Når man (som jeg) er litt redd for å bruke “store ord”…
…så kan kjærlighetserklæringer fort bli både overveldende og skremmende!
Jeg kan knapt huske at jeg har sagt De Tre Små Orda…
…som egentlig er så “store”.
For:
Tenk om jeg skifter mening dagen etter…?
Hva om følelsen av samhørighet og den intense gleden over å være nær…
…ikke er der neste dag?
Kanskje jeg til og med blir skikkelig sint på ham for ett eller annet…
…slik at det går ei kule varmt?
Da har jeg jo løyet, da?
Eller…
…har jeg egentlig det?
Følelser er jo ikke konstante. De er like flyktige som såpebobler…
Grunntonen av samhørighet er vel likevel ofte til stede, i et forhold som har vart lenge.
Behovet for stadige kjærlighetserklæringer er kanskje ikke så påtrengende…
…når man har levd sammen i mange år…?
“Vi vet hvor vi har hverandre!”
Å føle gjensidig tillit og trygghet betyr jo mye…
…så lenge begge er bevisst på at de ikke tar hverandre som en selvfølge.
Det blir kanskje litt dumt å si:
“Akkurat nå kjennes det ut som om jeg elsker deg”…?
Jeg opplevde en gang å høre en mann si:
“Jeg tror faktisk at jeg elsker deg, altså”!
Hva jeg svarte, husker jeg ikke.
Jeg gjengjeldte i hvert fall ikke “kjærlighetserklæringen”!
Til det ble jeg altfor perpleks!
Den slags var jeg slett ikke vant til!
I videoen snakker jeg litt rundt det med De Tre Små Ordene…
Det skader aldri å si det ofte og inderlig,og slett ikke være redd for å bruke de ordene 🙂 Jeg tror ikke det er overforbruk som skader noen. Men alt med måte. Den samme varsomheten, som for alle ord faktisk, må gjelde. Respekt for ord skal man alltid ha.
Ja…og om det bare blir ord uten at handlingene stemmer overens med ordene, så blir ordene verdiløse etter hvert!😊