med Jesusbarnet…….

 

Mitt lille englebord…….

 

I en periode hadde jeg skikkelig nissedilla. Da tittet det fram både store og små nisser

over alt her i juletida.

Så kom det en periode hvor jeg var lei av nisser.

 Da måtte de tilbringe all sin tid på loftet.

De fikk ikke en gang komme inn i stuevarmen til jul……

Jeg hadde nemlig fått engledilla i stedet…….

Unga mine prøvde å protestere på nisseforvisningen, men NEI  ; a’ mor var urokkelig

og nedla nisseforbud i heimen!

 

De siste årene har jeg moderert meg litt. Nå er nisser og engler nokså likestilt når jula kommer.

Det ene skal ikke få utelukke det andre!

 

– Ja, takk, begge deler, som lille, snille Ole Brum sier!

 

Jeg er litt nysgjerrig av meg…….

En gang Martha Louise og hennes kompanjong hadde foredrag i Konserthuset,

var jeg tilfeldigvis i Oslo.

 Jeg stakk innom på impuls, en drøy halvtime før arrangementet skulle begynne.

I grunnen hadde jeg ikke så store forhåpninger om å få billett,

for billettsalget hadde startet flere måneder i forveien.

Jammen var det EN billett igjen ganske langt fremme. Så der havnet jeg – midt foran på femte rad!

Der hadde jeg fin utsikt!

Jeg så til og med at Martha kysset Ari da hun kom ned fra scenen

og satte seg ved siden av ham på første rad!!

 Litt av en opplevelse for et Kvinnfolk i fra Bygde-Norge!!

 

Jeg har ikke noe svar på om det finnes engler……

Jeg kan jo verken BEVISE eller MOTBEVISE det.

 

Jeg er verken MOTSTANDER eller TILHENGER av Engleskolen til Martha Louise.

Jeg beundrer imidlertid hennes mot. Hun har fått mye pepper for virksomheten sin;

av folk som har hatt stort behov for å markere at det er DE som sitter inne med :

 

SANNHETEN!!

 

Hun har valgt å stå i det likevel!!

 

Modig……. synes jeg!

 

 

Og JEG har glede av mine engler…………Det er noe rent og uskyldig over dem…… 

………..som tiltaler meg…………