Jeg har kjøpt Katta i Sekken

 

Nylig oppdaget jeg at mobildekselet mitt

hadde mistet et hjørne i nedre kant.

 

Det andre hjørnet falt av for en stund siden.

 

 

Dette innebærer at mobilen sitter litt løst,

og har lettere for å falle ut av sitt gode skinn…

 

Da jeg fant noen fine (og relativt rimelige) mobildeksler på nettet,

lot jeg meg friste.

 

Jeg bestilte et deksel  med mørk bunnfarge.

Det var dekorert med lilla sommerfugler.

 

Dette var dekselet jeg mottok:

Joda, det er en viss sommerstemning her,

sjøl om sommerfuglen har fløyet…

 

Jeg tenkte først at det ikke spilte så stor rolle

at det var både andre farger og annet motiv enn det jeg hadde bestilt.

 

Verre var det at dekselet slett ikke passet til mobilen min.

Det ble omtrent som å presse foten

til de slemme stesøstrene inn i skoen til Askepott…

 

Mobildekselet er også “slaskete” og mindre solid

enn det dekselet jeg, tross alt, har hatt i flere år.

 

Vedlagt i pakken ligger en lapp med ei epost-adresse jeg kan bruke

dersom jeg vil reklamere.

 

Jeg vet ikke om jeg orker.

Jeg kommer uansett aldri til å bestille mer fra denne nettbutikken.

 

Det virker ikke akkurat så veldig seriøst…

 

Det eneste positive var at det var gratis frakt…

 

Jeg får vel bare skrive det på “læringskontoen”

 

Den er ganske full…

 

 

Vaksine mot Bortskjæmt-sjuken?

 

Det burde vi ha hatt her til lands.

Jeg påstår absolutt ikke at alle som bor i Norge har det bra.

Men…

…jevnt over er vi veldig priviligerte.

 

godt har vi det,

at mange er freidige nok til å krangle med vaksinatørene

om hvilken type mRNA-vaksine de skal få.

 

“Får jeg Moderna som andre dose?

Det vil jeg ikke ha!

Jeg vil ha Pfizer jeg, så!

Hvis jeg ikke får det, så går jeg hjem!”

 

“Vaksineres på en fredag?

Nei, tror du jeg er villig til å ta sjansen på

å bli liggende på sofaen i helga?”

 

Resultatet av disse holdningene

har ført til at vaksinedoser har blitt kastet

fordi holdbarheten er kort etter at glassene er åpnet.

 

Nylig snakket jeg med den yngste sønnen min i telefonen.

I likhet med mange andre

hadde han fått tilbud om Moderna som andre dose.

Jeg spurte om han hadde blitt skeptisk

da han fikk beskjed om dette:

 

“Nei, je tenkte je fekk ta den vaksina je fekk.”

 

Ja, noen ganger må til og med vi bortskjemte nordmenn

ta til takke med det vi får…

(Hvis vi først har bestemt oss for å takke ja til vaksinetilbudet!)

 

For ordens skyld:

Jeg er vaksinert med 2xModerna.

Her i Oslo er det veldig mange som har fått den vaksinen.

 

 

Denne vaksinen blir nok aldri produsert:

 

 

Å møte noen for aller første gang…

 

Det er mange måter å bli kjent med nye mennesker på…

Noen ganger kan det virkelig dukke opp hyggelige overraskelser.

 

For noen uker siden la jeg ut dette innlegget:

Savnet av et litt større kvinne-nettverk

 

Ei ukes tid senere lå det et brev i postkassa mi…

 

I ett av hjørnene på konvolutten sto dette:

 

Jeg fikk umiddelbart en god følelse.

Det er ikke ofte jeg får brev i postkassa mer.

I alle fall ikke sånne brev!

(Jeg skriver svært sjelden brev sjøl også!)

 

Avsenderen hadde lest blogginlegget mitt.

På impuls bestemte hun seg for å skrive et brev.

 

Jeg sendte en sms til svar.

Noen dager senere snakket vi i telefonen.

Umiddelbart opplevde jeg at vi hadde en god kjemi.

 

Likevel kjente jeg at det kriblet litt i magen

da jeg nylig skulle møte henne nede i byen for aller første gang.

Det er rart med det…

 

Jeg tok dette bildet av de flotte blomsterbedene ved Nationaltheatret

da jeg var på vei til dette møtet:

 

“Hei, er det Kari?”.

Et spørrende, vennlig blikk og et forsiktig smil…

Jeg gjenkjente stemmen med det samme.

 

Noen personer kjennes det bare ut som om man har kjent lenge.

Praten gikk lett og utvungent.

Samtidig ante jeg…

…at vi hadde kunnet være stille sammen også…

…uten at stillheten hadde føltes pinlig.

 

Humoristisk og morsom.

Direkte, real og tøff…

…samtidig omsorgsfull og empatisk.

Sosial  – og like fullt veldig sjølstendig.

Ei allsidig jente

med mange talenter og mye livserfaring.

 

Nokså nylig hadde hun opplevd stor sorg

i form av tap av livsledsager.

“Han var mannen i mitt liv…” 

Hun ga uttrykk for at hun hadde mange gode minner

fra årene de hadde hatt sammen.

 

Ganske raskt hadde hun bestemt seg

for å ta noen praktiske grep

med tanke på å tilpasse seg den nye livssituasjonen.

 

Det handler ikke om at det er enkelt…

…eller å late som om savnet, og de tunge stundene, ikke eksisterer.

 

Det handler aller mest om å akseptere det som har skjedd

og gjøre det beste ut av tilværelsen slik den har blitt.

 

 

Vi tok en tur til “Oslo Raw” .

Alt de serverer der er vegansk.

Dessuten er maten uten både sukker og hvete.

 

Jeg koste meg med denne deilige kaka…

 

 

 

 

 

 

 

Mitt nye bekjentskap og jeg avtalte ikke noe nytt møte.

Vi ble bare enige om å “ta det litt på sparket”.

 

Det var jo nettopp det som var intensjonen:

Å utvide nettverket, for å ha noen å kunne

være litt impulsiv sammen med i blant!

 

 

 

Kari skaper orden i tilværelsen(?)

 

Med jevne mellomrom bestemmer jeg meg for å få litt orden

på både meg sjøl og mine fysiske omgivelser.

 

Det er gjerne rett etter nyttår og rett etter sommerferien

at jeg føler meg ekstra kallet i så måte…

 

Det flyter jo stadig ut igjen,

men jeg rykker likevel ikke helt tilbake til start.

Tross alt har jeg innarbeidet noen systemer, 

som gjør at det ikke rekker å utarte

til det samme virvaret som i “Gamle Dager”.

 

I dag sto klesskapet for tur.

Det var tid for å pakke ned det mest typiske sommertøyet,

og å hente vintertøyet opp fra boden.

 

I samme slengen var det også tid for å kvitte seg med truser og sokker

som hadde fått hull eller blitt slappe i strikken.

 

Enkelte plagg, som var fullt brukbare,

havnet i containeren for gjenvinning.

 

Jeg har nemlig ikke helt klart å kvitte meg med

impulskjøp-tendensene mine.

Også denne gangen var det noen plagg som stilte i kategorien:

“Dætta kunne je gøtt ha latt væra!”

 

Her er kurven med tynne gensere (+ en cardigan)

som kan brukes både sommer og vinter.

Ingen av disse genserne er av nyere dato.

De er faktisk flere år gamle alle sammen.

 

Dette er plagg jeg liker.

Den limegrønne (til høyre i kurven) har vært med meg i fem-seks år.

Det samme gjelder den lilla.

De er fra UNO.

Dessverre eksisterer ikke denne butikkjeden mer.

Plaggene var ganske dyre, men de holder farge og fasong veldig godt!

 

Ermeløse topper (som jeg kan bruke under en cardigan nå når det blir kjøligere.)

Strandkjoler…

…som kan fungere som nattkjoler i vinter.

 

Bak skimtes strømpebuksene mine… 😉

 

Jeg har funnet ut at det er veldig kjekt

med sånne små tøybokser i noen av de store kurvene. (fra IKEA).

Det trenger ikke være tellekanter

så lenge man bare har en type plagg i hver boks!

 

I dag har altså hele klesskapet fått ei overhaling.

Barn(s)lige meg har gått inn på soverommet

flere ganger etter at jeg ble ferdig;

åpnet dørene til klesskapet…

…og frydet meg over at jobben er gjort.

 

 

Verktøykofferten fikk seg også en omgang i dag!

 

Så tenker du kanskje:

Det der er vel ikke akkurat ryddig?

 

Da vil jeg bare si en ting:

Du skulle ha sett kofferten før jeg ryddet!

 

Litt dobbeltbooking har det visst blitt

siden sist jeg sorterte i verktøyet:

Det ene målebåndet er tre meter langt, og det andre er fem…

Jaja…

 

Hva dette er vet jeg sannelig ikke…

…men jeg har beholdt den…

…i tilfelle den en gang skulle komme til nytte…

 

Det hjelper å “sektor-rydde” i ny og ne.

Sjøl om det sklir litt ut igjen,

er det en mye mer takknemlig jobb

enn å støvsuge og vaske gulv!

 

Det er faktisk også besparende

å få mer oversikt over hva man har.

 

Ikke minst er det viktig

med noenlunde orden i matskap og kjøleskap.

Ellers kan det fort ende med at mat går til spille.

 

Akkurat på det feltet har jeg skjerpet meg veldig!

 

Kari tester Keto-tacolefse

 

Det er mye læring i å teste ut noe man aldri har gjort før.

 

Når man skal bake, bør man følge oppskrifta.

Akkurat det er jeg ikke alltid like flink til,

men i dag gjorde jeg det!

 

I stedet for hvete skulle det være havrefiber,

fiberhusk og xanthan-gum.

De to siste ingrediensene hadde jeg aldri hørt om,

før jeg la om kostholdet for noen måneder siden.

 

En kombinasjon av xanthan-gum og fiberhusk (psylliumfrø)

skal bidra til elastisitet og binding i en glutenfri deig.

I tillegg til det jeg har nevnt over,

skulle det være fløte, vann, egg, salt, bakepulver og bittelitt søtning.

(Jeg brukte sukrin+)

 

Det gikk greit å lage deigen,

men da det kom til kjevlinga, slet jeg skikkelig.

Emnene skulle nemlig legges mellom to bakepapir-ark.

I det jeg prøvde å løfte av det øverste arket,

delte lefsa seg i to “horisontalt”

 

Slik så bakepapiret ut etter at jeg hadde skrapt løs den dyrebare deigen min…

 

I oppskrifta sto det ikke noe om

at man måtte bruke havrefiber til utbakinga.

Den som hadde laget oppskrifta,

tenkte vel at folk skjønte såpass av seg sjøl…

 

Men…

…da hadde ikke vedkommende regnet med

sånne som meg…

…og mine likesinnede!

(Jeg antar at det finnes flere av oss?)

 

Alt gikk mye bedre da jeg drysset havrefiber

på deigemnene før og underveis i kjevleprosessen.

 

Her har jeg lempet ei lefse opp i stekepanna.

 

Bakepapiret skulle være med i begynnelsen,

før jeg lirket løs lefsa (med stekespaden) og fikk snudd på den.

 

Nesten ferdigstekt lefse…

 

Det er snart tid for å smake…

 

Jeg valgte å spise lefsa ved siden av kyllingtaco-bowlen min.

 

Lefsene var lette i konsistensen og smakte godt.

Jeg fikk heller ikke den overmette, tunge følelsen

jeg har hatt lett for å få av tacolefser,

sjøl om jeg spiste to stykker.

 

Så får det ikke hjelpe…

…at nesten hele kjøkkenbenken (og gulvet)

rimelig nedstøvet ut da jeg omsider var ferdig.

(Havrefiberen er veldig “støvete” og lett i konsistensen.)

 

Jeg tror definitivt jeg kommer til å bake disse igjen!

Havrefiber, xanthan-gum og psyllium-skall

har jeg kjøpt på “tights.no”,

men de har det også i helsekostforretninger.

 

Havrefiberen jeg kjøpte, kostet 49 kr for 500 gram.

Jeg brukte 60 gram i denne porsjonen

som var beregnet til seks lefser.

(Jeg bakte bare fire, for jeg klarte ikke å kjevle dem så tynne.)

 

Xanthan – gum kostet rundt 100 kr for ei pakke med 200 g,

men i denne oppskrifta skulle det bare være ei kvart teskje,

så her snakker vi bakepulver-nivå!

 

Lyst til å prøve disse lefsene?

I så fall finner du dem på “Fett og Forstand”.

 

(Du må scrolle deg gjennom en del reklame før du kommer til oppskrifta,

men den er der! )

 

Lefse-innlegget er ikke sponset!

 

Litt Fjas og litt Fornuft

 

Det er ikke så ofte det er “anledning” til å bruke en fin kjole.

Hvis man ikke “lager” seg en anledning, da…

 

Sjøl om det er torsdag kveld…

Sjøl om jeg er mutters alene…

…så fant jeg ut at jeg ville ta på meg den ene

av de to lange kjolene jeg kjøpte i sommer…

…og ha en aldri så liten fotoshoot for meg sjøl.

 

Det er jo så varmt…

Kjolen er florlett og luftig.

Jeg vil nyte disse siste varme dagene før

den kjølige, klare høstlufta tar over.

 

 

Samma kjolen x3

Gjør vel ikke’no det?

 

 

Jeg har gjort noe fornuftig i dag også!

Eller det vil si, jeg begynte med det i går.

 

Den ene røykvarsleren begynte nemlig

å gi fra seg noen små “pipp-pipp” med jevne mellomrom.

Da måtte jeg jo skifte batteri,

sjøl om det ikke var et helt år siden sist.

 

Jeg pleier å klistre på en liten lapp med dato

på en av røykvarslerne når jeg tar batterirunden.

Ellers husker jeg jo aldri i verden når jeg skiftet batteri.

 

Litt uskarpt bilde av “Datert røykvarsler”, men slik ble det i kveldslyset.

 

I dag begynte neste røykvarsler å klage:

” Pipp-pipp – je vil ha nytt batteri, je å!”

Da fant jeg ut at jeg fikk skifte batterier over hele fjøla

så det ikke ble mer forskjellsbehandling!

 

Alle disse små tingene som må gjøres i ny og ne…

Til sammen blir det en del.

 

Forresten har jeg vasket inni stekeovnen i dag også.

Jeg fant “sitron-metoden” på nettet.

for jeg vil gjerne være litt miljøvennlig.

Ovnen ble ikke helt ren,

(derfor legger jeg ikke ut noe bilde! 😉 )

så jeg tror neste eksperiment-runde blir med “eddik-metoden”! 

 

Har du lyst til å prøve noe av dette sjøl, kan du bare google:

“Rengjøring av stekeovn”!

 

 

“Åkken er det som har forsømt seg!”

 

 

Denne dama kan ha en lei tendens til

å hisse seg opp over bagateller…

 

Hun kan ha en like lei tendens til

å trekke altfor raske slutninger…

 

Du drar kanskje kjensel på sjølportrettet?

 

For ei uke siden fikk jeg melding om,

at ei vare jeg hadde bestilt i en nettbutikk

var like om hjørnet.

Det sto at den skulle komme til utleveringsstedet

i løpet av en til to dager.

 

I går hadde det fortsatt ikke tikket inn

noen hentemelding på telefonen min…

 

Det var da som bare…!

 

Hvem hadde forsømt seg!

Hvem hadde rotet bort pakka mi?

Kanskje noen rett og slett hadde…

 

stjålet den??

 

Jeg sendte ei melding til chatboksen til PostNord.

Noe telefonnummer er det jo ikke mulig å ringe til.

(Det var sikkert like bra, der og da! 😉 )

 

Jeg fikk heller ikke noe svar på chatmeldinga…

(Dette til tross for at jeg mente at jeg hadde uttrykt meg rimelig høflig og greit!)

 

Jeg ble ikke akkurat noe blidere da det ikke kom noe svar!

 

“Slubberter” var det rette ordet om de ansatte i PostNord!

Det var jeg skjønt enig med meg sjøl om!

 

Så fant jeg omsider ut

at jeg fikk gå inn for å være litt mer konstruktiv.

Det var i alle fall bedre enn å bruke krefter på å være sint

og nærmest paranoid.

 

Derfor bestemte jeg meg for å gå til Coop Extra.

(Som var angitt som utleveringssted.)

 

“Je bære lurer på ei pakke.

Ho sku’ ha vøri her førr ei viku sea,

og så tenkte je at a’ kanskje itte har vørti registrert?”

 

Dama i kassa var både vennlig og behjelpelig.

Hun spurte hva jeg het og hva slags pakke det dreide seg om.

Deretter pløyde hun gjennom posthyllene.

 

Etter kort tid fikk hun fangst!!

Jeg takket pent, mens jeg smilte fra øre til øre.

 

Pakka mi var verken bortkommet eller stjålet!

Det hadde bare vært en liten glipp et sted.

 

Sånt skjer!

 

Og jammen…

…satt buksa som et skudd! 

Fra vrede til glede

 

Nylig kvittet jeg meg med to gamle bukser av merket “Floyd”.

De hadde blitt temmelig slitte og nuppete.

Det hadde de “lov til” å være.

Jeg tror nemlig de ble kjøpt i 2016 eller 2017.

Jeg hadde dem i alle fall da jeg bodde på Hedemarken.

(Før jeg flyttet til Oslo).

 

I og med at det ble to bukser i minus,

ville jeg gjerne ha ei ny bukse i samme merke og fasong.

 

Bedre bukser finnes ikke, spør du meg. 

De er elastiske og behagelige,

og sitter fint på en “godt voksen” dameskrott!

 

(Innlegget er ikke sponset!)

 

På Go’fot med Vår Herre?

 

Det kanskje klokt å konferere med De Høyere Makter

før man foretar seg noe…

…som man er litt sånn i tvil…

…om at er helt innafor?

 

Jeg har nok ikke vært så flink til å holde linja åpen…

 

Riktignok ba jeg aftenbønn og sang “Kjære Gud jeg har det godt”

fram til ei stund etter jeg begynte på skolen.

 

Da jeg var riktig lita, satt mor på sengekanten

og sang denne sangen for meg.

Så var det “Godnatt”; etterfulgt av:

“Sov godt og drøm søtt.”

 

Dette var vel det nærmeste jeg kom å

“Bli oppdratt i den kristne forsakelse og tro”.

 

Nå kommer det sjølsagt an på hva man legger i utrykket,

men det var lite bønn og forkynnelse i barndomsheimen.

 

Det har jeg aldri klandret foreldrene mine for.

 

Jeg syntes nemlig det var temmelig beklemmende

de få gangene jeg stiftet bekjentskap med den slags.

Derfor var jeg (sjele)glad for at jeg slapp det hjemme.

 

Da mor sluttet med å sitte på sengekanten min og synge,

videreførte jeg imidlertid tradisjonen på egenhånd i noen år.

Etter hvert droppet jeg det…

…under tvil.

Det var liksom en form for trygghet i å gjennomføre

det vesle kveldsritualet mitt…

 

Kanskje jeg burde ha fortsatt?

 

Tjorven ( I “Vi på Saltkråkan”) visste hvordan hun skulle innrette seg

når det var noe følte hun burde innhente tillatelse til:

 

Herlig!

 

Så lurer jeg på en ting:

Kanskje det var slik han gjorde det,

han som “Bodde på gutterommet” til han var 35?

 

Altså:

En gang da han skulle be aftenbønnen, tok han opp dette

med den litt spesielle “bo-situasjonen” med Vår Herre.

I og med at han hadde “partiboka” i orden,

fikk han selvfølgelig akkurat det svaret han hadde håpet på:

 

“Ja, det får du!”

 

Når Vår Herre har sagt “ja” så er det jo bare å kjøre på…

 

Eller…?

 

Nei, jeg er ingen tilhenger av hetsing…

…verken av politikere eller andre.

 

Men…

…jeg synes “guttongen” fortjener

en aldri så liten smekk på stompelompen sin.

 

Det holder ikke med:

“Jeg er lei meg!”

 

 

De nærmeste /Å ta noen for gitt

 

Når jeg bruker uttrykket “De nærmeste”,

handler det ofte om familie.

Det kan også dreie seg om nære venner.

Folk som har fulgt meg i kortere eller lengre tid;

personer som har kommet under huden på meg

og som jeg er rimelig trygg på.

 

Som Frodithen nylig skrev i et innlegg

så er jo de nærmeste vennene folk vi har valgt,

rett og slett fordi vi trives med å tilbringe tid sammen med dem.

 

Familien (i alle fall den vi er født inn i) har vi jo ikke valgt på samme måte.

Likevel betyr familien svært mye for de aller fleste av oss.

 

Det kan være sørgelig fort gjort å ta “de nærmeste” for gitt,

enten det er familie eller venner.

 

Det er jo dem jeg gjerne tyr til når det butter skikkelig,

og jeg virkelig trenger støtte.

 

Derfor er det så viktig å vise disse personene at jeg bryr meg.

Det vil si at jeg er bevisst på at relasjonen (over tid)

skal være noenlunde balansert.

Altså at jeg ikke bare tar kontakt de gangene

jeg trenger en form for støtte, hjelp og oppmerksomhet,

men at jeg jevnlig også viser interesse for de(n) andres liv og hverdag.

 

Hvis jeg bare ser “nytteverdien” i et annet menneske,

så er jeg både korttenkt og temmelig egoistisk.

 

Å ta noen for gitt, handler også om å

(til dels ubevisst)

tenke at enkelte alltid bare er der uansett.

Nærmest ha en slags forventning om at de skal forstå, ta hensyn, 

stille opp, og kanskje på toppen godta

å være de(n) som kommer i siste rekke

i mange sammenhenger.

 

Det kan også handle om å ikke våge å sette grenser

for dem som ikke står oss fullt så nær.

Uten at vi innser det, kan dette gå på bekostning

av de som “alltid bare er der”.

 

Mer enn en gang har jeg tatt meg i å please folk

som ikke har betydd så mye for meg på det personlige planet.

Det kan ha dreid seg om jobb,

men det kan også ha vært folk

jeg har hatt en viss kontakt med “på privaten”.

 

Noen ganger har det vært basert på frykt;

for eksempel for å miste jobben.

Jeg tror også det har handlet om et behov

for å gjøre “godt inntrykk”.

Det er jo enklere å opprettholde Den Fine, Flinke Fasaden

overfor folk som ikke kjenner meg så godt

eller som jeg ikke har så tett innpå meg.

 

Egoet i meg vil gjerne bli likt, beundret og sett opp til.

Jeg kan lettere spille rollen som “Super-Kari”

overfor de som ikke har sett mine mindre flatterende sider.

 

I enkelte sammenhenger i livet har jeg følt 

at jeg har blitt tatt for gitt.

At innsatsen jeg har lagt ned har blitt lite verdsatt.

Klappet på skuldra,

…eller ordet “Takk” kom aldri.

 

Jeg følte meg jo som en tapper helt…

…men det var visst knapt noen som la merke til heltedådene mine… 😉

 

Noen ganger har jeg klart å be om det jeg har trengt uten å klage:

“Nå kjenner jeg at jeg trenger å få ros for innsatsen min!”

(Da har det gjerne handlet om noe veldig konkret!)

Kanskje har jeg sagt det med et smil om munnen,

men jeg har like fullt ment det!

 

Jeg synes presset om å skulle “opptre voksent og fornuftig”

blir stadig sterkere jo eldre jeg blir.

Jeg kan jo ikke unnskylde meg med at jeg er

“ung, uerfaren og ubetenksom” lenger.

 

Samtidig må til og med godt voksne damer

tillate seg å være ærlig overfor seg sjøl i blant:

“Akkurat dette synes jeg er skikkelig urettferdig.

Dette er jeg sint, lei meg og sår for!”

 

Men for all del:

Jeg trenger jo ikke akkurat å dyrke den følelsen “på heltid”

hver gang den dukker opp heller!

 

 

Å “si fra” ved å trampe ettertrykkelig i gulvet er langt fra alltid så klokt.

Det kan lett ende opp med at jeg blir sett på som

“Hun sære, kravstore og vanskelige.

Hun som stort sett

sitter godt plantet i offerrollen og bare (an)klager.”

 

Det har jeg også erfart.

For:

Det er så fort gjort å la seg rive med og “buse ut med alt”,

når noe har demmet seg opp over tid.

 

Da går de(n) andre lett i forsvar, og så blir det hele bare verre.

 

Jeg forstår det…

…for jeg har jo også sittet på den andre siden av bordet

 og opplevd å få ei “bitter overhaling”!

 

Det er ikke noe hyggelig å bli “anklaget”.

Særlig ikke når en innerst inne vet

at det er noe i det som blir sagt.

 

Dette temaet er visst en av mine “kjepphester”.

Jeg tror jeg bedriver en form for egenterapi ved å skrive slike innlegg…

 

Det fine ved denne terapiformen er…

…at den er helt gratis! 

 

 

Denne døra passerte jeg da jeg gikk tur i dag…Artig ordspill…

 

“Relation-shopping” er nok langt fra gratis!

 

 

Leteaksjon ganger to!

 

Da jeg skulle møte Frodithen på trikken i dag,

tenkte jeg at jeg skulle være ute i god tid.

Jeg ville jo ikke risikere at vi endte opp på hver vår trikk!

 

Det jeg ikke hadde tatt med i betraktningen,

var at trikkene ofte er litt forsinket.

Trikken kom tilsynelatende temmelig presis i dag,

så jeg hoppet på.

 

Ingen Frodith å se…

 

Da jeg sjekket telefonen,

oppdaget jeg at det nettopp hadde kommet ei melding:

“På 11-ern nå. Sitter i første “vognen”.

Da forsto jeg at jeg hadde hoppet på trikken

som egentlig skulle ha gått 10 minutter før…

…mens Frodithen satt på den neste…

 

Da var det bare å hoppe av på neste stopp

og vente noen minutter…

 

Da den neste trikken kom, var det ingen tvil:

Et rødhåret Lykketroll spratt nemlig opp,

og veivet med armene, i det trikken stoppet!

 

 

Her skulle jeg bare ta bilde av en fin port.

(Porten til gjær –  og spritfabrikken).

Den er ganske fin synes jeg!

Så er det jo noen som er veldig glad i å være med på bilder da!

Vedkommende må liksom gjøre litt vesen av seg også…

(Jeg skal ikke nevne navn i denne sammenhengen…)

 

Før jeg måtte på “trikke-leteaksjon” etter Frodithen,

hadde jeg en annen leteaksjon her hjemme.

 

Det er jo gjerne slik,

at når man begynner å dra på åra,

har det lett for å begynne å knirke litt her og der.

 

Da jeg var på vei til jobb for et par uker siden,

bestemte det ene kneet seg for å gå til streik.

(Mens jeg var ute og gikk med det! 😉

Jeg stakk derfor innom apoteket og fikk tak i ei knestøtte.

 

Det hjalp godt.

I ettertid jeg har jeg jevnlig brukt den

i forbindelse med lengre gåturer.

 

I dag var støtta imidlertid søkk borte!

Jeg måtte derfor dra på tur med Frodithen uten ekstra støtte på kneet.

Heldigvis oppførte kneet seg pent.

 

I det vi skiltes i dag, nevnte jeg knestøtta som jeg ikke hadde funnet.

“Da er det bare å ta en skikkelig leteaksjon”, sa Frodithen.

 

Ikke før var jeg hjemme, så satte jeg i gang!

Sofaputer ble løftet på, skittentøyskurven endevendt…

Bager og handlenett likeså…

 

Omsider hadde jeg hellet med meg:

 

Kne-støtta lå…

 

…i klesskapet…

 

…blant Bh’ene mine!

 

Der havnet den nok etter at den hadde fått seg

en omgang i vaskemaskina.

(Av og til er jeg nokså “bevisstløs i gjerningsøyeblikket”.)

Den ligner jo ikke akkurat så veldig mye på en Bh da.

 

Det eneste som er felles for disse “plaggene”,

er at begge har en viss “støttefunksjon”!

Knestøtta skal egentlig brukes under buksa,

men dette får duge som “illustrasjonsfoto”!