I anledning morsdagen hadde jeg en telefonprat med mor i kveld.

Hun har noen håndarbeid-prosjekter på gang.

Ett av dem handler om en halvferdig boblevest.

Hun hadde funnet den da hun nylig ryddet i skap og skuffer.

 

Da hun beskrev den, demret det for meg at jeg prøvde meg på et sånt prosjekt i håndarbeid-timene på ungdomsskolen.

Men…jeg er ikke av dem som alltid fullfører sånne prosjekter…

Det blir nemlig aldri så fint som jeg ser for meg når jeg starter…

 

Jeg har det liksom ikke i fingrene…

…når det kommer til håndarbeid…

…og har hatt lett for å sammenligne meg med mor.

Da kommer jeg alltid så sørgelig til kort…

…og det liker jeg veldig dårlig!

 

Mor er veldig fingernem…

…med det meste…

I tillegg er hun en kløpper til å se muligheter.

Flere ganger har hun (på nærmest mirakuløst vis)

…klart å rette opp det som har gått gæli…

…når hennes litt mindre fingernemme datter har prøvd seg på noe hun ikke helt har fått til…

 

Jeg husker at frøken på barneskolen regelrett ga meg opp da jeg prøvde å sy et skjørt på “Håndarbeiden”.

“Dette går ikke, Kari!”, sa hun mens hun kikket på meg over brilleglassene.

Med klump i halsen, og skamrødme i kinnene, pakket jeg det halvferdige skjørtet med meg i skolesekken.

 

Mor ble satt på saken…

 

Gjett hvem som kom i “sjølsydd” seleskjørt på 17.maifeiringa på skolen det året!!

Frøken ble stor i øynene. Hun berømmet mora mi:
“Det var nydelig gjort” sa hun. (Og det på mer enn en måte!)

 

Skjørtet var i et rødmønstrete stoff.

Alle jentene i “storskolen” hadde fått lov til å velge ut et stoff for å sy seg et plagg…

…en gang da vi var på “skoletur” til Leiret i Elverum sentrum.

Det var stas! Langt fra dagligdags!

Så var det jammen bra at jeg hadde en mor som kunne trå til da skjørte-drømmen nesten falt i grus!

 

Jeg har ikke noe bilde av meg i det skjørtet, men det ble ganske fint!

 

Her har i alle den ufullendte vesten fra 70-tallet fått nytt liv.

(Mor har knipset bildet med mobilen og sendt meg det!)

 

Vesten har blitt foret og fikset etter alle kunstens regler.

Det som er litt moro, er at oldebarnet (barnebarnet til broren min) gjerne vil ha vesten.

Hun går i første klasse. Vesten er trolig litt stor til henne, men jeg synes det er moro at den blir tatt i bruk!

 

Meg er den definitivt ikke stor nok til.

Det skal nok mer til enn Berit Nordstrand – diett for å komme inn i den!

 

Mor hadde forresten også funnet en kjole som ser ut til å være et skolearbeid.

Hun lurte på om jeg også var “Synder’n” bak det prosjektet.

Mor: “Kjolen er veldig forseggjort og sirlig sydd…”

Meg: “Da er det itte je som har gjort det!”

Vi ble enige om at det kanskje kunne være søstra mi.

Nå er vel heller ikke hun noen utpreget Sara Sydame, men hun er nok mer fingernem, tålmodig og pertentlig enn den impulsive og “rufsete” veslesøstra si!

 

Uansett så kommer sannsynligvis både kjolen og vesten “frem fra glemselen” takket være mor.