Det er jo slik nå…

…at jeg tvinges til å tenke annerledes.

For verden og hverdagene er annerledes.

 

Jeg trenger å finne litt tilbake til den vesle jenta som undret seg…

Rips så umoden og sur at det kilte i øra!

Var’n rau så var’n etandes…

 

Nyslått gras i trillebåra = god lukt…

 

Den vesle jenta la merke til små detaljer…

…frydet seg over lukta av hegg og liljekonvall…

…når hun gikk tur ved Glomma i begynnelsen av juni…

 

Hun beundret blåtonen i ei skjør blåklokke…

(Hvordan kunne den spinkle stilken være såpass seig og sterk?)

 

Hun snuste inn lukta av våt jord…

…av modent korn…

…og av nyhogd tømmer…

 

Hun frydet seg over å kunne gå barbeint i graset…

…studere en sommerfugl…

…eller en maur som slepte med seg ei barnål som var mange ganger så stor som den.

 

Hun trodde på at det gikk an å temme linerler…

…hvis hun bare lyktes i å kaste salt på stjerten deres…

(En fugl i hånden er bedre enn ti på taket…)

 

Den vesle jenta har blitt litt borte underveis…

 

Nei, det er slett ikke byens skyld.

Det er mye bra i byen…

…for den som er villig til å se det!

 

Det var måten denne jenta valgte å leve voksenlivet på…

På ett eller annet tidspunkt i livet begynte hun å fokusere veldig mye på alt som var “feil”…

 

Noe av gleden forsvant på veien…

Hun har funnet tilbake til en del av den i løpet av de siste årene…

…sjøl om hun fortsatt kan falle tilbake til “feil-mønsteret” med jevne mellomrom…

 

Hva er det som egentlig er viktig?

Hvilke verdier vil jeg fokusere på framover?

Jeg har nok blitt ekstra oppmerksom på dette det siste halve året.

 

“Aldri så galt at det ikke er godt for noe…”

Det stemmer som regel…

 

Ut på tur med selfiestanga…

 

Det var klar høstluft, friskt og godt i dag!

 

Jeg møtte to bukker på veien…

De bøyde hodet og brisket seg litt…

 

 

Et klokt hode(?) bader i sollyset…?

 

Jeg så mange mennesker som var ute i sola i dag. 

Noen hadde med seg gym-matter og trente sammen…

(Det må da være minst like bra som å drive inne på et treningsstudio?)

 

Andre lekte med hunden…

Mange var ute og gikk tur.

 

En liten tass satt på en benk sammen med pappaen sin.

Den vesle karen (tror det var en gutt) var kanskje åtte-ni måneder gammel…

Jeg fikk verdens mest strålende (og litt tannløse) smil da jeg passerte dem.

Jeg smilte stort tilbake!

Sånne små sjarmører kan jo få ei striks kjerring til å smelte fullstendig! 

 

Tanken på “Bæssmor-ongen” kom jo sjølsagt da…

(Jeg har “hilst” på henne på videochat  i dag.)

 

I går hadde hun smilt for første gang…

 

Noen planer er lagt…

Jeg bestilte hotellrom på Hamar allerede før veslejenta ble født i midten av oktober.

Rommet kan avbestilles helt fram til avreisedagen.

Oslo er jo fortsatt “verstingen” i landet når det kommer til smittetall, så jeg må se det an.

 

Sånn er det for oss alle nå.

Vi kan ikke gjøre alt det vi vanligvis tar som ei selvfølge…

Men det finnes mange små gleder likevel.

 

 

Jeg kjøpte lettsaltet torsk i går.

Det er noe av den beste middagsmaten jeg vet om.

Da jeg var på vei hjem fra dagens tur, begynte jeg å glede meg til jeg skulle ha middag!

 

Torsken var akkurat slik den skulle være…

Den delte seg i store, saftige flak da jeg la den på tallerkenen.

 

At det er sunn mat gjør jo heller ikke noe?

 

Lettsaltet torsk med revet gulrot, dampet brokkoli, creme fraiche og smeltet smør…

..enda det “bare” er fredag…

 

Det er lov det!