karidansen

Jeg kan være temmelig bastant.

Har jeg først virkelig satt meg noe i hodet, er det ikke lett å få snudd meg!

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Mer enn en gang har jeg brukt masse krefter på

å overbevise andre om at jeg har rett!

Om jeg har følt at jeg har “tapt” en meningsutveksling,

har jeg noen ganger ikke klart å legge diskusjonen bak meg.

I hodet mitt har det kvernet og kokt…

Jeg har lett etter nye argumenter for å underbygge mine egne påstander…

…med det som mål å få den andre idioten til å forstå at h*n er helt på jordet…

Med åra har jeg kanskje blitt litt mindre bastant…

Jeg kaster meg svært sjelden inn i diskusjoner

i kommentarfeltene på sosiale medier.

Om jeg skriver en kommentar,

trekker jeg meg unna dersom jeg ser at det er i ferd med

å utvikle seg til “full krig” og stygge, usaklige personangrep.

Det kommer ikke noe godt ut av slike diskusjoner…

Det er bortkastet energi…

Av og til faller jeg fortsatt for fristelsen til å diskutere…

…argumentere…

…og kverulere…

…når jeg møter noen som kommer med påstander jeg er sterkt uenig i.

Men…det skjer sjeldnere enn tidligere…

I de aller fleste tilfellene handler det nemlig mest

om å overfalle hverandre med overbevisninger…

Jeg klarte knapt å legge førstnevnte fra meg

etter at jeg hadde begynt å lese.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Forfatteren er nemlig i besittelse av en sjeldent god formidlingsevne.

Romanen handler om depresjon…

…om desperasjon…

…om en følelse av å være fanget

uten å øyne noen mulighet for å unnslippe.

Den handler også om forventninger…

…om alt som ikke ble slik vi ønsket og håpte.

Om rollene vi har lett for å gå inn i…

og om de fiktive maskene vi ofte velger å gjemme oss bak.

Om forbudte tanker, om sinne, skyld, utilstrekkelighet

og om manglende evne/vilje til å sette grenser.

Midt i alt fant jeg innimellom også noe å le av…

Noe absurd…

…og temmelig tragikomisk…

Jeg kan ikke si hva romanen heter.

Derfor kan jeg heller ikke anbefale den.

I alle fall ikke ennå…

Den er nemlig ikke utgitt,

men jeg håper virkelig at den blir det.

For…den er blitt sendt til et forlag…

Det er en av mine mange medelever på skrivekurset til Ida Jackson

som har skrevet boka.

Jeg krysser fingrene for henne og romanen.

Dette er første gang jeg har fått mulighet til å lese

et romanmanus på denne måten.

Jeg leste det ikke som en “fagperson”.

Derfor har jeg styrt unna å komme med “råd”.

Det ville uansett bare ha blitt veldig subjektivt og høyst uprofesjonelt.

Men…jeg har prøvd å gi en konstruktiv tilbakemelding.

Det vil si:

Formidle hva det var ved denne romanen som fenget meg slik,

og som gjorde at jeg ble så oppslukt

at jeg måtte lese den ferdig i løpet av to dager.

For min egen del har det blitt så som så med skrivevirksomheten.

I løpet av skrivekurset forfattet jeg ei lang novelle

som de to andre i skrivegruppa ga meg tilbakemelding på.

Om jeg noen gang gjør noe mer med den,

tror jeg helst at den blir en del av en novellesamling.

Jeg trives nemlig best med å skrive “short stories”.

Alternativt kan jeg jo bruke den som en del av en roman.

I så fall ville den antagelig ha blitt til et kapittel et stykke ut i historien.

Men…da må jeg jo skrive!!

Det holder ikke med bare å tenke på å skrive!

Jeg må være villig til å ta all jobben som følger med…

…og jeg vet ikke om jeg vil!

(For jeg kan hvis jeg vil,

uten at det nødvendigvis betyr at jeg ender opp med å få utgitt noe!)

I så fall må jeg gjøre slik som Ida J. oppfordret meg til

da hun signerte boka jeg kjøpte til meg sjøl i julegave:

Det var denne boka jeg kjøpte:

Det skal mot til for å skrive ei slik bok.

(Ida J. ble nominert til Brageprisen for denne.)

Dystre “familiehemmeligheter” skal helst ikke avsløres…

Men…når man finner ut av sin egen families

mørke fortid via internett,

så blir det ikke så “hemmelig” lenger.

Likevel var det veldig modig å skrive denne boka.

Den rører ved så mye…

Ikke minst viser denne historien at verden ikke er svart/hvit.

Den forklarer noe om mulige årsaker til (eller bakgrunnen for)

et menneskes overbevisninger og handlinger,

uten dermed å bagatellisere, fornekte eller unnskylde.

Sjøl en person som i sin ungdom utførte handlinger

som gjorde at han ble idømt fengselsstraff

og senere ble omtalt som “krigsforbryter”…

…kunne være en høyt elsket morfar…

Etter at jeg hadde drukket kaffe i dag morges,

fant jeg ut at jeg skulle rense kaffetrakteren.

Det var absolutt på tide.

Den så nemlig ikke særlig delikat ut…

Eddiken funket bra.

Både trakter og kolbe framsto “nesten som nye” etterpå.

Etter middag fikk jeg lyst på kaffe igjen…

Men…det smakte definitivt ikke Evergood av den kaffen…

Denne havnet i utslagsvasken…

Neste gang kommer jeg garantert til å huske

å skylle gjennom trakteren med rent vann en gang eller to

etter at jeg har kjørt en runde med eddikblanding!

“Du er en ekte nisse!”

Om det blir sagt med entusiasme og med et smil om munnen…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

…så er det det trolig ment som et kompliment.

Da betyr det kanskje at man blir sett på som blid, snill og raus?

Ordet “nisse” kan også bli brukt nærmest som et skjellsord.

“Du er en dust, en skikkelig fjompenisse!”.

Jeg har oppført meg fjompenissete i mange sammenhenger.

Ofte har det handlet om å si ja til noe jeg egentlig ikke har hatt lyst til,

fordi jeg har vært redd for å gjøre meg upopulær/bli dårlig likt.

For mange år siden ble jeg spurt om å være julenisse hos noen på Julaften.

Det var i en periode i livet da jeg hadde mer enn nok

med å stelle til julekveld hjemme hos meg sjøl.

Når man har “jobb utenfor hjemmet”, tre mindreårige unger og stort hus,

ja da er det ikke igjen så mye overskudd

til å ta på seg oppdrag som julekveldsnisse hos andre småbarnsforeldre…

Egentlig syntes jeg det var veldig rart at jeg ble spurt.

Hun som spurte meg hadde også tre barn, omtrent på samme alder som mine.

Vi var i noenlunde samme situasjon.

I alle fall på det viset

at vi begge hadde jobb “Utenfor hjemmet”.

Det kunne aldri ha falt meg inn å spørre henne

om å kle seg ut som julenisse, og dra fra sine barn på julekvelden,

for å være julenisse for mine.

Men…dette handlet først og fremst om meg!

Jeg kunne ha svart:

“Det sier jeg nei til.

Jeg vil bare være hjemme

og slappe av sammen med familien min på julekvelden.”

Så enkelt hadde det vært…

…men like fullt endte jeg opp med å utføre oppdraget.

(Som jeg ikke hadde så mye som et fnugg av lyst til å gjøre!)

Hvor mange ganger gjennom livet har jeg sagt “ja”

når jeg egentlig har hatt mest lyst til å si “nei”?

Det er ikke så rent få ganger!

Det verste av alt er jo at jeg ofte har kjent på irritasjon/sinne overfor den/de

jeg har tillatt å trekke veksler på min tid og mine krefter.

I dag har jeg nok blitt mye mer “nei”– menneske –

uten at det koster meg så mye.

Jeg kan godt gjøre en tjeneste, eller stille opp litt ekstra for noen i blant.

Får jeg verken et “takk” (eller en form for gjengjeldelse en gang i mellom)

så stopper det seg imidlertid fort.

“Fjompenisse-kjerring”– rollen tror jeg at jeg stort sett er ferdig med…

Skognissekjerringa og (Eks)Fjompenissekjerringa i skjønn(?) forening!

“Nå er det tid for striskjorta og havrelefsa igjen!”

Det var et uttrykk jeg hørte noen ganger da jeg var barn/ungdom.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Så mye striskjorte og havrelefse blir det vel knapt for folk flest.

I alle fall ikke fordi jula er over.

For min del føles det ikke som Blåmandag heller.

Jeg jobbet litt i romjula, og jeg hadde jobbhelg i Nyttårshelga.

I dag har jeg fri, så for meg ble det “mot normalt”,

sammenlignet med de som jobber åtte-til-fire fem dager i uka.

Jeg har ingen nyttårsforsetter.

Jeg er jo perfekt som jeg er! 😉

Eller…jeg har som mål å fortsette med det jeg begynte med i 2021:

Trene jevnlig og spise variert og sunt i hverdagen.

Jeg er stolt av at jeg ikke har sklidd tilbake til gamle vaner.

Å starte en god vane er gjerne enklere enn å fortsette med den.

Særlig når det er snakk om å trene!

Ganske ofte er det nemlig både tungt, trått og kjedelig.

Jeg synes det er godt når jula er over.

Visst koser jeg meg med julepynt, julebelysning, julefilmer og ekstra god mat.

Jeg har ikke ryddet bort min beskjedne pynt ennå. 

Jeg vil ha lyslenkene, stjernene og nissene i noen dager til…

Men…jeg synes det er godt å begynne på et nytt år.

Vissheten om at dagene gradvis blir lengre føles god,

sjøl om det bare er snakk om noen få minutter foreløpig.

Jeg synes også det er godt å gå tilbake til hverdagsmaten.

Nå har jeg ikke spist mye søtt i jula, men noe ekstra har det jo blitt.

Skrotten min trives mye bedre med fisk, fjærkre og grønnsaker,

enn med tung kjøttmat og kaker.

På årets første dag inviterte Frodithen meg med ut på tur.

Jeg skulle jobbe på kvelden,

så jeg har en mistanke om at jeg ikke hadde kommet meg ut

“På egen hånd”.

Friskt og fint var det!

Ikke mange mennesker å se heller,

i og med at vi dro av gårde på formiddagen.

En god start på det nye året!

Små og store “opplevelser” kan være fine julegaver.

En av julegavene fra Frodithen var dette:

Vi hadde egentlig tenkt oss til et av Kaffebrenneriene nede i sentrum i går.

Men… da jeg ruslet nedover for å møte Frodithen,

så jeg at det hadde dukket opp en ny kafé.

Fra utsiden så den veldig tiltalende ut.

Da vi møttes, foreslo jeg derfor at vi kunne ta en tur for å se hva dette var. 

Det viste seg å være et godt valg på flere måter.

Nydelig kaldgrøt med kokosyoghurt, sitron og sesamtahini

På dette stedet var det vegansk og glutenfritt som gjaldt.

Maten var rimelig. (39,- for denne porsjonen).

Betjeningen var veldig hyggelig.

Lokalene var smakfulle, rene og innbydende.

Se så fint toalett!

“Plante-vegg var det jammen også der inne.

(Det heter noe annet, men jeg husker ikke hva.)

Dette fristet til gjentagelse!

Jeg har fortsatt igjen to “klipp” på gavekortet mitt… 😉

For den som lurer:

Stedet heter “Cultivate”,

og ligger i nærheten av Olav Ryes plass på Grünerløkka.

I følge betjeningen skal kjeden snart utvide,

slik at det blir flere kaféer av denne typen her i Oslo.

Da skriver vi 2022!

Årets siste kveld har jeg feiret alene.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Det har jeg gjort noen ganger tidligere, og jeg synes det er helt greit.

Jeg har kost meg med god mat og godt drikke!

Godt Nytt År!

Jeg fikk denne boka i julegave:

Det var her jeg fant utsagnet om forskning.

Berit Nordstrand er vel sjøl et eksempel på dette.

I fjor kjøpte jeg boka: “12 uker til et sunnere liv og en smalere midje”.

I den boka skriver Nordstrand en del om “snack” eller “mellommåltider”.

I “Omstart”– boka anbefaler hun bare tre mettende, sunne måltider pr dag.

Så kan jeg jo si: “Berit, det vak’ke dette du skrev i den forrige boka!”

Men…så er det jo som hun sier: “Forskning er Ferskvare”.

Sjøl spesialister kan jo endre oppfatning underveis,

etter hvert som de får nye erfaringer.

Noen absolutt fasit finnes uansett ikke.

Hver og en av oss må prøve og feile litt, både i matveien og ellers.

For min egen del har jeg funnet ut at magen min blir mest fornøyd

dersom jeg unngår å småspise mellom måltidene.

(Det betyr ikke at jeg aldri gjør det!)

I går lå jeg for det meste på sofaen.

Det jeg trodde bare skulle bli en raskt forbigående sår hals,

slo ut i en saftig forkjølelse natt til i går.

Avtalen jeg hadde med Frodithen måtte utsettes.

I stedet lå jeg mye under varmepleddet og tok livet ganske med ro.

Men…jeg var ikke sjukere enn at jeg fant ut at jeg skulle prøve ut noe nytt:

I “Omstart 30” fant jeg nemlig oppskrift på “kimchi” (fermentert kål).

Jeg tror det er det samme som den sure kålen som følger med sushi.

Jeg liker det meste av det som er syrlig på smak.

Dessuten skal visst fermentert mat være bra for tarmfloraen.

Nå står kimchien på kjøkkenbenken og godgjør seg.

Tre til ti dager skal den stå – alt ettersom hvor syrlig jeg vil ha den.

Dette blir spennende!

Jeg hadde trodd porsjonen skulle bli litt større

i og med at jeg brukte et helt kinakålhode.

Uansett håper jeg at eksperimentet blir vellykket.

Eller har jeg vært ganske sunn i dag:

Smoothie med avocado, spinat, ananas, mango og revet ingefær.

For å oppveie litt for all sunnheten…

…spiste jeg julepølse og lompe til middag… 😉

Om jeg gjentatte ganger opplever å bli dårlig behandlet,

ydmyket og avvist, kan jeg velge å reagere på ulike måter.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Jeg kan trekke meg unna, bli sky, bitter og surmule i det stille.

Jeg kan bli rasende, rope høyt og nærmest gå til angrep “på alt og alle”.

Begge deler er høyst menneskelig.

Faktisk også veldig forståelig.

Så kan jeg også velge å bruke erfaringene mine til noe konstruktivt.

Jeg kan spørre meg sjøl:

“Kan jeg gjøre noe for å bidra til at det blir endringer,

slik at jeg, og mange med meg,

kan få slippe å oppleve dette i framtida?”

Jan Grue har valgt den siste tilnærmingen…

Vet du ikke hvem han er?

Da kan du lese HER.

Ved flere anledninger har Jan Grue opplevd å (bokstavelig talt) bli utestengt fra arrangementer.

Rett og slett fordi det ikke har vært tilrettelagt for rullestolbrukere.

Han har også opplevd å bli utskjelt når han har reist med offentlig transport,

kun fordi rullestolen har blitt sett på som noe “problematisk”.

Det er nemlig langt fra alle trikker, busser og tog

som er tilrettelagt for rullestolbrukere.

Dette er ikke rullestolbrukernes feil…

…men det er dem det i hovedsak går ut over.

Jan Grue på vei til jobb.

(Bildet er lånt fra en artikkel i Aftenposten).

Om du søker på: “Jan Grue kan bli årets osloborger”, finner du artikkelen og intervjuet.

Jan Grue har altså valgt å bruke sin stemme, og sin posisjon,

for å få til endringer i samfunnet

vedrørende tilretteleggelse/tilgjengelighet for funksjonshemmede.

Dette er grunnen til at han er en av de nominerte til å bli “Årets osloborger 2021”.

Jeg synes det er flere svært gode kandidater,

men jeg har valgt å gi min stemme til Jan Grue.

Årets osloborger skal være «en ildsjel som har beveget seg utenfor eventuelle stillingsinstrukser. En person som bruker tid og krefter på å gjøre hverdagen litt bedre for sine medmennesker. En som har gjort byen enda litt bedre å leve i.»

(Utdrag fra artikkel i Aftenposten).

Jeg synes Jan Grue oppfyller disse kriteriene.

Om du vil stemme på en av kandidatene, må du skynde deg!

I morgen er nemlig siste dagen du har mulighet til å avgi stemme.

I dag møttes Frodithen og jeg utendørs og med litt avstand.

Normalt har vi oppført oss som en “kohort”,

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

men i dag tok vi ekstra forholdregler.

Jeg har nemlig fortsatt noe “ubestemmelig” i halsen,

sjøl om jeg ikke er sjuk på noe vis.

Først møttes vi utenfor “Deli de Luca”

hvor Frodithen gikk inn og kjøpte kaffe.

Det så veldig stille og dødt ut i gata der vi befant oss.

Vi fant fram de medbragte sitteunderlagene fra ryggsekkene våre.

Deretter plasserte vi oss i noen stoler

som sto utenfor døra til en av kaféene.

(Først kikket vi inn gjennom vinduene for å forsikre oss om at det var stengt der.)

Da vi hadde sittet der i noen minutter, gikk plutselig døra opp.

En mann kom ut med et askebeger,

som han satte på bordet mellom oss.

(Ingen av oss har behov for askebeger, men tanken var jo god!)

Litt flau og forskrekket utbrøt jeg:

“Unnskyld, vi trudde det var stengt her!”

Mannen bare viftet avvergende med hånda…

Etter at han hadde gått inn igjen,

var det to Tuppelurer som var rimelig raske

med å pakke sammen sakene sine!

Det er jo passe frekt å sette seg til slik uten å kjøpe noe!!

Så var det desto mer hyggelig gjort av ham å takle det på denne måten.

Han kunne jo ha vært streng og sagt:

“Dere kan ikke bare sitte her og drikke kaffe

som dere har kjøpt et annet sted!”

Vi beveget oss videre til Torshovdalen.

Her var det tid for et aldri så lite “bukkeritt”.

Hu hei hvor det går… Tunga rett i munnen!

Vel…så veldig mye fart var det ikke i den bukken…

For oss astrologi-interesserte, så kan det jo nevnes

at vi er i Steinbukkens tegn for tida…

Selfie ved Steinbukkene…

Dagens treff var et kortvarig impulstreff.

Frodithen hadde egentlig andre planer, men de hadde blitt avlyst.

Om noen dager har vi planlagt å treffes “På ornt’li”.

Da satser jeg på at det fortsetter å gå rette veien med halsen min,

slik at vi har mulighet til å gå inn et sted.

(For deg som ikke var innom her og leste innlegget jeg skrev i går:

Jeg har tatt to hurtigtester, og begge var negative! Ikke noe “Slinger i valsen” her!)