Jeg klarte knapt å legge førstnevnte fra meg

etter at jeg hadde begynt å lese.

Forfatteren er nemlig i besittelse av en sjeldent god formidlingsevne.

 

Romanen handler om depresjon…

…om desperasjon…

…om en følelse av å være fanget

uten å øyne noen mulighet for å unnslippe.

 

Den handler også om forventninger…

…om alt som ikke ble slik vi ønsket og håpte.

Om rollene vi har lett for å gå inn i…

og om de fiktive maskene vi ofte velger å gjemme oss bak.

 

Om forbudte tanker, om sinne, skyld, utilstrekkelighet

og om manglende evne/vilje til å sette grenser.

 

Midt i alt fant jeg innimellom også noe å le av…

Noe absurd…

…og temmelig tragikomisk…

 

Jeg kan ikke si hva romanen heter.

Derfor kan jeg heller ikke anbefale den.

 

I alle fall ikke ennå…

 

Den er nemlig ikke utgitt,

men jeg håper virkelig at den blir det.

 

For…den er blitt sendt til et forlag…

 

Det er en av mine mange medelever på skrivekurset til Ida Jackson

som har skrevet boka.

Jeg krysser fingrene for henne og romanen.

 

Dette er første gang jeg har fått mulighet til å lese

et romanmanus på denne måten.

 

Jeg leste det ikke som en “fagperson”.

Derfor har jeg styrt unna å komme med “råd”.

Det ville uansett bare ha blitt veldig subjektivt og høyst uprofesjonelt.

 

Men…jeg har prøvd å gi en konstruktiv tilbakemelding.

Det vil si:

Formidle hva det var ved denne romanen som fenget meg slik,

og som gjorde at jeg ble så oppslukt

at jeg måtte lese den ferdig i løpet av to dager.

 

 

For min egen del har det blitt så som så med skrivevirksomheten.

 

I løpet av skrivekurset forfattet jeg ei lang novelle

som de to andre i skrivegruppa ga meg tilbakemelding på.

 

Om jeg noen gang gjør noe mer med den,

tror jeg helst at den blir en del av en novellesamling.

Jeg trives nemlig best med å skrive “short stories”.

Alternativt kan jeg jo bruke den som en del av en roman.

I så fall ville den antagelig ha blitt til et kapittel et stykke ut i historien.

 

Men…da må jeg jo skrive!!

Det holder ikke med bare å tenke på å skrive!

Jeg må være villig til å ta all jobben som følger med…

…og jeg vet ikke om jeg vil!

(For jeg kan hvis jeg vil,

uten at det nødvendigvis betyr at jeg ender opp med å få utgitt noe!)

 

I så fall må jeg gjøre slik som Ida J. oppfordret meg til

da hun signerte boka jeg kjøpte til meg sjøl i julegave:

 

Det var denne boka jeg kjøpte:

 

 

Det skal mot til for å skrive ei slik bok.

(Ida J. ble nominert til Brageprisen for denne.)

 

Dystre “familiehemmeligheter” skal helst ikke avsløres…

Men…når man finner ut av sin egen families

mørke fortid via internett,

så blir det ikke så “hemmelig” lenger.

 

Likevel var det veldig modig å skrive denne boka.

Den rører ved så mye…

 

Ikke minst viser denne historien at verden ikke er svart/hvit.

Den forklarer noe om mulige årsaker til (eller bakgrunnen for)

et menneskes overbevisninger og handlinger,

uten dermed å bagatellisere, fornekte eller unnskylde.

 

Sjøl en person som i sin ungdom utførte handlinger

som gjorde at han ble idømt fengselsstraff

og senere ble omtalt som “krigsforbryter”…

 

…kunne være en høyt elsket morfar…