I forrige uke tikket det inn en sms fra HelseNorge

på mobilen min:

“Viktig melding til K.S.” sto det.

Jeg skjønte med en gang hva det dreide seg om.

Nå var det min tur til å få vaksine.

 

Jeg visste at jeg kom til å få den raskere

enn hva alder og helsetilstand skulle tilsi.

Mest på grunn av jobben min,

men kanskje også fordi jeg bor i Oslo.

Likevel skvatt jeg litt

da jeg så at jeg måtte velge tidspunkt

en av de aller første dagene.

 

Jeg har alltid hatt problemer med å ta avgjørelser.

“Beslutningsvegring” er vel det rette ordet..?

 

Jeg liker å ha muligheten til å ombestemme meg…

…noe som har medført utrolig mye fram og tilbake underveis.

 

Det er nemlig langt fra alltid det nytter med:

“Ja, takk, begge deler!”

 

Gleden over å få vaksine-tilbudet…

….holdt nesten på å måtte vike plassen

til fordel for lysta til å utsette…

 

Det hele var liksom så langt unna

den dagen jeg fikk epost fra jobben:

Varsel om at min yrkesgruppe trolig ville bli prioritert.

Dersom jeg ville takke ja til dette tilbudet,

var det bare å fylle ut skjemaet.

 

Selvfølgelig gjorde jeg det…

Antagelig ville det jo uansett

gå minst et par måneder før det ble min tur…

 

…tenkte jeg.

 

Men den gang ei….

 

I går hadde dagen kommet….

Jeg våknet med sommerfugler i magen…

Det ble noen ekstra turer på do,

før jeg kom meg av gårde.

 

Google maps anslo at gå-turen til vaksinasjonsstedet

ville ta ca 45 minutter.

Jeg visste at det stemte.

Frodithen og jeg “prøvegikk” nemlig ruta på lørdag…

Bare så jeg skulle være rimelig sikker på å finne fram…

 

…når det ble alvor…

 

På veien dit surret den samme tanken i hodet mitt

med jevne mellomrom:

“Je kan fortsatt ombestemme meg…”

 

Inne på apoteket, der jeg skulle få vaksine,

ble jeg vist inn på et bittelite rom.

Etter at jeg hadde lagt fram legitimasjon, og svart på noen spørsmål,

(Blant annet om jeg var gravid, eller planla å bli det(!) 😉)

sa den hyggelige damen:

“Da går jeg og henter vaksinen din!”

 

I de få minuttene mens jeg satt der og ventet,

fortsatte den samme tanken å surre oppe i hodet mitt:

“Det er itte førr sent å ombestemme seg…

Tenkj om je bære tar på meg jakka,

og forsvinn’ ut døra før a’ kjæm telbars att med sprøyta…?

Je kan gjøra det hvis je vil…”

 

Neida, jeg løftet ikke på rumpa en gang.

Jeg satt der, pent og pyntelig…

…med den bare skuldra i “full beredskap”…

Noe annet ville (med rette!) ha blitt oppfattet

som temmelig skrullete og utilregnelig…

I alle fall når jeg først hadde kommet så langt…

 

Men…

…tankene rundt muligheten for å unnslippe…

…utsette…

…ble tenkt…

 

Vaksine-dama: “Nå kommer det et lite stikk…”

 

Inne i mitt hode: “Je kan fortsatt ombest…

 

…åååååå nå kan je itte ombestemme meg mer.”

 

“Sånn, da var det gjort.

Nå må du sitte og vente i minimum 20 minutter

før du kan gå hjem.”

 

På hjemveien, stakk jeg innom Kiwi og kjøpte frosne reker.

Så ble det reke – og mangosalat

ute på balkongen i går ettermiddag.

En aldri så liten feiring av at jeg var ferdig med første runde.

At jeg kunne slutte med å gruble på

om dette virkelig var det rette å gjøre?

 

I går kveld hadde jeg

den ukentlige video-samtalen med (Nisse)-kusinene.

Da var jeg litt “svær og ovapå”…

…i og med at jeg var den eneste av oss

som hadde gjort unna “Første etappe”.

 

“Vælkømmin ætter”…

…liksom…

 

 

Nå slipper jeg altså å pløye meg i gjennom

flere artikler om vaksiner,

og om skummel, nymotens teknologi;

i et nokså fåfengt forsøk på å finne ut av…

 

Det er ikke noe poeng i det, rett og slett.

Sprøyta er satt.

Tilbaketreknings-toget har gått…

Når jeg har passert: “The Point Of No Return”,

så må det liksom bare bære eller briste.

 

Egentlig burde jeg vel skjemmes?

I alle fall med tanke på alle de frivillige

som har vært forsøkskaniner

før vaksinen i det hele tatt ble godkjent.

Jeg er heldig som bor i et land

der vi har mulighet til

å oppbevare de (antatt) beste vaksinene.

 

Skuldra var vond i går kveld.

I dag er den bare litt øm…

Jeg har vært “småfrøsin” og trøtt.

Sofaen har fristet mer enn vanlig…

…og jeg har latt meg friste.

 

En liten luftetur i finværet har det blitt,

men det var godt å komme hjem igjen.

 

Dette kan best beskrives

som dagen etter en omgangssjuke.

På vei til å bli frisk igjen…

…men ikke helt i form ennå.

 

Om seks uker er det tid for neste stikk med “Moderna”.

Har jeg sagt A, så får jeg si B…

 

Det hadde vært kjekt…