Tygge syltetøy?

 

Jeg er jo blitt ihuga Berit Nordstrand fan etter at jeg var på Ark Bokhandel og fikk kjøpt boka: “12 uker til et sunnere liv og en smalere midje” til den nette sum av kr 99,-

Det er vel ingen høy pris å betale for å komme i gang med et nytt og bedre liv?

Jeg er nå inne i min tredje uke…

 

Chiafrø er jo sunt. Fulle av omega 3 som de er!

Jeg har laget chiapudding av fettredusert kokosmjølk og chiafrø flere ganger.

For å piffe den opp litt, har jeg brukt frukt og bær på toppen.

Kirsebær er godt!

Jeg kjøper dem frosne fra frysedisken på Kiwi, og gir dem et oppkok.

Dette for å fjerne eventuelle skumle bakterier fra utlandet.

Ett av Berit Nordstrands viktigste råd, er å bytte ut raffinert, hvitt sukker med andre former for søtning.

Så: Her er det tilnærmet lik null og niks hvitt sukker som gjelder om dagen! 

 

Kirebærsyltetøyet ble søtet med ei teskje lønnesirup.

For å få det litt stivere, hadde jeg i to teskjeer gelatinpulver…

 

DET ble stivt syltetøy det!!

 

 

Hadde jeg velvet det på benken, så tror jeg jammen at det hadde tatt et spretthopp (i ren og skjær begeistring) før det hadde landet…

spenstig ble det!!

 

Det er bra å tygge maten godt har jeg hørt…

…så da er dette ekstra sunt på grunn av det også! 

Faktisk kan det hende at jeg forbrenner en kalori eller to ekstra…

…bare av all tygginga!

 

 

I dag hadde jeg forresten en telefonprat med ei venninne som også går på Berit Nordstrand-opplegg.

Vi har kommet omtrent like langt i løypa begge to.

Da er det jo hyggelig å fortelle hverandre hvordan det går, og backe hverandre litt?

Jeg: “Je synes faktisk at je har fått litt mindre muffin-maga?”

Venninne: “Å je syns det virker som je har fått litt mindre (Les: færre) cellulitter!”

 

Går det an å merke resultater så fort, egentlig?

 

Kan det kalles…

 

…forsiktig optimisme???

 

 

“Hvilke råd vil du gi til en som er deprimert?”

 

Det var noen som stilte dette spørsmålet på en nettside i dag.

Svaret er vel…

…at det ikke finnes noe eksakt svar på det.

 

Når en person er deprimert, og kanskje også full av angst, er vedkommende som oftest lite lydhør for “Gode råd”. Det blir bare en forstyrrende strøm av ord som ikke når inn.

Like fullt er det sørgelig lett å komme med gode råd.

Jeg går stadig i den grøfta!

Det gjelder både når jeg snakker med folk som sliter, eller en venn som bare har behov for å “Lufte seg litt”.

Jeg synes jo liksom at jeg har litt erfaring på området, da! Tross alt var jeg både deprimert og temmelig plaget av angst i mange år.

Men…

…jeg skal likevel være forsiktig med å leke psykolog eller Klara Klukk!!

 

Det er imidlertid viktig å være en god lytter!

Samtidig tenker jeg at det er vesentlig å sette grenser dersom den samme personen kommer med samme regla om igjen og om igjen  – både gjennom vinter og vår!

En trenger ikke nødvendigvis være skarp. Det kan være nok å prøve å avlede, for eksempel ved å skifte samtaleemne. Sjøl om den deprimerte ofte helst bare vil legge seg til, er det viktig å prøve å få vedkommende med på en liten aktivitet. Noe som ikke krever så mye. Kanskje bare rusle en kort tur, eller noe så banalt og “unyttig” som å spille et enkelt spill. Rett og slett for å prøve å flytte fokus, om så bare i noen få minutter av gangen.

Det man fokuserer på vokser seg stort. Sitter man bare og kverner på de samme tunge tankene og gjentar de samme ordene, så skjer det ingen endring til det bedre.

Ei heller kommer man videre om man bare fortsetter å følge nøyaktig de samme rutinene hver dag, sjøl om det kan gi en form for trygghet og forutsigbarhet.

Jeg har ikke så stor tro på at det nytter å “prate seg ut av” noe. Visst kan det være godt å få hull på byllen i blant, tømme seg og gråte en skvett.

Men: Det kan fort bli noe man blir “avhengig” av fordi gråt ofte medfører at man får omsorg og trøst.

(Helt til de som stadig blir utsatt for gråte-riene og den dystre, sjølsentrerte praten får metta si – og vel så det!!)

_ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _

 

Jeg hadde store problemer med pusten i mange år. (På grunn av anspenthet og angst).

Det var mange som prøvde å fortelle meg at dette handlet om angst, men det nådde ikke inn.

På det verste følte jeg at min viktigste oppgave var å huske på å puste, så anspent og sjuk var jeg.

Da jeg gradvis klarte å snu på flisa, og avlede meg sjøl, opplevde jeg at jeg kunne “glemme” at jeg ikke fikk puste ordentlig.

“Oi, nå har jeg ikke tenkt over det med pustebesværet mitt på ei stund!”

Hvilken lykke!!

Det var som om et stramt korsett gradvis løste seg opp. Jeg fikk stadige bevis på hvor mye sinnstilstanden og anspentheten hadde å si for respirasjonen. Det var egentlig ingen fysisk årsak til den evige gispinga mi. 

 

Det verste ved denne lange perioden i livet, (som varte i flere år) var frykten for at jeg aldri skulle bli friskere.

 

Jeg har nesten alltid hatt lett for å le. Galgenhumoren har ofte stått i høysetet. Da jeg var som sjukest kjente jeg ikke meg sjøl igjen. Jeg var liksom bare hun sjuke, angstfylte og utmattede Kari. Hun som sikkert aldri ville klare komme seg tilbake til et normalt liv!

 

Men…det ble ikke slik!

Jeg som knapt nok turte å gå inn i en butikk, eller delta i sosiale settinger, tenker nesten aldri over at det skal være noe problem. Jeg beveger meg rundt i hovedstaden med den største selvfølgelighet. (Sjøl om jeg roter meg bort noen ganger!)

Noen stor selskapsløve blir jeg aldri. Det er ikke fordi jeg er redd mer, men fordi jeg trives bedre i mindre forsamlinger. Store selskaper eller arrangementer der det er “Kjåka fullt med folk” deltar jeg sjelden på.

 

Jeg lærte mye om meg sjøl i løpet av de årene jeg var sjuk. Jeg er ikke så redd for å sette grenser. Jeg tør å si nei når det noe jeg absolutt ikke er vil. Dessuten øver jeg stadig på å si fra på en ok måte når jeg kjenner at noe blir veldig feil for meg.

 

Jeg har skrevet flere innlegg om den perioden da jeg var sjuk.

Det fleste av dem har jeg delt noen ganger  Dersom det har kommet til nye lesere, er det jo nytt stoff for dem likevel.

Om du trykker på linkene nedenfor, kan du lese litt om hvordan jeg hadde det i de verste periodene.

Når mor er nede for telling.

Jeg velger meg Sobril

 

Novelle: “Jeg forstår at du kunne reagere slik…”

 

Da hun leste de første ordene i meldingen, begynte hjertet hennes å dunke raskere og hardere.

Nei, ikke enda en gang!” var den første tanken som for gjennom hodet hennes.

Resten av meldingen bare skumleste hun. Ordene nærmest fløt sammen foran øynene hennes. Hun hadde jo allerede forstått hva som hadde skjedd, så det hadde knapt noen hensikt å lese alt.

Han hadde sagt han skulle ringe henne utpå kvelden…
Så var vel denne meldingen et forvarsel om hva som skulle komme…?

Han var tilbake der han hadde vært…
…enda en gang!

Skuffelsen gjorde mer vondt enn hun hadde trodd…
Hun hadde jo kontroll nå…
…hun hadde blitt mer fornuftig, klok av skade.
Hun hadde tenkt at hun ikke kom til å la dette gå så mye inn på seg mer…

Mens hun satt der med telefonen i hånda, bestemte hun seg for å komme ham i forkjøpet…

…før han rakk å ringe henne.

Klumpen i magen og det hamrende hjertet skulle pakkes pent inn i et enkelt papir.

Her skulle det verken brukes hjertemønster eller noen form for rosa, impulsive kruseduller.

 

Bare et sirlig, nøytralt papir med mønster i duse blåtoner…

 

Frykten skulle kamufleres i fine forstillelses-fraser…

Med en kortfattet melding skulle hun gjenopprette distansen mellom dem…

…og gjenvinne balansen.

Ingen anklager eller sinte ord denne gangen.

Bare at hun forsto, og at det var best å beholde avstanden.

Best for dem begge faktisk.

 

Messenger-meldingen var nesten ferdig formulert da telefonen ringte.

Det var ham!

Navnet hans lyste mot henne på mobilskjermen.
Dunkingen i brystet økte, nærmest momentant.
“Jeg tar den ikke!”, var den første innskytelsen hun fikk.

“I stedet fullfører jeg meldingen med å forklare hvorfor.”

Nærmest automatisk strøk pekefingeren like fullt over det grønne telefonsymbolet på skjermen, 

“Hallo?” Stemmen hans var rolig og litt saktmodig.

Hun visste at den også kunne være gutteaktig og ivrig…

…når han var engasjert eller i det humoristiske hjørnet.

 

Hun sluttet aldri med å undre seg over disse kontrastene i ham…?

Denne uforutsigbarheten på godt og vondt.

Litt motvillig hadde hun vel innsett at det var en form for gjenkjennelse i det…

De speilet hverandre.

Over gjennomsnittet egenrådige og impulsive var de begge.

Kanskje var det noe av årsaken til all turbulensen som hadde lett for å oppstå mellom dem?

 

Plutselig bare rant ordene ut av henne. Hun fortalte hvordan meldingen hans hadde skapt kaos og uro i henne. Alt hun hadde tenkt, trodd og tolket da hun leste de første setningene.
At hun hadde blitt redd for at det samme mønsteret var i ferd med å gjenta seg…
…enda en gang.

Først virket han i villrede:
“Jeg skjønner ikke helt hva du mener?”

Tonefallet var spørrende. Hun kunne ikke spore noen aggresjon i stemmen hans.
Litt nølende prøvde hun å forklare hva som hadde framkalt reaksjonene i henne.

Det var da han sa det:
“Jeg forstår godt at du kunne reagere slik, med tanke på det som har skjedd før.”
Lettelsen skylte gjennom henne…

Denne usigelig gode opplevelsen av å bli møtt…
…følelsen av å bli forstått!

Ikke antydning til:

“Alltid skal du analysere og lage drama!”
“Du må da vel forstå at…”

Da hun la på røret noen timer senere, var hun avslappet, lettet…
…og glad.
“Uansett hva dette er, så kommer det noe godt ut av det. Jeg må akseptere den redde sinte, sårede jenta i meg. Være dønn ærlig og vise sårbarhet, i stedet for å anklage eller distansere meg så fort tvilen kommer.”

Hun følte godhet for ham fordi han hadde taklet situasjonen på denne måten.
Samtidig kjente hun at hun var stolt av seg sjøl!

“Jeg tok telefonen, jeg våger å si det akkurat som det var! Jeg er i ferd med å bryte et gammelt mønster!”

Så hadde de kommet et skritt videre på veien…
…sammen…

…uansett hvor den måtte føre…

 

 

UFF, for en kjole! (Frodithen og Karidansen på “fotoshoot)

 

Neida, jeg er veldig fornøyd med kjolen.

Den er kjøpt på salg på UFF til den nette sum av kr. 98,-.

Det er den ærlig verdt synes jeg!

 

Sjølsagt må jeg tulle litt og lage “UFFe-tryne!

 

 

Divatakter i saccosekken…

 

Frodithen var her på besøk i dag.

Hun hadde på seg en nydelig bluse som jeg liker utrolig godt.

 

Vi måtte jo ta noen bilder sammen også!

Dette bildet kan kanskje kalles “Forsinket pubertet”?

 

Jeg føler meg innimellom nesten som da jeg var 14.

Det er bare at jeg er litt tyngre i sessen! Det skyldes både noen ekstra kilogram og at jeg har fått mer “tyngde” på grunn av livserfaringer.

 

Apropos “Sessen”. Før jul kjøpte jeg en kjole på postordre.

Den var (sjølsagt) på salg.

Det var bra…

Av Frodith fikk jeg nemlig en klar og tydelig dom:

“Den klistrer seg inntil, nærmest sånn elektrisk…

…og suger seg liksom inn i rompa!”

 

Jeg lurer på om den kjolen blir en sånn “UFF”- kjole, den andre veien…?

Egentlig er det ikke så mye å lure på heller…

…etter den domsavsigelsen!

 

Så spørs det om det finnes en annen dame…

…som synes det er litt sexy med en sånn megainnpåsliten kjole, da…?

 

I dag var det ekstra godt å skravle litt med Frodithen igjen.

Vi hadde ikke sett hverandre på et par uker.

Dessuten har det skjedd en del i det siste, (ikke noe “alvorlig”).

Da trenger man jo både fjas og Den Gode Samtalen med en god venn!