“Jeg er så glad i deg…

…så inderlig glad i deg”.

 

Egentlig skulle hun si:

“Jeg elsker deg”.

Hun hadde prøvd det noen ganger, 

men det føltes så rart og kunstig.

Det var ikke henne, liksom.

 

Så fant hun ut at hun heller kunne bruke “inderlig glad i”.

Bare “glad i” ble for tamt.

“Inderlig glad i” kunne hun si…

… uten at det føltes altfor kleint.

 

Hun likte ordet “inderlig”. 

Det var noe rent og vakkert over det.

Noe ekte…

 

De få gangene hun våget å øve seg på å si “elsker”, 

måtte hun bruke veldig lav stemme.

Nærmest hviske.

Hun følte at hun sto der og løy seg selv rett opp i ansiktet.

Det var akkurat som om noen

kikket henne over skuldra og lo:

 

“Tror du virkelig på det tullet der?

Du har alltid hatt så mye rart for deg.

Hva er det du har begynt med nå, da?”

 

Neste trinn i øvelsen var å se på et barnebilde.

 

Hun fant fram et fra da hun var rundt fem år.

Forsiktig festet hun bildet på speilet 

ved hjelp av en liten bit tape.

Hun måtte være varsom, så det ikke ble ødelagt.

 

Hun husket godt da bildet ble tatt.

Hun hadde vært så stolt av badedrakta.

 

Den var hvit med blå striper og oransje fisker på.

Var det et plagg hun hadde arvet?

Hun husket ikke…

 

Badedrakt var luksus.

Ikke noe man bare kjøpte uten videre.

I hvert fall ikke til et barn som antagelig ville vokse fra den 

innen året var omme.

 

Hun forbandt badedrakta med gode sommerminner.

 

Gul appelsinsaft, hjemmelagde boller…

Båttur på elva…

…eller på innsjøen med alle vannliljene…

 

Hun mintes bading i elva.

Den grøssende følelsen

når det kalde vannet nådde opp til magen…

Hun pleide å gå med forsiktige skritt

…mens hun prøvde å se bunnen…

Det hadde hendt mer enn en gang

at foten traff en hard stein.

 

Det var mange steiner på elvebunnen.

De skulle ikke ha vært der…

 

Og så…

…den deilige følelsen…

når kroppen omsider hadde vent seg til det kalde.

Da pleide hun å ligge på ryggen,

mens hun tittet på tærne som stakk opp over vannflata…

 

 

Hun husket også godt…

…den litt ekle følelsen

når føttene sank ned i en myk, mudrete innsjø-bunn…

…der vannliljene vokste, og tilsynelatende trivdes…

Hadde det ikke vært for den gjørmete bunnen,

ville denne badeplassen ha vært helt perfekt…

 

Det var nesten bestandig noe…

…som forstyrret idyllen.

 

 

Hun kikket litt nærmere på bildet…

Smilte hun…?

 

 

Nei…munnen var bare halvåpen.

Det var litt flaut å bli fotografert.

 

Å smile på ekte var ikke så enkelt…

…når noen sa at hun skulle…

 

Slik var det fortsatt…

Hun hadde lett for å bli litt keitete

når noen tok fram kameraet.

Da ble det fort til at hun gjorde ablegøyer

for å dekke over sjenansen.

 

Hun prøvde å smile til speilbildet sitt…

Så gikk hun nærmere…

Nølende løftet hun hodet

for å møte sitt eget blikk…

 

Hun likte best å se inn i det høyre øyet…

Det mest langsynte…

Selv med briller ble speilbildet uskarpt

når hun gikk tett inntil.

 

“Du er bra nok!”

 

Nei…det var i hvert fall løgn…

 

Hun…

… som bare suste rundt, 

tilsynelatende uten mål og mening.

Hun…

… som stadig fikk bekreftelser på at hun manglet

evnen til å gjennomføre.

 

Og nå sto hun altså her…

…og snakket til sitt eget speilbilde…

…mer enn femti år etter at badedrakt-bildet ble tatt.

 

“Jeg er så inderlig glad i deg!”

 

Plutselig trillet det en varm tåre nedover kinnet…

 

…uten at hun forsto hvorfor…