“Du er en ekte nisse!”
Om det blir sagt med entusiasme og med et smil om munnen…
…så er det det trolig ment som et kompliment.
Da betyr det kanskje at man blir sett på som blid, snill og raus?
Ordet “nisse” kan også bli brukt nærmest som et skjellsord.
“Du er en dust, en skikkelig fjompenisse!”.
Jeg har oppført meg fjompenissete i mange sammenhenger.
Ofte har det handlet om å si ja til noe jeg egentlig ikke har hatt lyst til,
fordi jeg har vært redd for å gjøre meg upopulær/bli dårlig likt.
For mange år siden ble jeg spurt om å være julenisse hos noen på Julaften.
Det var i en periode i livet da jeg hadde mer enn nok
med å stelle til julekveld hjemme hos meg sjøl.
Når man har “jobb utenfor hjemmet”, tre mindreårige unger og stort hus,
ja da er det ikke igjen så mye overskudd
til å ta på seg oppdrag som julekveldsnisse hos andre småbarnsforeldre…
Egentlig syntes jeg det var veldig rart at jeg ble spurt.
Hun som spurte meg hadde også tre barn, omtrent på samme alder som mine.
Vi var i noenlunde samme situasjon.
I alle fall på det viset
at vi begge hadde jobb “Utenfor hjemmet”.
Det kunne aldri ha falt meg inn å spørre henne
om å kle seg ut som julenisse, og dra fra sine barn på julekvelden,
for å være julenisse for mine.
Men…dette handlet først og fremst om meg!
Jeg kunne ha svart:
“Det sier jeg nei til.
Jeg vil bare være hjemme
og slappe av sammen med familien min på julekvelden.”
Så enkelt hadde det vært…
…men like fullt endte jeg opp med å utføre oppdraget.
(Som jeg ikke hadde så mye som et fnugg av lyst til å gjøre!)
Hvor mange ganger gjennom livet har jeg sagt “ja”
når jeg egentlig har hatt mest lyst til å si “nei”?
Det er ikke så rent få ganger!
Det verste av alt er jo at jeg ofte har kjent på irritasjon/sinne overfor den/de
jeg har tillatt å trekke veksler på min tid og mine krefter.
I dag har jeg nok blitt mye mer “nei”– menneske –
uten at det koster meg så mye.
Jeg kan godt gjøre en tjeneste, eller stille opp litt ekstra for noen i blant.
Får jeg verken et “takk” (eller en form for gjengjeldelse en gang i mellom)
så stopper det seg imidlertid fort.
“Fjompenisse-kjerring”– rollen tror jeg at jeg stort sett er ferdig med…
Skognissekjerringa og (Eks)Fjompenissekjerringa i skjønn(?) forening!
Men burde vært flinkere til å si nei når det er noe en ikke orker har lyst til..men veldig vanskelig det der 🙂 Kan huske noen jeg hadde vært dagmamma for (foreldra da selvsagt) som stadig spurte om jeg kunne være barnevakt..etter at vi hadde fått førstemann selv.. i starten fant jeg på hvorfor jeg ikke kunne..men så tok jeg “mot til meg “og sa det ikke passa etter at jeg fikk barn selv…føltes som å ta ei “bør”av skuldra å si det som det var.. Klart man kan hjelpe noen..når det føles riktig <3
det er viktig å lære seg å si nei uten å ha dårlig samvittighet etterpå ,da jeg var på rehab første gangen var det det første vi lærte oss på timene der vi hadde samtale:=)
Da jeg var yngre var jeg et stort JA menneske, som ikke våget å si nei litt som du. Ettersom jeg ble eldre og kroppen ikke alltid orket så mye etter jobb, ble jeg god på å si nei. Det har jeg fortsatt med, selv om jeg noen gange kan sitte igjen med litt dårlig samvittighet.
Nei, man må liksom få litt igjen i alle fall. Det skal ikke være enveis. Og man bør ha lov å si nei uansett, hvis man virkelig ikke vil, mener nå jeg.
Det er så viktig å finne fram ti sine egne grenser og vise seg sjøl respekt, også. Men ikke enkelt å komme dit, vet ikke om jeg er det Faktisk har jeg mange ganger trodd jeg hadde lyst til å være med på noe, noe som skulle skje en gang fram i tid, bare for å oppdage jeg ikke hadde det. Men man lærer, hele tiden, heldigvis.
Hei på deg 🙂
Ja dette med å si nei – det har nok blitt enklere med årene… rett og slett. Kjenner meg igjen i deler av det du skriver her, kari 🙂 klem
Så sant det der. Jeg jobbet med det lenge før jeg vågde å si nei. Noen ble skikkelig sure, for de var så vant til at jeg var et jamenneske. Etter hvert har jeg jobbet med å si at jeg skal tenke på det først. Da bestemmer jeg liksom mer selv om jeg skal si nei eller ja. Jobb på du, for fjompenisse vet jeg at du ikke er!
Hihi, vi er ganske like – både før og nå! …. nå sier jeg ofte nei, og før sa jeg alltid ja….! Tror vi har best av å være sånn som vi er nå! Klem <3