Jeg har alltid hatt “fornuftige” gummistøvler.

 

I tidlig barndom hadde jeg røde.

Så ble det brune, lange gummistøvler,

som jeg kunne vasse i søledammer med.

Det var moro, helt til det ble hull i dem…

 

På ungdomsskolen, og videre oppover, hadde jeg blå gummistøvler

med hvit kant øverst og hvite såler.

Nå er det noen år siden jeg måtte kassere mitt siste gummistøvel-par.

Etter at jeg flyttet til Oslo, har jeg ikke hatt gummistøvler.

 

I alle fall ikke før nå…

 

I og med at jeg har blitt (nesten) ekte Byfrøken,

fant jeg ut at jeg trengte noen snasne

gummistøvler som jeg kan trippe rundt i små sølepytter med.

 

I dag kom de i posten!

 

Fine, ikke sant?

 

Jeg likte veldig godt det rutete feltet på sidene,

sjøl om det sikkert ikke er like vanntett som resten.

Dette er urbane gummistøvler –

ikke støvler til å vasse i myra med!

 

Støvlene er foret, og det er godt.

Jeg kjøpte en størrelse større enn jeg pleier å bruke,

slik at jeg i tillegg kan ha såler og tjukke sokker i dem.

 

Det er moro å føle seg fjong på utsida,

men det må føles behagelig på innsida også!

 

 

 

Jeg fikk nylig oversendt et dokument

som jeg ikke klarte å åpne på pcen.

Da jeg prøvde,

fikk jeg beskjed om å oppdatere Adobe Acrobat Reader.

 

Jeg følte meg på gyngende grunn.

Jeg har blitt skeptisk til å installere noe på pcen,

uten å vite hva det egentlig innebærer.

 

Derfor fant ut at jeg skulle sende ei melding

til den som hadde sendt meg lenken med dokumentet.

(Vedkommende er adskillig mer teknisk anlagt enn meg!)

 

Jeg beskrev problemet som best jeg kunne.

For sikkerhets skyld leste jeg i gjennom meldinga før jeg sendte den.

Jeg har erfart at det kan lønne seg.

Særlig når jeg skal skrive om noe “teknisk”.

 

Det var lurt at jeg leste i gjennom…

Ordlista hadde nemlig laget sin egen vri på det hele:

 

Acrobat Reader hadde blitt til “Acrobat Reidar”.

 

Jeg føler meg ofte nokså “Acrobat Reidar”

når jeg skal navigere meg gjennom tekniske utfordringer.

 

Jeg har lett for å miste grepet…

Itte akkurat akrobat…

 

 

 

Det føles godt…

Jeg må nemlig innrømme at jeg har følt meg litt i “tåkeheimen” ei stund.

 

At det er gråvær og høst har nok hatt en del å si…

…men det har nok handlet aller mest om…

 

…at jeg ikke har regulert brillestyrken på fire år!

Dessuten var brilleglassene nokså ripete.

 

For noen uker siden tok jeg synstest i Brumunddal.

Det var altså hele fire år siden sist.

 

Jeg har brukt den samme optikeren

siden jeg begynte med briller for åtte år siden.

Det finnes sikkert flinke fagfolk i Oslo også…

…men det blir litt som med tannlegen:

Jeg trenger tid på å opparbeide tillit til mennesker

som jeg på ett eller annet vis må slippe nokså tett innpå meg.

 

En sint forkjølelse stoppet meg sist jeg planla

å hente den nye brillen min.

Derfor var det ekstra stas å endelig få den!

 

Jeg har trodd at mobilskjermen har vært fettete.

(Noen ganger har den vært det også.)

Men…

…det har ikke hjulpet nevneverdig å rengjøre den.

 

Jeg fikk litt av en aha-opplevelse første gang jeg sjekket mobilen

etter at jeg hadde satt på meg den nye brillen.

 

Så klarsynt er det lenge siden jeg har følt meg! 

 

 

Jeg er veldig fornøyd med innfatningen!

Brillen sitter godt på.

Sjøl om den er klassisk og enkel,

har den “Det Lille Ekstra”!

 

Gamlebrillen har jeg lagt igjen i Brumunddal.

Den skal også få nye, tilpassede glass.

Når en har blitt så avhengig av briller som meg,

føles det nesten som krise om de blir ødelagt eller borte.

 

Dette var jammen godt å få ordnet!

 

 

 

En tale blir ikke bedre jo lengre den er.

Snarere tvert i mot.

Jeg hørte en gang noen si at fire minutter

var makstid når man skulle si noe i “festlig lag”.

 

Fire minutter er faktisk ganske lenge.

Er man glad i å høre sin egen stemme, flyr tida fort i en sådan stund,

men opplevelsen av tid er ikke nødvendigvis den samme…

 

…for tilhørerne.

 

Webinarer er det mange av for tida.

Det er også veldig vanlig at coacher og kursholdere

tar en aldri så liten livesending på sparket

i form av noen minutters enetale.

Når man skal snakke på direkten

(og særlig hvis man har tenkt å prate i mer enn noen ytterst få minutter)

kan det være klokt å forberede seg godt.

 

Er man godt trent og trygg foran kameraet,

trenger man ikke å vite ordrett hva man skal si.

Det er imidlertid greit å ha noen stikkord å gå etter.

Da minsker sjansen for at man beveger seg alt for langt ut på vidda

mens man er ute og går tur…

…samtidig som man “går live”…

 

(Å gjøre flere ting på en gang har visst blitt veldig populært.

Det heter:

“Å være effektiv”.)

 

Å få sagt mye ved hjelp av få ord, er en kunst.

Pludring og spontanitet er koselig i mange sammenhenger.

Det er likevel viktig å tenke over hva man ønsker å formidle,

slik at budskapet ikke nærmest drukner

i en usammenhengende, springende ordflom.

 

Noen av de første videoene jeg delte her på bloggen,

var uhorvelig lange.

Åtte-ni minutter er det ikke mange som gidder å se/høre.

I alle fall så fremt det ikke gjelder et tema man er veldig interessert i.

 

Jeg var fersk i trøya,

og henrykt over at jeg omsider klarte å få til det tekniske

slik at jeg i det hele tatt kunne legge ut videoer!

Dessuten syntes jeg at jeg hadde så mye fornuftig og klokt å si! 😉

 

 

 

I videoen under viser jeg et eksempel

på noe som jeg synes kan bli “kjett”, dersom det blir veldig mye av det

under et webinar eller ei livesending.