karidansen

 

For noen dager siden dro dattera mi til Oslo for å besøke ei venninne som studerer der.

Med seg på veien fikk hun noen formaninger fra mor……..

“Pass deg for å gå i byen sent på kvelden….og SÆRLIG i området rundt sentralbanestasjonen….osv…osv…..”

Joda….jenta er student i Trondheim på tredje året, og er både fornuftig, sjølstendig…….

……..og egenrådig!

Ofte kan det gå et par uker uten at vi har kontakt når hun er der oppe………

…men det er TRONDHEIM det……….og der er hun kjent!!

….OSLO er noe heeeeelt annet!!!!

 

I går fikk jeg ikke kontakt da jeg sendte melding…….

…….timene gikk……

….og fantasien min begynte å BLOMSTRE!!!!!

 

For tenk på alt som kunne ha hendt!

Så prøvde jeg å tenke med fornuften…….

OM noe hadde skjedd, så hadde jo venninna ringt!!

MEN………tenk om noe hadde skjedd med venninna også!!!!

 

I dag kunne jeg trekke et lettelsens sukk………

Jenta er vel hjemme…..

Hun HADDE svart på meldingene mine,,,,,,,

….men hadde trykket på feil knapp, så den hadde blitt lagret på “utkast”…..

 

Mor må passe litt på frøkna si! (Bildet er tatt av Junior!)

 

Men……

…….kua har jo vært kalv, da…….

En gang, mens jeg gikk på lærerskolen, kom hybelverten og sa fra at faren min var i telefonen…….

Jeg ble kjemperedd……

…..og var overbevist om at det hadde skjedd noe alvorlig hjemme!!

 

 

 

 

 

 

 

Jeg hadde ikke gitt livstegn fra meg på to uker…….

Og DET syntes n’far var leeeenge………

….men det syntes ikke JEG!!!!

Dessuten bodde jeg ikke langt hjemmefra!

 

Da jeg dro alene til Hellas i høst, var det ei dame (på min alder) som sa følgende til meg :

“Min mor hadde IKKE likt at jeg dro alene til Hellas!”

HÆÆÆÆÆÆ! Skulle mora mi liksom bry seg med DET!!!

Var jeg ikke 52 år, kanskje?!

 

Men ……..hadde JEG likt at dattera mi dro alene til Hellas???

DEFINITIVT IKKE!!!!

 

 

 

 

 

 

Jeg var på kino igjen i kveld….

Jeg så en film som het  : “45 år”.

En litt sår film om et ektepar som skal feire 45 års bryllupsdag……

 

Jeg var ute i god tid , og satte meg på plassen min – høyt oppe og helt ute på siden.

(Jeg liker det best…….. på grunn av et aldri så lite snev av klaustrofobi!)

 

Det var kanskje 15-20 publikummere i salen – enda det var premiere……….

Til tross for at det nesten ikke var folk der, fikk jeg en kar rett ved siden av meg………

 

Det FØRSTE han gjorde, var å slenge boblejakka si halvveis over ermlenet på MITT sete!

Det NESTE var å sette seg til å gomle popcorn fra et MEGADIGERT pappbeger……..

Knas, knas, gomle, gomle, knas……….

I og med at begeret var så digert, så ante det meg at jeg kom til å se det meste av denne filmen………

…….akkompagnert av disse ulydene…..

…….og DET fikk jeg HELT rett i!!!!

 

Og som om ikke alt dette var nok : 

Fyren satte seg til å SKREVE………..

……slik at jeg ble tvunget til å vri bena mine mot venstre……..

……og holde dem godt samlet for å unngå å støte bort i kneet hans……..

……som befant seg laaaangt inne på MITT territorium!!!

 

Hvilke PRØVELSER skal ikke en stakkars kvinne utsettes for???

Jeg vurderte faktisk å ta med meg jakka og veska og sette meg på raden ovenfor…….

…..litt sånn demonstrativt…….

 

I tankene……..

……reiste jeg meg brått –  og samlet sammen tingene mine i en viss fart……..

……før jeg KLAMPET meg opp trappa til neste seterad…..

……slik at fyren KANSKJE fikk en anelse om HVORFOR jeg flyttet meg??

 

Det var DA det slo meg………

For få dager siden så jeg noen videoer med Kay Pollak……….

………om å velge å møte verden med et smil…..eller ikke……!!

Jeg skrev jo nylig om det……

 

Jeg så vel omtrent SLIK ut der jeg satt :

 

Bra at det var mørkt i kinosalen……………….

 

Er det SLIK jeg vil være????

EI JÆVLA HURPE!!!!!!!

 

Definitivt ikke!!!

Hvem er det som nettopp har begynt å lese ei bok som heter : “Slipp Kjærligheten inn!” ……???

(Etter anbefaling fra : lillasjel  )

Boka handler om å åpne opp hjertet sitt….igjen…….

 

Så DAAAAAAA……..

“Lukk opp din hjertedør, kom la solens skinn, lyse opp ditt smil ……..og åpne opp ditt sinn”.

(Fritt etter Sputnik)

 

Hurra for popcornspisende, skrevende mannfolk………. med fjollete latter !

 

(Ja, han hadde DET også….

……men til slutt lo jeg med!!!)

 

 

 

 

Husker du denne karen??

 

Han het Severin Suveren……….

Han dro ut på fjelltur uten riktige klær, kart og kompass……..

….og det kunne ha gått riktig galt….

…..hvis ikke Severin Suveren hadde møtte på noen hyggelige dansker som hjalp ham da han gikk seg vill i snøværet…….

 

Det bor vel en liten Severin i de fleste av oss…..

…..vi gjør av og til både ubetenksomme og ufornuftige ting……..

Så spørs det om vi er villige til å ta lærdom av det…….

….og ta ansvaret for det vi har gjort…..

.

Kanskje velger vi å gjøre som Severin……

…..kalle det “uflaks”….

…..eller skylde på andre?

….eller kanskje til og med lyve….

….bittelittegrann, for å slippe å ta konsekvensene av det vi har gjort/ikke gjort???

Det er jo litt fristende da…….!!

 

Hvem har ikke sagt :

“Det var ikke bare JEG som gjorde det!”

“Jeg gjorde bare det jeg fikk beskjed om, jeg!”

(Og da behøvde jeg jo ikke å tenke sjæl….)

“Det er ikke bare JEG som synes /mener det, altså!!”

Det er en form for ansvarsfraskrivelse…..for da støtter vi oss til andre/legger skylda på andre………,

……kanskje litt ubevisst…..?

 

Noen mennesker tar, tilsynelatende, aldri ansvar………

De fortsetter med den samme, ansvarsløse oppførselen gjennom hele livet………..

…….. uten å bry seg nevneverdig om at det går ut over andre….

………eller tenke på konsekvensene av handlingene sine…..

 

Blir de konfrontert med adferden sin, så blir det enten full krig…….

……med forsvar/angrep……. 

……eller de legger skylda/ansvaret over på andre……

 

 

Kay Pollak nevner (i ett av sine videoforedrag) at de som, tilsynelatende, klamrer seg mest til livet når de ligger på dødsleiet…..

…….er de som føler at de ikke har tatt ansvar for sitt eget liv……

Da føles det som om noe er “Uoppgjort”……..

 

Ingen av oss vet når….eller hvordan…..livet vårt skal avsluttes…..

….men vi kan velge om vi vil ta mest mulig ansvar for oss sjøl……..

….og våre ord og handlinger……

….eller om vi vil la det være…….

 

 

 

 

 

 

Jeg ble inspirert av innlegget til Min Matgale Verden i dag!

På sitt sedvanlige, humoristiske vis skriver hun om gjeninnføring av kjøttfri mandag i heimen……. :

Jeg tror menn elsker kjøttfri mandag!

 

Jeg hadde verken tatt opp kjøtt eller fisk fra fryseren i dag.

Når jeg er her alene, så planlegger jeg ikke så nøye……

Da ble det grønnsak – wok til middag!

 

Jeg brukte :

Mandelpotet, kålrot, gulrot, løk sjampinjong, og revet ingefærrot.

Dette lot jeg surre i meierismør ei stund.

Så tilsatte jeg brokkoli, søtpaprika og fetaost, hadde på lokk på panna……..

…….. dempet varmen…………

……..og lot det surre videre.

Til slutt tilsatte jeg små plommetomater, havsalt , kvernet pepper, rosmarin og basilikum.…..

 

(Je åt opp æilt!!!)

 

 

…….er det er å få rett………

….har det liten hensikt……..

……å starte diskusjonen…..

Da vil jeg knapt nok være lydhør overfor den andres argumenter……..

…..for jeg vil kun være opptatt av min egen neste replikk….

 

Det er sånn veldig mange diskusjoner  har lett for å bli……..

……både i det offentlige og i det private rommet…..

 

Så blir spørsmålet : Hvem VANT diskusjonen…..?

 

En diskusjon skal ikke vinnes……..

En diskusjon der partene er uenige……

….kan være spennende….

…utvide horisonten til de involverte…

….hvis de er åpne for å lytte…….

..til hverandres synspunker………

…..og refleksjoner……!

 

Jeg har ønsket “Å vinne” mange diskusjoner……

……og har gått glipp av mye……

….på grunn av min…..

….manglende lydhørhet…..

….og min arroganse……

 

 

 

 

 

 

 

Vanligvis har jeg ganske lett for å uttrykke meg……

…….men hvis jeg blir stresset og engstelig, DA kan det stokke seg litt, altså!!

For det ene har jeg lett for å prate FORT…..

Dessuten kan jeg avbryte meg sjøl midt i en setning……og begynne på en ny….

…..som ikke passer helt sammen med den jeg begynte på…….

 

Og så kommer det gjerne noen “liksom” og “på en måte”….

…..i tide og utide……

 

Jeg har sett det samme hos andre…….

En får liksom ikke sagt så mye ved å bruke ordene “liksom” og “på en måte” veldig mye…..

…..på en måte…..

Hvis du skjønner….???

Men jammen er det fort gjort!!!

 

Fordelen med skriftspråket er at man har bedre tid til å “finpusse”………

Når man snakker, så har man ikke alltid  så mye tid til “å finne et bedre ord”!

 

En gang hadde jeg bestilt meg time hos en som drev med noe alternativt……

Jeg kjente litt til vedkommende i andre sammenhenger også, og visste at denne personen egentlig var svært veltalende.

Det var tydelig at han var litt usikker i akkurat denne settingen, for han sa “liksom” og “på en måte” i nesten i hver setning.

 

Til slutt hørte jeg nesten ikke hva han sa……

Jeg la bare merke til alle “liksomene” og  “måtene”.

  

En gang gjorde jeg en venninne oppmerksom på at hun brukte uttrykket “på en måte” nesten hele tida.

Nå kjente jeg henne såpass godt, og var såpass trygg på henne, at jeg turte å si det!

I denne perioden sto hun i en situasjon der hun hadde veldig mye å ordne. Hun måtte stadig innom ulike, offentlige kontorer for “å tale sin sak”.

Vi var skjønt enige om at det virket veldig forstyrrende om man brukte disse unødige “fyll-ordene” hele tida.

 

Jeg tar meg i det av og til…..

…..og da stopper jeg heller og tenker over hva jeg egentlig vil si/uttrykke….

….for det må man jo ha klart for seg……

 

….i alle fall hvis man skal ha en sjanse til å bli hørt!

 

 

 

 

 

Elevene i klassen som Junior går i ble nylig delt i grupper for å lage film.

Hver gruppe tok en serie med opptak som hver og en av deltagerne i gruppa laget sin egen versjon av.

Jeg synes skuespiller Johan, som går på dramalinja ved Stange videregående skole, gjør en flott innsats!

 

Gruppa fikk toppkarakter på prosjektet, og det var vel fortjent……….

…..synes Mor…….

…..som selvfølgelig er ganske subjektiv i denne sammenhengen……..

 

 

Her er Juniors versjon : (Filmen varer i ca ett og et halvt minutt.)

 

 

 

 

Det er ikke alltid så lett å vite hva slags opplevelser et menneske har med seg i bagasjen…….

…….ut fra det vi ser ved første øyekast……. 

 

 

 

 

 

 

 

 I ettermiddag fikk jeg sms fra Junior om at han kom hjem med en time senere fordi han skulle hjelpe noen med et eller annet…….

(Dette skjedde ca 10 minutter før jeg ventet ham hjem, og jeg var godt i gang med middagen.)

Jeg svarte : “Det er greit. Jeg spiser nok middag før du kommer hjem!”

 

I og med at han ikke orket å bruke tid på å varme maten, måtte han spise lunken middag.

(Ingen har vel fått varig men av det, så vidt jeg vet!)

Det var altså ingen Muggen Mamma med Martyrmine som sto parat for å varme opp maten FOR ham!!

(Som jeg har hatt en tendens til å gjøre i lignende tilfelle!)

 

I stedet satt vi i stua og småpratet, mens han spiste middag…..

……og jeg drakk kaffen min!

 

Jeg unnlot altså å gå i den berømmelige (og velkjente) tilpasningsgrøfta…….

 

(DEN grøfta har jeg vært dyyyyypt nede i maaaaange  ganger!!)

 

Jo, jeg kunne godt ha ventet, men jeg var sulten og hadde ikke lyst til å vente en time ekstra….

 

Jeg har begynt å ta vare på MEG ………

….også!!

 

  Dessuten ga Junior beskjed………….

……og da kunne jeg VELGE om jeg ville bli SUR……..OG vente på ham….

……om jeg ville vente på ham UTEN å bli sur…….

……eller om jeg ville gjøre det jeg hadde mest lyst til der og da……

……og være BLID og AVSLAPPET da han kom hjem!!!

 

Nei….jeg møtte ham ikke slik…..

……..ikke i dag….!

 

Et stjerneeksempel……….

……på en moderne og bevisst mamma…….

 

 

………det var det jeg var!!!

Ikke sant???

 

 

 

 

De siste årene har jeg innsett at jeg mange ganger gjennom livet har dyrket det vonde. Jeg har tillatt meg å sitte fast i såre og vonde opplevelser.

Ja, jeg har til og med følt en slags NYTELSE over å gjøre det. 

Stakkars meg!!

Jeg skrev om det i dette innlegget : Å Dvele ved gammal Dritt……..

 

Lillasjel har skrevet noen innlegg som også, til dels, handler om dette : Å bli ferdig… komme seg videre. 

I natt hadde jeg en drøm

Langt, langt der inne, lille venn

 

Jeg har også sett andre som tilsynelatende har “sittet fast” og dyrket vonde minner.

Mange har opplevd ganske traumatiske ting,: Vold, psykisk terror og misbruk.

Et lite barn er ganske forsvarsløst i slike sammenhenger.

 Jeg vil understreke at jeg ALDRI har opplevd grov vold eller grove overgrep av noe slag.

 

 Karidansen (Rundt tre år på bildet) hadde, jevnt over, en trygg barndom.

Det var “Itt’no tull”! Denne traktoren sto garantert stille….og fotografen sto jo ganske tett ved. 

 

 Om vi opplever vonde ting i livet……

….kan  det kanskje være en hjelp i å gå til psykolog…….over en viss periode.

Jeg er imidlertid av den oppfatningen at det ikke har noen hensikt å dvele ved det vonde……

……i år ut og år inn.

Å akseptere at det vonde har skjedd, og snakke om det til noen en stoler på….ja, det kan gjøre godt!

….men å gjenta det om og om igjen til alle som orker å høre på – og kanskje kjenne en viss tilfredstillelse i å se at andre blir rystet over det man har å fortelle….

….DET har ingen hensikt i lengden.

Da blir det : Stakkars meg!

Jeg har vært der!

MANGE ganger!!

 

Jeg kjenner fortsatt noen ganger på et sinne overfor personer jeg har møtt på min vei gjennom livet.

Dette sinnet handler stort sett om EN ting  :

At jeg har vært for vaklevoren og lite tydelig i forhold til grensene mine!

Jeg har TILLATT andre å opptre egoistisk overfor meg, og valgt å gå i offerrolle framfor å stå opp for mine egne behov. (Det har garantert også gått den andre veien i blant!)

Så………..

……….egentlig er det meg sjøl jeg er mest sint på når disse tankene kommer……..

…..sjøl om det kjennes ut som om det er “Den Andre” jeg er sint på!!

 

Jeg leste en gang en reportasje om ei jente som hadde opplevd å bli voldtatt av en guttegjeng i USA.

Det er ikke vanskelig å forestille seg at det må ha vært en grusom opplevelse!!

Hun hadde imidlertid tatt en beslutning :

Hun ville ikke tillate seg å la denne opplevelsen få ødelegge resten av livet hennes.

 

Da Nelson Mandela slapp ut etter 25 år i fengsel sa han ………

……….at om han hadde valgt å bli bitter over årene i fengsel….

……….hadde han vært en fange resten av sitt liv…….

…….og da hadde han nok ikke blitt noen god president!

 

Rteworld skrev for en tid tilbake også  et innlegg som  handler om dette temaet : 

Fra hvor jeg står

 

 For ikke lenge siden var det en person som sa følgende til meg:

Jeg hadde ikke noe påtrengende behov for å gå videre med saken……. eller sette på meg martyrglorien……

Hadde denne bemerkningen falt for noen år siden….hadde jeg NYTT den…..og det til gagns!

Så ….det går da framover…!

 

Vi har imidlertid ingen hensikt å nærmest å dyrke det vonde som har skjedd oss i livet.

 

Da blir vi fort stående på stedet hvil……..

 

 

 

Mor, datter og sønn sitter i bilen på vei hjem fra kolonialen……

Plutselig kjenner mors radarnese at det lukter………..

…….YOGHURT!

Dattera sitter i framsetet……

…..så det kan ikke være henne som nettopp har åpnet yoghurtbegeret….

Da må det være…..

….han som sitter i baksetet!!!

Mor : – Sitt’ du og et yoghurt i BILEN?!!

Junior : (Med uskyldig røst)  – Neida………..

Mor :  – JO, det gjør du!!!!

Datter : – Du et når du sitt’ i bilen du og , mor…….

(Hun har en irriterende tendens til å holde med broren sin!)

Mor :  – Ja, men itte YOGHURT!!!

Junior : – Det er fell itt’no likere å eta NUTRILETT – BAR i bilen, mor. Det kan bli no’ ornt’li klin ta det å!!!

 

Diskusjonen blir dermed avsluttet………

 

 

Vel hjemme………….

……og alle tre har satt fra seg skoa på vaskerommet……..

Legg merke til de svarte skoene.……

 

ALLE ser vel hvem som er den mest mest ORDENTLIGE blant denne gjengen??

Jeg glemte bare å koste av meg snøen før jeg gikk inn…….