Karidansen og reisefølget sitter på en kafe på Arlanda flyplass utenfor Stockholm.

 

“Jeg tar en tur i tax-free’n” , sier reisefølget…

 

Karidansen stusser litt…

Det er jo bare en knapp halvtime til flyet skal gå…

“Da får du væra kjapp!” sier hun, og er litt streng i stemmen…

 

Reisefølget trasker i vei mot taxfree’n…

 

Karidansen har faktisk fått litt “Black-out”. (Det ser hun i ettertid.)

For: Hun tenker nemlig…

…at om hun er på plass ved gaten 10 minutter før avgang, så må det vel være greit?

 

Jo, når man kjører trikk, buss og tog…

…så stemmer jo det…

Men –  med FLY så stiller det seg litt annerledes…

 

Det hadde hun jo VISST…

…dersom hun hadde brukt hodet…

…til noe annet enn til å bøye det ned mot mobil-skjermen!!!

 

Plutselig hører Karidansen en beskjed over høyttaleren:

“Det er nå klart for ombordstigning på flight DY…til Oslo…”

 

Oooooooops…nå er det visst på høy tid å finne gaten!

 

Karidansen slenger på seg ryggsekken og klamper i vei på “rype-sko” = skoletter med litt hæl på.

(Det kjennes ut som MYE hæl for ei som vanligvis går i joggesko eller mokasiner!)

 

 

Det var da vanvittig langt til den gaten!!?

Mens hun løper, så ryggsekken hopper opp og ned, hører hun at det annonseres at ombordstigningen til hennes fly snart skal avsluttes.

Hjelp!!

 

Og hvor blir det av reisefølget??

 

Omsider ser hun nummeret på gaten.

Opp med boarding card, pust og pes og høy skulderføring…

 

Og så: Fram med telefonen:

“Hen BLIR det tå deg!? Nå har alle gått inn i flyet!

Det er bære du og je som mangler!

Nå MÅ du komma!!!!

 

Reisefølget: “Hva!?? Jeg står i do-kø!!” 

 

I slike situasjoner må man bare dr…i dobesøk og knipe igjen som best man kan…

Ellers kan det bli veldig dyrt…

 

Karidansen springer inn på flyet! Hun henvender seg til den mannlige “Flyvertinnen”: 

“Døkk må væra så snill å vente litt! Venninna mi kjæm snart. Je har akkurat tala ve’ a!!”

Mannen smiler: “Det går nok greit, men hun må være her innen 5 minutter!”

 

Heldigvis er reisefølget OGSÅ på plass før take-off!!

(Hun har trodd at flyet gikk 11.40 i stedet for 11.20)

 

 

 

Det er merkelig dette med oss damer og tax-free…

 

Jeg liker å gå rundt og prøve parfyme-testere når jeg er på slike steder…

…men det kan fort bli en RÅdyr go’lukt…

…om man ikke rekker det flyet man egentlig skulle ha reist med…

 

 

Dette er tredje gangen jeg har holdt på å komme for sent til et fly fra utlandet…

 

Den “verste” gangen var da ei venninne og jeg rotet oss bort på veien til flyplassen i Phoenix i Arizona…

…men det gikk bra den gangen også…

 

Egentlig liker jeg veldig godt å ha god tid på flyplasser…

…så jeg skjønner ikke helt hva som skjer når det blir slik…?

 

 

 

Jeg hadde aldri hørt om “gimbal” før jeg begynte på videokurs.

 

I går var jeg i en fotoforretning, og de hadde kampanjepris på en type gimbal.

Da slo jeg til, og nå skal jeg ha mye moro!

Jeg må bare spreng-øve, så kanskje jeg kan lage noen fine videoer på 17. mai…

 

 

 

 

 

Slik ser gimbalen ut. Den må lades opp, og så kan man styre bevegelsene ved å trykke på “knappene”…

 

Jeg har et stykke igjen før jeg behersker den sånn noenlunde…

 

 

“Du er pen, du…!”

 

Han smilte til henne over bordet og blunket…

Hun kniste litt forlegent…

…visste ikke helt hva hun skulle svare…

…men hun ble varm og glad inni seg…

Hun var ikke så vant til å få komplimenter.

 

“…kunne HA VÆRT i alle fall!!”

Han snudde på hodet for å sjekke responsen.

Lattereren fra de jevnaldrenede guttene runget mot henne…

 

Hun krympet seg…

Hvordan kunne hun ha vært så utrolig naiv…?

I noen få sekunder hadde hun trodd at han faktisk mente det…

…at han virkelig syntes at hun var pen…

 

Han fortsatte…

“Hvis du legger hodet på bordet, kan jeg godt klippe av deg håret!”

 

Latteren runget på nytt…

Hun gikk ikke…

…ble sittende…

 

Resten av kvelden prøvde hun å gjøre seg så usynlig som mulig…

 

 

 

 

Rundt 40 år senere…

…og mange erfaringer rikere….

…sto hun i en garderobe og tok på seg yttertøyet…

Hun hadde nettopp vært på et kurs…

 

Hun la merke til en ung kvinne som sto og så på henne…

Kvinnen kom bort til henne…

 

“Jeg satt og så på deg i sted… Du er så vakker, vet du det?”

 

 

Blikket var åpent…

…ærlig…

 

Hun ble litt perpleks…

…visste ikke helt hva hun skulle si…

 

Skulle hun gjengjelde komplimentet…?

 

Så gjorde hun noe hun slett ikke hadde for vane:

Hun ga den unge kvinnen en god klem…

 

“Takk, nå ble jeg glad! Akkurat det kan jeg ikke huske at noen har sagt til meg før!”

 

 

Da hun gikk oppover Kari Johan på veien hjem, kjente hun seg så lett til sinns…

…glad og opprømt!

 

Senere på dagen kom hun til å tenke på det som hadde skjedd den gangen for lenge siden…

 

Det gjorde ikke vondt…

 

Det var bare en episode…

…som handlet mest om en ung og usikker gutt…

 

…ikke så mye om henne…

 

…sjøl om hun hadde trodd det den gangen…

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

“Nå går de Gamle hjem, nå går de Gamle hjem, nå går de hjeeeeeeeem!!!”

“Slutt å være så j….festbrems. a’! Dette er jo SÅÅÅÅÅÅÅ gøy! Du kan da ikke gå alt NÅ???”

 

Hvem har ikke hørt slike uttalelser?

 

Jeg har aldri vært så glad i festing ut i sene nattetimer. Høy musikk, flatfyll og fjas…

Ja visst, jeg VET at jeg høres ut som ei prippen hurpe…

…og noen vil sikkert tenke at den betegnelsen er som skreddersydd til meg. 

 

De har i så fall RETT. Det bor definitivt ei striks hurp’kjerring i meg!!

 

(Jeg mener at det også bor en viss grad av empati og varme i meg…)

 

Vi er jo ulike, og mange synes det er helt topp med kjempehøy musikk…

…og mange runder i baren…

 

Jeg trives bedre i roligere omgivelser med dempet musikk i bakgrunnen…

Et glass vin eller to er kos…Flatfyll “Ute på by’n”, sent på kvelden DET er ikke “Min skål”.

 

I helga fikk jeg en liten test. Sammen med flere andre ble jeg nødet:

“Bli litt til, her skal det festes!”

 

Jeg var den eneste som takket nei, for jeg var antagelig(?) den som hadde minst lyst til å bli lenger…

Jeg ville hjem til hotellet, og slappe av på rommet i stedet…

 

Men:

Om jeg gikk, måtte jeg gå alene i Stockholms gater ganske sent på kvelden…

…og jeg er ikke utstyrt med verdens beste orienteringsevne!

 

Hadde dette vært for ett år siden, (før jeg flyttet til Oslo) vet jeg hva som hadde skjedd:

Jeg hadde latt meg overtale av frykt for å bli sett på som “treg festbrems”. Dessuten fordi jeg hadde syntes det var skummelt å gå alene i en fremmed storby utpå kvelden.

Jeg hadde antagelig også blitt småforbannet på den/de som hadde “tvunget” meg til å bli lenger enn jeg hadde lyst til…

 

Sjøl om det var sent, så var det mye folk ute og gikk i gatene…

Så…hva var jeg egentlig redd for?

 

Du skjønner sikkert hva jeg valgte?

 

 

“Så lenge det ikke går ut over noen andre” sier jeg til slutt i denne videoen…

 

Her KAN det jo noen ganger bli spørsmål om å møtes på halvveien…

…og DET er ofte en avveining som må tas.

 

Denne gangen visste jeg at det var minst tre damer som kunne gå i følge hjem. Jeg kunne altså bare “forlate åstedet” med god samvittighet.

 

 

 

JEG syntes det var skummelt å flytte fra bygda til hovedstaden…

Så…

…jeg skjønner VELDIG godt at det kan føles litt skummelt å flytte fra landet sitt…

…og et sted der man er omgitt av mange slektninger…

…til et helt fremmed sted.

 

…og SÆRLIG når man er et lite pinnsvin UTEN pigger…

 

Derfor må en slik liten tass bli tatt litt ekstra godt vare på…

…sånn i starten…

 

Og hva er vel bedre…

 

…enn å sitte på fanget til en godmodig Bamse?

 

Det virker som om den vesle Igelkotten (som det heter i Sverige) har slått seg til ro hos Bamsefar…

Hun sitter der så stille…

Antagelig er hun litt ør og sliten etter flyturen i dag…?

 

Det blir mange nye inntrykk på en gang…

…for et bittelite pinnsvin…

 

 

 

 

 

 

Jeg er ikke så glad i høy hastighet, og er langt fra av dem som OPPSØKER fart!

 

Men…noen ganger dumper man jo bort i det lell…

 

Som for eksempel da fire damer nylig skulle spleise på drosje fra Arlanda flyplass til Stockholm sentrum…

 

Denne karen kunne å kjøre bil! Legg merke til den artige “framtoningen” som kjører foran oss!

 

Sjøføren kjørte innimellom ganske “Friskt”. Det vil si at han smatt innimellom der det gikk an, og han “leste” trafikkbildet veldig godt.

Det var ikke snakk om RÅkjøring eller uansvarlig kjøring!

 

En av damene i bilen ble litt engstelig…

“Slapp av, han der har full kontroll!”, sa Fay som satt foran.

Og jeg (som vanligvis ikke er så begeistret for “smettehitogditkjøring” i relativt høy hastighet) følte også det; så jeg bare koste meg!

 

Han var “King of The Road”…

….og da var det bare å nyte feriefølelsen, og kose seg med musikken!

 

“Stockholm Taxi!” (Ikke så lett å høre hva jeg sier her!)

 

 

 

Jeg har nettopp tilbragt noen dager i Stockholm.

Det var faktisk aller første gang jeg besøkte byen…

Jeg var der i forbindelse med et arrangement…

…men det ble også tid til å gå en del i byen…

 

Faktisk så ble det mer tid enn forventet…

Sånn kan det nemlig gå når man ikke finner igjen inngangsbillettene den ene dagen av arrangementet…

 

Aldri så galt heter det visst…

 

Jeg delte hotellrom med denne dama:

 

Fay…

Litt moro skal en jo ha, sjøl om det har gått litt over Stock(holm) &Stein.

 

(Det er veldig mye brostein i de koselige gatene og smugene i Gamla Stan).

 

Fay har det med å ta opp mobilen og gjøre noen filmstunt uten forvarsel…

…og jeg klarer ikke alltid å henge med i svingene…

 

Sånt kan det bli en del komikk ut av…

 

Dette var på ettermiddagen etter at vi hadde misset første dag av arrangementet vi skulle delta i.

Men…vi gikk på igjen med frisk mot, og var overbeviste om at vi skulle klare å komme oss på samlinga om kvelden…

 

Kanskje kjekt å huske navnet på hotellet der festlighetene skal foregå…?

 

(Jeg sliter BÅDE med å lære meg navn OG å huske dem.)

 

 

 

 

 

Jeg liker jo godt å leke med ord…

…og jeg mener at det går an å ha litt humor med det meste. I alle fall er det lov å leke “Rimsmed”!

 

Det var definitivt ikke spesielt moro å være nærmest invalidisert av angst, og gå på lykkepiller…

…men for meg var DET også et av livets kapitler.

 

I dag er det mange år siden jeg sluttet med både Seroxat og den beroligende pillen Sobril…

…så jeg har fått en viss avstand til det.

 

Jeg er ingen innbitt motstander av å bruke medisiner mot psykiske lidelser.

Men: Pillene fjerner jo ikke ÅRSAKEN til at noen utvikler angst og depresjon. De bare demper symptomene.

 

Her er et lite Lykkepille-dikt med Happy Ending!!

 

 

 

 

Nei, jeg sitter ikke med noen “fasit”.

 

Jeg brukte “lykkepiller” i åtte år. Deretter gikk jeg alltid med Sobril i veska i flere år. De ble ikke bare liggende i veska heller; de ble flittig brukt! Siden våren 2011 har jeg klart meg uten “angstfordrivere”.  Jeg føler ikke at jeg lever et begrenset liv mer. Det er i alle fall svært sjelden at det er angst som stopper meg.

 

 

 

“Kari holder god orden i bøkene sine, på tross av litt VIMSETHET…”

 

Dette var den siste setningen i vurderingen jeg fikk av “Frøken” da jeg gikk ut av 1. klasse.

Bortsett fra dette, hadde jeg fått ganske så “hederlig omtale”…

 

Men…nå er det jo gjerne slik at vi mennesker legger mest merke til det om vi får noe som vi oppfatter som negativ kritikk.

Det HJALP ikke at det sto mye positivt!

Jeg hang meg HELT opp i den setningen, og likte ikke å vise det frem hjemme.

Frøken hadde ikke BEHØVD å skrive det med den VIMSINGA, vel??

Jeg visste jo OM det fra før, for jeg hadde jo hørt at jeg kunne være litt slomsete og vimsete av meg.

 

Stort sett var jeg ganske pliktoppfyllende med skolearbeidet, og jeg gjorde leksene mine ganske ordentlig.

Men: Noen ganger var det litt kjedelig…

For eksempel det å skrive samme bokstav mange ganger, for å øve på å skrive den “pent”.

 

Den gangen jeg hadde fått i lekse å skrive to sider med bokstaven “F”, så hadde jeg besøk av en venninne.

Hun gjemte seg under bordet og bedrev ablegøyer mens jeg satt og skrev F’ene mine.

Jeg var ikke så VELDIG konsentrert…

…og det gikk unna så fort som bare F…

…for jeg ville ut og leke med venninna i stedet.

 

Det ble noen ganske miserable F’er…

Jeg fikk verken stempel med bilde av elg, hare eller rådyr. Det var den ENESTE gangen jeg ikke fikk stempel når jeg hadde skrevet bokstaver i “Penboka”.

 

Jeg fikk et lite foredrag om Flid & Orden av mitt opphav da F-fadesen kom for dagen…

 

Jeg kan vel ikke si at jeg har et traumatisk forhold til bokstaven F…

…men glemt det har jeg jo ikke…

(Det er forresten en del mindre fine ord som begynner på den bokstaven også…)

 

Jeg har definitivt en Fortid som Flink Pike…

…”på tross av litt vimsethet”…

 

Frøken kunne ha spart seg det med den vimsetheta…

…det kunne hun jammen, altså!!

 

Med tenna på tørk….og den rutete favorittbuksa på.

(Sommeren 1971, da jeg var ferdig med 1. klasse.)

 

Jeg suttet på tommelen til jeg begynte i 2. klasse…

…og det var jeg egentlig kjempeflau over!

Sånt blir det kraftig overbitt av!

 

 

 

Frodith har skrevet et innlegg om dette temaet:

Å glede andre – en skikkelig egotripp?

 

“Den største gleden du kan ha , det er å gjøre andre glad!”

 

Ja, visst er det skikkelig trivelig å se at andre blir glade!

 

Hvis jeg for eksempel kjøper to billetter til en teaterforestilling JEG har lyst til å se…

…og gir den ene i gave til ei venninne…

Hvem er det egentlig jeg gir gaven til?

 

Jeg bør i alle fall “sondere terrenget” litt på forhånd, slik at jeg i tilfelle vet at det er en forestilling denne venninna virkelig har lyst til å se.

Av og til kan det som ser ut som ren omsorg, OGSÅ være å dekke et behov hos seg sjøl. Selvfølgelig skal jeg ikke slutte å vise andre omsorg av frykt for at det kan ligge et element av “egne behov” i det. Det skader imidlertid ikke å være litt bevisst på hva HOVEDmotivet for handlingen er.

“Jeg får så dårlig samvittighet hvis jeg ikke drar på besøk/inviterer N.N.”

 

Ja, så dekker jeg kanskje et behov for å bli kvitt min dårlige samvittighet da, hvis jeg gjør det…

Om N.N. faktisk setter ordentlig pris på mitt nærvær, så er jo alt vel og bra, men da må jeg jo være rimelig trygg på at det ER slik.  Mange vil merke om et besøk blir gjort av REN “plikt”, eller om det er noe jeg gjør fordi jeg har LYST. Noen ganger kan også det som i utgangspunktet fortoner seg som “Plikt” også vise seg å bli riktig så koselig.

 

Forresten: GIR jeg en klem, eller TAR jeg en klem? Eller…. FÅR jeg en klem?

 Som regel er en klem noe koselig…

…men det er ikke slik at jeg har lyst til å klemme alle jeg møter på. Er jeg i tvil om noen har lyst til å få en klem av meg, så nøyer jeg meg kanskje med et håndtrykk eller en forsiktig berøring på armen. Da føles det ikke så “nært”. De fleste (inkludert meg) “tåler” det – uten å bli skremt.