I går kveld bestilte jeg varer på kolonial.no.

De dukket opp litt over klokka åtte på morgenkvisten.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Da jeg åpnet døra,

(Sjølsagt etter at budet hadde kommet seg på betryggende avstand!)

oppdaget jeg at det sto flere små pappesker

med ferske bakervarer på dørmatta.

Jeg hadde da ikke bestilt noe bakst??

Etter to sekunders intens tankevirksomhet

var konklusjonen klar i mitt hode:

Det var selvfølgelig naboen som hadde bestilt bakervarer,

og så hadde budet satt eskene foran feil dør.

Dette måtte ordnes opp i så fort som mulig!

Jeg kunne høre at den vesle pjokken 

til naboen var i farta.

Derfor tok jeg sjansen på å ringe på døra.

“Hei, er det døkk som har bestilt dæssa kaken’?”

Nabokona:

“Nei, vi har ikke bestilt noe.

Har du sjekket om navnet ditt står på eskene?”

Nei, det hadde jeg jo selvfølgelig ikke!

Man klår jo ikke på andres kaker; 

og slett ikke i disse korona-tider!

Men…

…da jeg sjekket litt nærmere,

så oppdaget jeg at navnet mitt sto på alle eskene.

“Unnskyld, beklager, huff at det går an!

Jetenkteittesålangtsomtelåsjåætterengong

førrjevarheltsikkerpåatdetittevartelmeg!”

Når skal jeg lære…?

Når skal jeg innse

at den aller første konklusjonen som dukker opp i knotten min

ikke nødvendigvis er den eneste sanne og riktige??

Antagelig…

…aldri…?

Uansett var det en veldig hyggelig overraskelse!

Det var unga som hadde sendt meg

en forsinket bursdagsoverraskelse!

“Slepp ho ut: Ta ein bit og nyt ho. Med god samvit.”

Jeg likte den presentasjonen…

I tillegg til dette, var det med noen croissanter og noen “snurrer”.

Alt (med unntak av såpa og epledrikken)

er omhyggelig pakket ned i fryseren.

Planen er å kose seg litt sånn “pø om pø”…

I alle fall dersom jeg klarer å kontrollere

impulsene mine bittelittegranne!